Fem ting vi har lært av de første ukene under Ralf Rangnick

Seks poeng i de to kampene som har betydd noe, og ett poeng og flere debuter i den relativt sett uviktige kampen mot Young Boys.

Samtidig har det ikke, forutenom i starten mot Crystal Palace, vært spill som har varmet Ralf Rangnicks hjerte, noe han for så vidt også hadde varslet på forhånd.

Her er fem ting vi har lært av de første ukene under Rangnick.

1. Det er mulig med store forandringer med de samme elleve – men dette vil fortsatt ta tid

Da jeg fant meg til rette på plassen min på Sir Alex Ferguson stand før kampen mot Crystal Palace, så visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente meg.

Ville vi se tegn til Rangnick-fotball? Eller ville det på pragmatisk vis være ganske likt den fotballen vi hadde sett de siste årene, slik Rangnick hadde hintet om på forhånd ved å snakke om hvordan hovedfokus nå først ville være på å plukke poeng?

Da lagoppstillingen kom, så var den et signal om at det ikke ville bli stor forandring. United stilte nemlig med samme lag som mot Arsenal noen dager tidligere, som Rangnick så fra tribuneplass.

Det vi så på banen den første halvtimen, var definitivt ikke det samme som vi hadde sett tidligere. Det var noe helt eget, og det var åpenbart veldig i Rangnicks ånd, og dette skjedde altså uten at laget hadde hatt muligheten til å jobbe nevneverdig med det på trening.

Nå klarte ikke United å spille hele kampen på den måten, selv om vi kunne se små tegn til det i resten av kampen også, men det var uansett lovende å se laget på den måten. Det sa noe om hva vi kunne bli.

I resten av kampen var ikke United veldig imponerende, selv om Palace ikke fikk til så mye, men det ble seier. Mot Young Boys var resultatet uviktig, men det vi ble servert var heller ikke særlig bra etter elleve endringer på laget, og kampen mot Norwich var heller ikke en kamp som bar sterkt preg av Rangnicks gegenpress-stil. I den kampen ble United igjen avhengige av tilfeldigheter og en god keeper, den type marginale faktorer som Rangnick ga uttrykk for at han ønsker at United skal bli mindre avhengige av.

Det vil trolig ta litt tid å få innarbeidet stilen på en slik måte at United regelmessig kan spille som i den første halvtimen mot Crystal Palace – se bare på Jürgen Klopps startproblemer i Liverpool – for spillerne er jo trent for en annen spillestil. Når det er sagt, så var den første halvtimen mot Crystal Palace såpass lovende at det fort kan være verdt det, og fort også kan gagne den som eventuelt tar over den kommende sommeren.

Forhåpentligvis fungerer det godt nok på kort sikt til at 2021/22-sesongen kan ende med Champions League-kvalifikasjon og helst et trofé i tillegg.

2. En god start for McTominay og Fred

Scott McTominay og Fred fikk mye tillit av Ole Gunnar Solskjær, og noen trodde kanskje at det ville bli mindre spilletid på duoen etter at nordmannen fikk sparken.

Slik har det ikke vært foreløpig. De startet alle tre kampene under Michael Carrick, og også under Ralf Rangnick har de startet de to viktige kampene, altså ligakampene mot Crystal Palace og Norwich City.

Ikke bare det: de har spilt godt også. Begge har hevet seg under Rangnick hittil. 

Fred var vår beste utespiller både mot Palace og Norwich, og scoret attpåtil det avgjørende målet i den førstnevnte kampen. Med høyrefoten! Scott McTominay var blant våre beste mot Palace, og gjorde en OK kamp mot Norwich, og slo innlegget som det ble straffespark av.

Det er ikke så unaturlig at de fungerer heller. At Fred kan tjene på gegenpress-stilen bør vel ikke være noen overraskelse, og Scott McTominay løper også veldig mye, og det viktige der er at han lærer seg å presse riktig. McTominay er trolig en spiller som fungerer aller best med tydelige taktiske instruksjoner, og det er bare å se på hvor godt han gjorde det i enkelte svært viktige kamper under Solskjær, som i noen av seierne mot Manchester City.

Trolig vil det bli oppgradert på midtbanen etter hvert, men foreløpig har starten på Rangnick-æraen vært god for McTominay/Fred-midtbaneduoen. Selv om vi glemmer Van de Beek-feilen mot Young Boys.

3. Endelig er det reell konkurranse på begge backene

Luke Shaw hadde en meget god sesong i fjor, og et imponerende EM der han ikke var langt ifra å bli den store helten etter sitt mål i EM-finalen.

Kanskje er den nedturen fra finalen også litt av grunnen til at han har slitt vesentlig mer denne sesongen. Uansett grunn, så er det uansett åpenbart at han ikke har vært like god denne sesongen, og i startfasen under Rangnick har Alex Telles vært førstevalget, selv om det naturligvis også handler om timingen etter de hodesmellene Shaw har pådratt seg den siste tiden.

Reell konkurranse er uansett sunt. I fjor snakket vi om at Telles-overgangen hadde fått Shaw til å heve seg, men den effekten forsvinner jo hvis det viser seg at konkurransen ikke er reell.

Nå er den det igjen, og det vil forhåpentligvis også få Shaw til å heve seg. Han hadde kanskje ingen stor kamp mot Young Boys, men han leverte i det minste en målgivende pasning i det oppgjøret.

På motsatt back har Aaron Wan-Bissaka slitt i det siste, og Diogo Dalot har endelig fått muligheten. Dalot er fortsatt noe uferdig, men han har definitivt tatt godt vare på muligheten han nå har fått, med gode prestasjoner mot både Arsenal, Crystal Palace og Norwich.

Her kan dere lese vår statistiske gjennomgang av backene våre, hvor Dalot og Telles kommer bra ut etter det de har levert i det siste.

4. Både unggutter og veteraner vil kunne få gode muligheter under Rangnick

Anthony Elanga skal ha imponert Ralf Rangnick på trening, og han har allerede fått mye mer spilletid under Rangnick enn han fikk under Solskjær og Carrick tidligere i sesongen.

Svensken ser ut til å være en tidlig Rangnick-favoritt, på grunn av spillestilen og hurtigheten, og det sier kanskje litt at United har sagt nei til å la Elanga bli med på den svenske landslagsturneen i januar.

Ellers har Zidane Iqbal og Charlie Savage debutert, mens Teden Mengi, Shola Shoretire og Amad Diallo også fikk spilletid mot Young Boys, men vi skal ikke legge altfor mye vekt på dette siden det skjedde i siste kamp av et gruppespill som allerede var helt avgjort for Uniteds del.

Når det er sagt, så er Rangnick kjent for å være opptatt av å gi sjanser til unge spillere, men hva med veteranene?

Foreløpig er tegnene gode for noen av dem også.

Cristiano Ronaldo virket mot Crystal Palace som om han var opptatt av å vise at han også kan gå i et tydelig press, og… ja, det er vanskelig å si noe annet enn at han i det minste behersket det godt nok til at det er godt mulig å se for seg et Rangnick-lag med Ronaldo som en av to spisser.

Ronaldo blir selvsagt ikke noe pressmonster med det første, og egentlig er det kanskje naturlig å tenke seg at Edinson Cavani kunne vært den ideelle mannen å ha ved siden av Ronaldo på topp, i alle fall når United ikke har ballen.

Cavani kobles til andre klubber, og han har slitt med skader, men det hadde i det minste vært interessant å se hvordan de to ville fungert som en angrepsduo i Rangnick-stilen.

Så er det selvsagt ikke alle veteraner som vil finne seg til rette under Rangnick heller. Det er ikke så lett å forstå hvordan Juan Mata skal kunne finne seg til rette i denne spillestilen, og det samme gjelder egentlig Nemanja Matic også. Ingen av dem leverte store kamper mot Young Boys, selv om det i Matics tilfelle ikke er noe vi legger veldig vekt på siden han vikarierte i forsvar.

5. Pressekonferansene og intervjuene har vært befriende

Ole Gunnar Solskjær fikk i løpet av sine år i United en del ros for hvordan han løste pressekonferansene.

Han sa stort sett de riktige tingene, selv om mye etter hvert ble noe forutsigbart.

Uansett har Ralf Rangnicks pressekonferanser og intervjuer hittil vært et friskt pust. 

Tyskeren har vært åpen og ærlig om det meste, og har gjerne snakket om taktikk, og det har vært godt å se hvor trygg han har fremstått. Han virker som en mann som det er enkelt å ha tillit til – etter den første pressekonferansen var jeg nærmest klar til å foreslå at han burde få en langtidskontrakt som permanent manager, etter en fascinerende halvtime.

Samtidig synes jeg at intervjuene etter kampene har vært vel så gode. Etter både Palace-kampen og Young Boys-kampen sa han mange av de samme tingene jeg hadde sagt og tenkt selv på tribunen underveis, både når det gjelder det positive og det negative, og det var ikke alltid under Solskjær jeg var like enig i analysen av kampene. Jeg synes også at han har en fin måte å være kritisk til laget på, for han er ikke redd for det, men han fokuserer (offentlig) på det kollektive aspektet ved det, men uten at det betyr at han blir vag.

Jeg håper at det blir like lett å like ham i fortsettelsen – og at det ikke blir som under Louis van Gaal der det etter hvert var pressekonferansene og intervjuene som var det mest underholdende.