– Nå trenger United FA-cupen igjen

Som United-reporter i lokalavisa Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex den første tiden, til å dekke klubben også tett etter at skotten ga seg.

I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News, etter 23 trofeer på 22 år som avisas United-korrespondent, en jobb han har hatt siden FA-cupfinalen i 1995.

Nå skriver han for united.no.

– Nå trenger United FA-cupen

Av: Stuart Mathieson

Jeg er ganske så tradisjonell når det kommer til fotball. Nettopp derfor elsker jeg også FA-cupen.

Selv ikke en ganske så utradisjonell fredagskamp mot Derby på Old Trafford legger noen begrensninger på forventningene mine.

Årsaken er selvsagt at FA-cupen ga meg så mange minner som den gjorde da jeg dekket United for Manchester Evening News.

I min aller første sesong som United-reporter, i 1996, så endte United på Wembley. Det var ikke den mest underholdende finalen. Faktisk var selve kampen noe man gjerne glemte like fort som man ville glemme Liverpools cupfinale-dress.

Selve historien ble imidlertid fantastisk.

Laget fullt av ”Kids”, som ikke kunne vinne noe ifølge Liverpool-legenden Alan Hansen, slo skottens eget lag og sikret seg med det The Double.

Bare det var egentlig bedre enn det man kunne tro på.

En annen del av historien var Eric Cantonas comeback den sesongen. Den gjorde eventyret komplett. Han kom tilbake fra åtte måneders suspensjon, og avsluttet det hele med vinnermålet på Wembley.

Det var briljant.

Det var også den ene gangen hvor jeg med glede måtte ringe til Manchester Evening News-kontorene for å gi dem en ny kampsak, siden alt hadde endret seg så sent.

Jeg glemmer selvsagt heller aldri del 2 av Treble-sesongen, da United til slutt feide Newcastle av banen i FA-cupfinalen før de dro videre til Champions League-finalen i Barcelona.

Til tross for all angsten forbundet med Louis van Gaals managerperiode i United så ble det noe dramatisk over måten han ledet United til FA-cupseier på også, selv om vi alle egentlig visste at han ikke kom til å overleve i jobben mer enn noen dager til.

Måten Van Gaal kom inn til pressekonferansen etter seieren på, og nærmest dunket trofeet litt ekstra hardt ned i bordet foran seg var også noe for historiebøkene.

Så jo, FA-cupen er magisk.

Og Jose Mourinho trenger faktisk litt magi nå. Det er egentlig avgjørende at United-manageren nå leder United hele veien til Wembley, og at han vinner finalen 19. mai.

For selv om det ikke reddet LVGs jobb for to år siden, og selv om jeg overhodet ikke tror at Mourinho kommer til å lide samme skjebne som forgjengeren sin om han ikke vinner turneringen, så føler jeg at FA-cupen egentlig er det eneste realistiske håpet han kan ha om å vinne et trofé denne sesongen.

Sannheten er nemlig at Premier League er avgjort.

Og selv om det smerter meg å si det, selv om United har en overkommelig motstander i Sevilla i 8. delsfinalen av Champions League, så klarer jeg ikke å se at United skal nå Champions League-finalen i Kiev, eller også vinner den.

Så FA-cupen er egentlig eneste vei til et trofe denne sesongen – den eneste måten United kan pynte på det som har vært en vanskelig andre-sesong.

At United trenger å vinne FA-cupen er noe helt annet enn situasjonen var på denne tiden i år 2000.

Fredag, da United møter Derby, vil det være nøyaktig 18 år og en dag siden United spilte sin første kamp i FIFAs klubb-VM i Rio de Janeiro, mot meksikanske Necaxa.

Personlig så hadde jeg faktisk foretrukket å være i England i stedet. Jeg hadde med glede fryst litt på bortebane i en mulig 3. rundekamp mot et amatørlag. Da kunne de i alle fall forsøkt å forsvare FA-cupen de hadde vunnet i den dramatiske Treble-sesongen.

I stedet satt jeg i shorts, T-skjorte og med sandaler på den berømte Maracana-stadion i Brasil. Omsider, etter at United måtte ofre FA-cupen for å delta i Sepp Blatters baby, så handlet det nemlig om fotball.

Jeg mislikte at United trakk seg fra FA-cupen for å delta i det nystartede VM for klubblag i Sør-Amerika, og innerst inne tror jeg egentlig at alle i United tenkte det samme.

United ble imidlertid satt i en vanskelig posisjon, siden det kom frem at mye handlet om at det engelske fotballforbundet presset på fordi de selv ønsket fotball-VM til England i 2006.

Sir Alex Ferguson snakket imidlertid så positivt som han kunne om turneringen da han til slutt motvillig sa ja til å ta med seg laget sitt til Rio.

Tidligere formann Martin Edwards gjorde det samme ved å hevde at dette var som å «samle alle beltene til en verdensmester i boksing».

Jeg husker at jeg selv pratet med Sir Bobby Charlton om temaet.

Hans mening var forståelig. Han snakket om hvordan Sir Matt Busby alltid hadde vært en pioneer, og fortsatte med å fortelle om da den store mannen hadde presset på for å få United med i Europa-cupen på 50-tallet.

Sir Bobby syntes det hele var ganske likt, at United alltid burde være pionerer og at Sir Matt ville gitt sin støtte til Brasil-reisen. Det var bra nok for ham.

Alle de offisielle uttalelsene virket likevel noe hule på meg, og så fort vi var i Brasil så fikk jeg aldri inntrykk av at Uniteds hjerte virkelig lå i turneringen.

Det handlet mer om å få seg litt sol og returnere uthvilte til andre halvdel av sesongen hjemme. Det var som den vinterpausen mange fortsatt ønsker i England.

Som jeg nevnte så ville jeg foretrukket å se United i 3. runde av FA-cupen, men den Brasil-turen i år 2000 ble likevel et slags høydepunkt i karrieren min. Jeg drakk juice rett fra en kokosnøtt like etter en fotballøkt på Copacabana-stranden. Jeg fikk sett Jesus-statuen i Rio og jeg fikk sett United spille på ikoniske Maracana.

Det kunne vært verre.

Nå er situasjonen imidlertid helt annerledes, og realiteten er altså at United trenger FA-cupen.

Jose Mourinho har vunnet trofeet en gang, i Chelseas første cupfinale på det splitter nye Wembley i 2007, og da mot United.

For å unngå veldig mye press så trenger han nok enda et FA-cuptrofé i mai.