Da det engelske fotballforbundet i 1952 lanserte sin egen nasjonale cupturnering for juniorlag, var det neppe noen som forestilte seg at nyvinningens fem første år helt og holdent skulle bli dominert av én klubb.
Men slik skulle det bli. Først knuste nemlig Manchester Uniteds juniorlag all motstand på sin vei mot historiens første FA Youth Cup-trofé, og deretter ble suksessen fulgt opp med ytterligere fire strake mesterskap frem til og med 1957.
Tilfeldigheter? Slett ikke …
Det startet med MUJACS
Annonse
2. verdenskrig ble naturligvis en bremsekloss i så måte, men Rocca lot seg ikke stanse. Uansett hvor vanskelige forholdene var, jobbet han med ett mål for øye — å forberede Manchester United på det som ventet når krigen en dag tok slutt.
Det var derfor Louis Rocca som i februar 1945 mer enn noen andre sto bak ansettelsen av Matt Busby som klubbens nye manager. Rocca hadde klokkertro på den 35 år gamle tidligere Liverpool- og Manchester City-spilleren, ikke minst fordi han delte oppfatningen om at nøkkelen til suksess gikk gjennom klubbens eget talentarbeid. Fundamentet for Manchester Uniteds fremtid var lagt.
Og så, i 1952/53-sesongen, da sjansen omsider bød seg for klubbens yngste til å vise seg frem for hele nasjonen, grep de den med begge hender — for ikke å snakke om føtter.
Knusende overlegne
På veien mot finalen ble Leeds, Nantwich, Bury, Everton, Barnsley og Brentford (over to kamper) i tur og orden feid av banen. Av disse motstanderne var Nantwich klubben som måtte tåle den verste støyten. Da sluttsignalet lød hadde de sluppet rødtrøyene til 26(!) ganger, uten selv å ha kvittert for en eneste scoring. Etter 26-0-seieren passet samtiden på å karakterisere Uniteds avansement til 4. runde som «fullt fortjent»!
Til syvende og sist, etter syv kamper og en målforskjell på 41-2, var United-juniorene klare for dobbeltfinale mot selveste Wolverhampton Wanderers, en av landets ledende klubber. Hvor gode «ulvene» egentlig var i dette tiåret, kan best illustreres ved å vise til at de — i likhet med United, vant ligaen tre ganger.
Nå sto altså de to storhetene overfor hverandre på juniornivå.
I likhet med sine finalemotstandere fra Manchester, hadde også Wolves imponert stort på veien mot siste hinder. Faktisk hadde de ikke sluppet inn et eneste mål underveis til finalen. Selv, derimot, hadde de sørget for å overliste motstandernes målvakter hele 29 ganger. Det var derfor få — også blant de 20.934 som 4. mai 1953 møtte frem til det første finalemøtet på Old Trafford, som tvilte på at Wolverhampton var kapable til å gi United hard kamp om troféet.
Annonse
Isteden blir «ulvene» slakt
Oppgjøret var imidlertid ikke blitt særlig gammelt før pipen hadde fått en helt annen lyd.
Duncan Edwards
Anført av en 16 år gammel koloss ved navn Duncan Edwards, en midtbanespiller som faktisk var født og oppvokst i Wolverhamptons egen bakgård, gikk United rett i strupen på sine motstandere. Noel McFarlanes ledermål etter bare tre minutter ble riktignok utliknet etter fem, men deretter handlet det meste om hjemmelaget.
Eddie Lewis satte inn 2-1 etter et kvarter, før David Pegg fulgte opp og sørget for 3-1-ledelse til pause.
Men de unge United-spillerne hadde ingen planer om å roe ned på tempoet. Tvert imot. I andre omgang dukket McFarlane og Lewis opp igjen, før Albert Scanlon og Liam Whelan rundet det hele av og sørget for 7-1-ledelse foran returkampen på Molineux fem dager senere!
Av de 14.208 som møtte opp på Molineux den 9. mai 1953, var neppe alle overbevist om at hjemmelaget ville klare å utføre det mirkalet som måtte til for å hindre gjestene i få løfte troféet etter kampen.
United stilte nøyaktig som sist; det vil si Gordon Clayton i mål, Bryce Fulton *) på høyreback og Paddy Kennedy på venstre; en half-rekke med Eddie Colman, kaptein Ron Cope og nevnte Duncan Edwards, og løperekke med ytre-høyre Noel McFarlane, indre-høyre Liam Whelan, senterløper Eddie Lewis, indre-venstre David Pegg og ytre-venstre Albert Scanlon.
Tidlig Wolves-ledelse …
Annonse
Om «ulveflokken» skulle ha en aldri så liten mulighet til å skape sensasjon, var de nødt til å skaffe seg en tidlig ledelse på eget gress. Og tidlig ledelse var nettopp hva det ble. Bare seks minutter var unnagjort da en uheldig Kennedy ble stående i veien for et langskudd og utmanøvrerte egen keeper. Scoringen ga ulvene ferten av blod, og smånervøse United-spillere ble gitt litt å tenke på i de nærmeste minuttene.
… men aldri noen tvil
Åpningsnervene ble snart ryddet av veien og United tok mer og mer over. I løpet av en treminuttersperiode før pause var 0-1 sågar blitt til 2-1-ledelse, takket være herrene Pegg og Lewis.
Deretter traff Scanlon tverrliggeren for andre gang i kampen, før vertenes Harry Smith ble tomålsscorer ved å fastsette sluttresultatet til 2-2 halvveis ut i 2. omgang. Målet kom for øvrig i stand som følge av en gedigen tabbe av keeper Clayton, men uten at det spilte noen rolle. Da oppgjøret til slutt ble blåst av, var Manchester United vinnere av FA Youth Cup med utklassingssifrene 9-3 over finalemotstanderne fra West Midlands.
P.S.1: Foruten de elleve som spilte de to finalekampene, ble også John Doherty tildelt vinnermedalje etter å ha spilt samtlige kamper frem mot finalen.
P.S.2: I tillegg til de tolv medaljevinnerne bidro også Bobby Harrop, på veien mot troféet. Disse spilte imidlertid for få kamper til å bli tildelt medalje.
*) Sammen med Tommy Hamilton, Alan Morton og Gordon Robbins, var Bryce Fulton den eneste av cupmesterne som aldri fikk en førstelagskamp for United.
Toppscorer: Eddie Lewis, 10 mål
United-juniorenes vei til historiens første FA Youth Cup-trofé
9. mai 1953: Uniteds juniorlag poserer med historiens første FA Youth Cup-trofé. Bak fra venstre: Liam Whelan, Eddie Colman, John Doherty, Gordon Clayton, Bryce Fulton, Paddy Kennedy, Duncan Edwards. Foran: Noel McFarlane, Eddie Lewis, Ron Cope, David Pegg, Albert Scanlon. NB: Av disse var det bare Bryce Fulton som aldri oppnådde førstelagskamper.
2022, 2011, 2003
