Da United publiserte regnskapene sine tidligere, var jeg fornøyd hvis de så bra ut, samtidig som jeg hoverte overfor kompiser som var City-fans over at de ikke var i nærheten av Uniteds suksess.
Jeg var ikke helt komfortabel med kommersialiseringen på Old Trafford på starten av 90-tallet, men jeg var stolt over at klubben jeg støttet ble drevet så godt og med så stor suksess.
Uniteds aksjeverdi steg voldsomt på 90-tallet. Jeg kjenner fyrer som slet med å få 150 pund da United gikk på børsen i 1991, men som solgte aksjene sine med så stor fortjeneste at de hadde råd til å følge klubben til Asia bare fem år etter.
Uniteds verdi eksploderte sammen med profilen og bunnlinja. Det var enhver kapitalists drøm, og egentlig en overraskelse siden Uniteds aksjer ikke var så veldig populære da de først gikk på børsen. Selve børsnoteringen ble jo sett på som en flopp, siden seriøse investorer ikke trodde det var mulig å tjene penger på fotball. Normalt er det heller ikke, men United er jo ikke en normal klubb.
Klubbens suksess sørget for at gribbene begynte å sirkle rundt. BSkyB forsøkte å kjøpe klubben i treble-sesongen, men ble stoppet etter en blanding av fanprotester og innblanding fra myndighetene. Uansett, rovdyrene forlot ikke byttet sitt. I 2004 hadde Malcolm Glazer og sønnene kjøpt en del av aksjene i klubben. Jeg intervjuet David Gill i Chicago den sommeren, og han snakket sterkt om Glazers og deres “lidenskap for sport”. United-fansen delte imidlertid ikke entusiasmen og protestene var omfattende, men til ingen nytte. Glazer fikk full kontroll over klubben i mai 2005. Et eller annet sted underveis stoppet jeg selv å være så entusiastisk rundt Uniteds regnskaper.
Til tross for støtte fra Sir Alex Ferguson og Sir Bobby Charlton, har Glazer-familien vært upopulære siden den gang. De kan ikke en gang besøke Manchester uten å ha med seg sikkerhetsvakter. Det er ganske så forskjellig fra i USA hvor de koste seg under Uniteds forsesong-tour, og hvor de også var utpå banen før treningskampen mot MLS All Stars i sommer. Dermed fikk fotografene noen sjeldne fotoer av dem sammen med United-ledere.
Glazers oppkjøp har vært en stor sak for en masse supportere siden 2005, og det diskuteres fortsatt. Venner er blitt uvenner, og 2.000 av Uniteds største fans ser nå kun utbryter-laget FC United. Det er stor uenighet i det som er en ganske liten gruppe mennesker. De fleste United-fans bryr seg jo ikke.
Gaddafi kunne kjøpt klubben uten at flertallet av fansen ville brydd seg om han samtidig lovet å kjøpe Wesley Sneijder. Trist, men sant.
Gadaffi ville nok møtt noe motstand hvis han hentet Nord Koreas Kim Jong II som kommunikasjonsdirektør og lot den burmesiske militærjuntaen overta i styret, men han ville nok kunne kommet unna med det også siden flertallet av fansen kun fokuserer på resultatene, og som en bonus, fin fotball.
Saker om økning i billettprisene betyr lite eller ingenting for de fleste supporterne i andre land – de som drømmer om én gang få se United på Old Trafford. Jeg var på et supportermøte i Cape Town i 2009, og klubbens eierskap var ikke akkurat blant tingene som ble diskutert. Det som selvfølgelig ble diskutert var hvem som spilte, scoret og om United vant.
Uniteds mange nye sponsorer vil nå ut til alle United-fans over hele verden. De vil dra nytte av den gode følelsen United-tilhørigheten gir dem, og de fordelene det gir dem.
De siste regnskapene, som ble presentert forrige uke, viste rekordomsetting og rekordoverskudd, og de tallene inneholdt ikke en gang Uniteds nylig annonserte avtale med DHL. Logistikk-selskapet betaler ti millioner pund i året for å være sponsor for Uniteds treningsdress, og det var ikke én klubb i verden som ikke var misunnelig på United da den ble offentliggjort.
Et par dager etter at avtalen ble offentliggjort, kritiserte Ferguson så det engelske fotballforbundet. Uttalelsene hans skapte så stor oppstandelse at det gikk verden rundt – med DHLs logo på hver skulder. Investeringen begynte altså å betale seg allerede før uka var omme.
Etter fem eller seks år med usikkerhet rundt Uniteds store gjeld, har Glazer-familien fått kontroll på tallene. De leder et selskap med en voldsom vekst i inntekter, spesielt de kommersielle fra sponsorer. Det gir United muligheten til å betale ned på lånene sine, det gir Glazers muligheten til å ta penger ut av klubben (51 millioner pund det siste året), samtidig som de reduserer klubbens gjeld. Det viser hvor sterk Uniteds økonomi er.
Jeg er ingen fan av belånte overtakelser av klubber eller Glazer-familien og deres motiver, men de så potensial i United, brukte andre folks penger til å kjøpe klubben og tjener nå godt på det, akkurat som de vil når de en gang selger seg ut. Uten at fansen altså bryr seg om det – så lenge klubben vinner.
Andy Mitten column in English:
When Manchester United issued their financial results in the past, I was pleased if they were healthy and used to goad City supporting mates that their club couldn’t hold a candle to United’s success.
I wasn’t comfortable with the rampant commercialism at Old Trafford which began in the early 90s, but I was proud that the club I supported was so well run and successful.
United’s share price rose exponentially in the 90s. I know lads who struggled to get £150 together when the shares were floated in 1991, yet sold them for such a profit that they could afford to go on a pre-season trip to the Far East just five years later.
United’s value boomed alongside the club’s profile and profit line. It was a capitalist’s dream and a bit of a surprise that they did so well because United shares were heavily undersubscribed when they were first floated. The float was viewed as a bit of a flop as serious investors didn’t think there was money to be made from football. There isn’t usually, but United aren’t your usual club.
The success of the club started to attract predators. A BSkyB led takeover attempt was thwarted in United’s treble season by a mixture of fan protests and government interference, but the predators didn’t stray too far from their prey. By 2004 Malcolm Glazer and sons had bought double digit shareholdings in the club. I interviewed David Gill that summer in Chicago and he spoke well of the Glazers and their “passion for sports”. United fans didn’t share his enthusiasm and the protests were wide ranging but ultimately futile, failing to stop the Americans from taking full control of United in May 2005. Somewhere along the line I stopped being so enthusiastic about United’s financial results.
Despite public utterances of support from the two Sirs – Alex Ferguson and Bobby Charlton, the Glazers have been unpopular ever since, so despised that they cannot visit Manchester without security. It’s different in the US where they mingle more readily on United’s pre-season tours and they were even pitch-side before the recent MLS All-Stars game in New Jersey, with photographers training their lenses for a rare photo of them all together.
The Glazers and the takeover have been the major issue for a lot of fans since 2005 and arguments still rumble. Friends have fallen out and 2,000 Reds who once made up United’s hardcore now watch breakaway club FC United. It’s a huge dispute among a relatively small group of people because most United fans don’t care who owns the club.
Colonel Gaddafi could buy the club and the majority of fans wouldn’t be bothered so as long as the team continues to win and he promised to buy Wesley Sneijder. It’s sad, but true.
There would be some opposition, but Gaddafi could appoint North Korea’s Kim Jong Il as director of communications and the Burmese military junta as his board and he’d still get away with it because most fans are just focused on results and, as a bonus, decent football.
Issues like ticket price rises are of little or no concern to most overseas fans, who can only dream of one day attending a match at Old Trafford. I attended a supporters club in Cape Town in 2009 and the club’s ownership was not even on the radar. What mattered to those Reds, quite rightly, was who was playing, scoring and whether United were winning.
United’s many new sponsors want to connect with fans all over the world who support United for the love of it and are optimistic about the future. They want the feel good factor of aing their name to United and the benefits which follow. The club’s latest financial figures, which were released last week to show record turnover and operating profit, don’t even include United’s recently announced a sponsorship deal with DHL. The logistics company will pay £10 million a year to sponsor the training kits. There’s not a club in world football who wasn’t envious about that deal.
A few days after the deal, Ferguson criticised the Football Association. His words caused such a stir that they were broadcast around the world – with DHL’s logo behind either shoulder. The investment was starting to work for DHL before the week was out.
After five or six years of uncertainty about United’s huge debts, the Glazers are getting on top of the figures. They are overseeing exponential rises in revenue, especially commercial revenue from the sponsors. That is allowing United to pay off the huge amounts of interest to service the debts, the Glazers to take money out of the club (£51 m in the last 12 months) and still reduce the debt at the club. That’s how powerful United’s earning power is.
I’m no fan of highly leveraged takeovers of football clubs, the Glazers and their motives, but they saw vast potential in United, used other peoples’ money to buy the club and now they are reaping the rewards, just as they will do when they eventually sell out. Not that most fans care so as long as the team keep on winning.
