Kom for seint til Cantona

Alex Rosén har fulgt Manchester United helt siden de tunge årene da Liverpool nærmest abonnerte på engelske titler på 70- og 80-tallet. 45-åringen er (blant annet) forfatter, musiker, talentdommer, eventyrer, stuntjournalist, programleder, komiker og ikke minst tobarnspappa, men finner fortsatt tid til sitt kjære United i hverdagen.

– Når og hvordan ble du United-fan?

– Det var i 1975 da jeg var seks år og fikk en United-bag husker jeg. Jeg var veldig interessert i United. Faren min var ikke United-fan, men han fortalte masse om spillere som Bobby Charlton og George Best og om flyulykken i 1958.

– Jeg har ikke sett på andre klubber i det hele tatt. Det var så gøy fordi det skjedde veldig mye. Fra spillere som Sammy McIlroy og Joe Jordan til Bryan Robson som ble en legende. Så kom Kanchelskis, McClair og Bruce før Cantona og Giggs og de var med å lage et nytt lag på 90-tallet.

– Hva er ditt første United-minne?

– Det var da Gorden Hill med nr. 11 «gålla» på corner uten at én eneste spiller var nære ballen. Det sitter igjen som den ultimate opplevelsen.

– Du er en mann med mange ferdigheter og interesser. Hvor kommer fotball og United på prioriteringslista?

– Den kommer høyt opp. Jeg har vokst opp med dikteren André Bjerke som lærte meg og bestefar å spille sjakk. Han sa: «fotball er sjakk med levende brikker». Det synes jeg var veldig interessant da jeg var liten.

– Jeg spilte masse og fotball var større enn all annen idrett. På samme måte var United større enn Skeid og Vålerenga. De norske lagene var på en måte Jahn Teigen, mens United var Elvis.

– Hvem er dine favorittspillere?

– Da må jeg trekke frem Cantona. Han lagde en stil på United-gutta. De var så rette i ryggen. Problemet var at han krangla med alt og alle og fikk blant annet ikke spille for det franske landslaget etter en krangel med Platini. Det var synd.

– Ellers så må jeg si Giggs. Sir Ryan Giggs. Det er helt utrolig imponerende med alle kampene han har spilt. Og selvfølgelig Solskjær. Jeg har nesten blitt Molde-fan fordi de spiller så likt United.

– Du er en energisk mann. Har du kontroll på følelsene under kamp?

– Jeg har ingen kontroll. Jeg er helt idiot, skriker til TV’en og blir følelsesmessig svært engasjert. Det gikk helt rundt for meg da Nani ble utvist mot Real Madrid. Guttene mine på fem og seks år skriker de også, men det er bare fordi jeg har sagt til dem at de må holde med United og ingen andre.

– Du har møtt Ole Gunnar Solskjær flere ganger og blant annet intervjuet ham på Old Trafford. Hva er din oppfattelse av legenden?

– Fantastisk fyr. Han er empatisk og skjønner hvordan folk rundt ham tenker. Han er reflektert og kalkulert. På ingen måte brautende. Også er han intelligent. Alt han har gjort for United. Han hadde ikke én eneste dårlig dag. Det er bare å ta av seg hatten.

– Jeg snakket med Solskjær da han nettopp hadde gått til United og da sa jeg til ham: «Nå er du i United. Nå blir du historisk. Selv om du får aldri så mye penger så må du aldri gå til en annen klubb». Og det gjorde han ikke.

– Første gangen jeg møtte ham var i 1997 da jeg skulle lage et NRK-program. Jeg skulle møte Solskjær og Cantona, men kvelden før var jeg ute med Morten Abel så jeg kom for seint. Cantona hadde venta i ett minutt før han gikk, fortalte Solskjær meg. Så det var synd. Det hadde vært så fett å få prate litt med han.

(Saken fortsetter under videoen)

– Du sang «Glory, Glory» før Vålerenga-United på et Ullevål fullstappet av røde fans forrige sommer. Hvordan var det?

– Det var så stort! Det er den største opplevelsen jeg har fått. Jeg gikk ned på kne foran et fullsatt United-publikum, husker du det? Alle jubla og så intervjua jeg Bryan Robson. Schmeichel hadde visst sagt til Vålerenga-sjefen at jeg måtte komme til Old Trafford. Det hadde vært det aller største. Tenke deg det a! Med Giggs stående bak!

– Hva er ditt største høydepunkt som United-fan?

– «The Treble» i 1999 med Solskjær. Jeg kasta telefonen min ut av vinduet husker jeg. Jeg hadde akkurat fått ny og den knuste. Da var vi verdens beste. Samme sesong dro jeg og så VM for klubblag i Brasil. Det var helt utrolig, selv om United tapte for Vasco da Gama. 200 000 mennesker, Solskjær på banen, 40 grader og stillestående luft.

– Hvordan vil du oppsummere årets sesong?

– Helt fantastisk. Det som er bra er at United ikke er det dyreste laget. De har en moral og vinner hele tida. Profesjonalitet. Fotball er historisk i den forstand at den er ferdig når kampen er over, og det er oppturene vi husker best. Jeg hater å tape, det er det verste jeg vet. United er et lag med en fantastisk historie hvor det bare baller på seg med drama. Spillerne blir storheter når de kommer dit.