Mitten: – Umulig å tro at Roo blir

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for United We Stand og etter et langt liv som United-supporter, følger han United verden rundt. Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver også fast for united.no.

Om Vidic, Macheda og sesongen

Av: Andy Mitten, oversatt av Dag Langerød

Fotball-livet kan være ganske ok.

For en uke siden satt jeg i sola i nord-Italia sammen med Nemanja Vidic den ene dagen, og Federico Macheda dagen etter.

Det ble tre lange timer hvor vi gikk i dybden på karrierene deres mens vi drakk vin og spiste ost og skinke. Det var i alle fall slik med Vidic, som tok meg med til favoritt-restauranten sin.

Serberen bor fortsatt i Milano, etter at han la opp som fotballspiller etter Inter-oppholdet i fjor.

Han er egentlig ikke interessert i å spille veteran-kamper, men har sagt ja til å spille i Michael Carricks testimonial til sommeren, og han skal også være med i en veldedighets-kamp som arrangeres av Dimitar Berbatov.

Vidic har mest lyst til å bli trener, og tar nå prolisens-kurset sitt i England. Han er forberedt på å forlate Italia. Han er villig til å jobbe hvor som helst for den rette jobben.

Dagen etter møtte jeg Macheda, som nå spiller for Novara, i italiensk 2. divisjon.

Onsdag var det åtte år siden han ble matchvinner i DEN kampen mot Aston Villa, et mål vi dessverre ikke ser lenger på Old Trafford. Han fortalte meg om øyeblikket med stor innlevelse. Jeg skjønte at det var drømmen hans som gikk i oppfyllelse der og da.

Macheda er også en fin gutt.

Jeg kjente ham ikke, men andre tidligere lagkamerater av ham satte oss i kontakt. De la til at han var en bra kar. Selv hadde jeg hørt varierende omtaler av ham, om holdningene hans i Manchester, og at han ikke satset så hardt som han burde.

Macheda spurte en del om dagens United-lag også, og tonen var egentlig optimistisk, akkurat som den var da jeg snakket om det samme med Vidic.

Den tidligere United-kapteinen liker Eric Bailly godt, selv om han føler at forsvaret må forsterkes. Han mener også at Marcos Rojo bør brukes på venstreback. Han ser også talent i Phil Jones og Chris Smalling, selv om de fleste United-fans har gitt opp ideen om at de to skal bli den nye Vidic/Ferdinand-duoen.

Jeg møtte Vidic dagen etter at BBC1 hadde sendt en dokumentar om Rio og hans avdøde kone. Det hele ble en veldig trist primetime-dokumentar. Selv om Vidic og Ferdinand er to helt ulike personligheter så er de imidlertid gode venner. De har også beholdt kontakten etter at de forlot United.

Både Macheda og Vidic var enige om at United-livet er bedre med Mourinho enn det var med Van Gaal, spesielt siden ligacupen allerede er vunnet og laget er favoritter til å stikke av med Europa League. United er også ubeseiret i ligaen siden oktober, og det er helt klart en del positivt.

Likevel, nå, en uke etter intervjuene, har litt av den positiviteten punktert.

To uhyre frustrerende uavgjorte på Old Trafford i to kamper som måtte vinnes, mot WBA og Everton, har ødelagt.

Alle kamper nå er riktignok kamper som må vinnes, men United begynner å få dårlig med tid for å klare topp-4. Ni uavgjorte hjemme på 16 kamper er fryktelig svakt, og ikke i nærheten av godt nok av et lag på Uniteds nivå.

Det er riktignok noen formildende faktorer, det er det jo alltid for alle, og United har noen skader og suspensjoner. Men: selv om man inkluderer dem så har ikke resultatene vært gode nok.

Å skylde på en dommer eller uflaks går også én eller to ganger, men når laget har en seiersprosent hjemme på 36 så er det sjokkerende. Man må helt tilbake til nedrykkskatastrofen i 1973/74-sesongen for å finne forrige gang United vant så få hjemmekamper.

United var svake forrige sesong, og har vært svake på Old Trafford denne sesongen. Det har vært få scoringer også, for lite underholdning og ingen av de Macheda-ske øyeblikkene. Sånn sett er det egentlig utrolig at arenaen er fullsatt i hver eneste hjemmekamp i ligaen.

Det er også overraskende at United faktisk har vært bedre hjemme i kveldskampene i Europa og ligacupen. Hjemmekampen mot West Ham i ligacupen er for eksempel den beste kampen hittil i sesongen, mens United gjerne scorer tre eller fire hjemme mot de lagene de har møtt i Europa League.

Likevel, kan du huske forrige gang United scoret fem i ligaen?

Vel, det er 15 kamper siden Arsenal scoret fem eller mer, det er 16 siden Tottenham gjorde det, 19 for Chelsea, 21 for Liverpool, 59 for City – og United? 143…

Antall kamper påvirker selvsagt også, men om man vil være best så er det bare naturlig at det blir en del ekstra cupkamper og derfor mange kamper totalt sett. Det er jo også derfor man setter sammen en bred stall, men det er bare fem utespillere som har startet 30 kamper eller mer så langt.

Det gjenstår fortsatt en del kamper denne sesongen, men burde vi egentlig se utmattelse nå? Eller handler det mer om at laget sliter med lav selvtillit for øyeblikket?

Det er ikke bare alle de uavgjorte kampene som irriterer. Vi sliter også med å score, og er altfor avhengige av Zlatan Ibrahimovic. Han har scoret 27 mål. Nestemann på lista er Mata, med ti, og så er det flere spillere med sju.

Ved sesongstart så angrepsrekka ganske så bra ut, med Wayne Rooney, Marcus Rashford, Anthony Martial og Ibra lengst framme. Tre av disse har imidlertid ikke lyktes.

Unge spillere er riktignok sjelden stabile. De må få tid. Martial har likevel floppet denne sesongen, og Rashford scorer ikke. Rooney stoles nå ikke på, selv ikke når det er sju spillere ute. Forklaringene på at han mangler, at han er skadet, høres nå mest ut som en unnskyldning.

Med tanke på lønnsposen hans så er det rett og slett umulig å se for seg at han spiller for United neste sesong, og agenten hans har vært på jevnlig besøk på Carrington den siste tiden.

Rooney vil også huskes som en klubb-legende.

Selv om det er trist at han ikke lenger er den spilleren han var så har han hatt en fantastisk karriere på Old Trafford. Han har også hatt testimonial-kampen sin, han har tatt klubbens scoringsrekord, men dette har vært hans verste sesong som profesjonell fotballspiller. Det har så bidratt til Uniteds andre problemer.

Det er også flere andre problemer.

Laget og stallen som har kostet så mye å sette sammen har begynt å se ganske så middelmådig ut nå som sesongen nærmer seg slutten. De fire signeringene i sommer, Zlatan, Pogba, Bailly og Mkhitaryan kan imidlertid være ganske så fornøyde med sine debut-sesonger. Ja, de hatt sine negative øyeblikk, men med tanke på at det har vært debutsesongen – og så mye kan gå galt – så har det positive vunnet over det negative.

Andre spillere er det vanskeligere å skrive positivt om, men jeg blir stadig mer ukomfortabel med Mourinhos offentlige kritikk av Luke Shaw. ”Tough love” har riktignok fungert for noen, men alle er ulike, og Shaw, den mest talentfulle venstrebacken i England, sliter.

Det vil være en skam om han drar fra United, siden jeg selv trodde at han kom til å bli vår faste venstreback i mange, mange år.

Akkurat nå er det en del frustrasjon over måten sesongen utvikler seg på.

Likevel, en seier i Solna i mai, kombinert med Wembley-triumfen, kan redde mye, men laget trenger sårt energi og mål, spesielt i ligaen og spesielt på Old Trafford.

Sånn sett er det kanskje greit at de fleste gjenværende kamper er på bortebane, selv om vi etter turene til Sunderland og Burnley skal til tre av rivalene i kampen om topp-4 – City, Arsenal og Tottenham.

Det er foreløpig umulig å spå hvordan dette ender. Det eneste som virker sikkert er at vi får noen uavgjorte på veien…