Charlton til US: – Dette unge, fantastiske laget kunne regjert i flere år

Dette eksklusive intervjuet med Sir Bobby Charlton er hentet fra United-Supporteren nummer 8 i sesongen 1999/2000. Vi har bare gjort kosmetiske endringer, men publiserer ellers intervjuet i sin helhet slik det stod på trykk for 20 år siden.

_______________________________________________________________________________________________________________

Kun Ryan Giggs har spilt flere kamper for Manchester United enn Bobby Charlton, og bare Wayne Rooney har scoret flere mål enn legenden som overlevde München-ulykken og ti år etter ledet United til topps i Europa.

 – Gi aldri opp håpet. Det som kjennetegner Manchester United mer enn noe annet er måten klubben gang på gang kommer tilbake, sier legenden Sir Bobby Charlton i dette eksklusive intervjuet.

Den trofaste tjeneren spilte for Manchester Uniteds førstelag i 17 sammenhengende sesonger fra høsten 1956 til april 1973.

Det ha ham 606 ligakamper og totalt 759 obligatoriske kamper for United. Nakne tall som rommer nok stoff til å fylle flere bokverk.

Alt fra å overleve tragedien i München til å stå som verdensmester og Europas beste fotballspiller.

United-Supporteren traff Sir Bobby Charlton til et intervju der han snakker om alt fra sine store øyeblikk som aktiv til han sto som direktør og supporter på Nou Camp under Champions League-finalen i 1999.

Et øyeblikk da selv Sir Bobby hadde gitt opp håpet.

I dag er Sir Bobby en travelt opptatt mann.

Supporterne på Old Trafford som er observante, kan se Bobby Charlton dersom de er ute i god tid. Et par timer før avspark ankommer som regel den gamle storspilleren sammen med sin kone.

Med blikket ned går han med faste skritt mot inngangen. Sikkert for ikke å bli gjenkjent. Ganske ironisk.

Hvis det er noen mer enn andre som skulle gått med hevet hode inn på Old Trafford, så er det nettopp Sir Bobby Charlton.

– Finalen i ’68 er det største

– Nå har jeg flere byråer som jeg driver. Jeg jobber med reiselivsvirksomhet og har mitt eget reisebyrå. I tillegg har jeg et elektrisitetsfirma som holder meg mer enn sysselsatt. Jeg jobbet litt for TV, men det har redusert seg selv de seneste månedene på grunn av at jeg er så opptatt med andre ting. Jeg er jo med i styret i Manchester United. Det tar sin tid. Jeg er mye på reisefot.

– Du spilte for United fra 1956 til 1973. Hva var ditt stolteste øyeblikk?

– Europacupfinalen 1968. Det å løfte det store trofeet gjorde meg umåtelig stolt. Spesielt med tanke på at som hadde skjedd med klubben, og da særlig München-ulykken.

– Det var et lag som garantert hadde gått til topps i Europa, hvis skjebnen hadde villet det annerledes.

– Nettopp derfor var det så viktig for oss å på en måte gjenerobre trofeet og tittelen. Hva som nå er kalt Mesterligaen betydde så utrolig mye for oss.

– Ikke bare for Sir Matt og vi spillerne som var med da tragedien i München skjedde. For alle som var involvert i klubben. Spillere, trenerstaben. Alle de som jobber i det stille bak kulissene. Og ikke minst fansen.

Hadde gitt opp på Camp Nou

Så tok United altså tilbake den europeiske tittelen i Barcelona i fjor.

– Ja, men jeg tenkte ikke på 1968-finalen i det hele tatt der nede.

– Det er en ny æra, nye spillere og til og med ny turnering. Mesterligaen er veldig vanskelig å vinne og jeg sto som forstenet da Solskjær scoret seiersmålet. Jeg trodde jeg hadde sett alt som var å se, men en så dramatisk avslutning i en europacupfinale var mer enn  jeg hadde drømt i mine villeste fantasier.

– Jeg har vondt for se for meg at det var en mer stolt person på Camp Nou enn meg.

– Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde gitt opp håpet. Da de (UEFA) bandt Bayern Münchens farger på pokalen trodde jeg det hele var over.

– Jeg tenkte på at Uniteds lange, harde sesong med tøff innspurt i både liga og FA-cup måtte ha tæret på spillerne.

– Men slikt er fotball og slik er Manchester United. Du skal aldri si aldri. Absolutt aldri gi opp håpet. United har reist seg fra asken så mange ganger så det er helt utrolig. Det er kanskje det som kjennetegner klubben mer enn noe annet.

Bobby Charlton scoret to av målene i 4-1-seieren over Benfica på Wembley. To flotte scoringer, den ene en nydelig stuss med hodet.

Han var en av kampens største profiler, men Sir Bobby understreker at han aldri har sett på det som så veldig viktig hvem av individualistene som spiller godt.

Kollektivet og laget er det primære.

– Jeg spilte vel også rimelig bra i Europacupfinalen 1968, men om det var min beste kamp får andre bedømme. Jeg har i grunnen aldri lagt noen særlig vekt på om akkurat jeg spilte bra eller ikke. Det viktigste i hver eneste kamp for Manchester United var at laget vant og spilte bra. Ikke bare enkeltpersoner.

Bobby Charlton var aktiv gjennom flere generasjoner, en tid da spillet forandret seg ganske kraftig.

Fra 50-tallet til begynnelsen av 70-tallet ble det lagt mer vekt på fysikk. Taktikk og formasjon endret seg også. Spillerne fikk mindre tid på ballen og for en spiller som spilte såkalt ballbesittende, var det ikke alltid noen kjære mor.

Duncan Edwards den beste

– Det var utrolig mange bra spillere også på min tid som aktiv. Mange tøffe forsvarere. Som offensiv spiller fikk du ikke et brøkdels av et sekund på deg. Dave Mackay i Tottenham og senere Derby var en av dem. En veldig bra, hard, men likevel fair spiller. men det var også andre, og spesielt utenlandske.

– Når jeg tenker meg om var min tøffeste motstander kanskje en hvilken som helst argentinsk forsvarer. De var virkelig tøffe, og ikke hele tiden like fair-spillende.

– Jeg vet at du var i Dudley og avduket statuen av Duncan Edwards i hjembyen hans. Hva kan du si om ham som ikke allerede er blitt sagt?

– Jeg vet ikke om jeg kan si så veldig mye som ingen har sagt før meg, men uansett kan jeg med hånden på hjertet si at Duncan Edwards var den beste fotballspiller jeg noensinne har spilt sammen med og sett.

– Jeg snakker om hele verden. Det høres ut som en klisje, men det er faktisk sant. Han var en helt fantastisk spiller. Han kunne skyte godt med begge bein. Headet ballen bedre enn noen andre i klubben. Han var fysisk sterk. Hadde enorm løpskapasitet. Han var den beste ballvinneren på laget, men samtidig var han også den beste til å slå pasninger. Han slo pasninger på 60 meter.

– Duncan Edwards var en ledergestalt , men samtidig ydmyk og hadde stor respekt for andre medspillere og motspillere. Han spilte ofte sentralt på midtbanen, men han kunne egentlig brukes i alle posisjoner.

– Han var flink til demme opp bakover da vi var presset, men ledet angrepet når vi var på løp framover. Duncan Edwards var rett og slett komplett fotballspiller. Og husk at jeg snakker om en person som bare ble 21 år gammel.

Beinhard trening og slit

Bobby Charlton og Duncan Edwards var to av de viktigste brikkene på de berømte «Busby Babes ».

Charlton selv var bare 21 år da tragedien rammet laget og klubben. Men det var heller typisk for hele laget. Edwards, Eddie Colman, Liam Whelan, Tommy Taylor, David Pegg, Albert Scanlon, Johnny Berry, Jackie Blanchflower og Geoff Bent var alle spillere som hadde sine beste år foran seg på banen.

– Vi hadde et lag som jeg er temmelig overbevist om at hadde klatret til topps i Europa. Vi hadde kommet så nær som det var mulig, med semifinale i Europacupen både i 1957 og året etter da ulykken intraff.

– Jeg tror samtidig at dette unge, fantastiske laget hadde fatt lov til å regjere både England og Europa i flere år framover. Dette var resultatet av møysommelig arbeid av Matt Busby, Jimmy Murphy og resten av trenerststaben. Det lå årevis med beinhard trening og slit bak dette laget.

– Busby og Murphy understreket overfor oss gang på gang hvor viktig juniorlaget var. De fikk oss til å tro at en juniorkamp var den viktigste kampen i verden, og på sett og vis var det jo riktig. Det var vi som skulle overta plassene på førstelaget og føre Manchester United videre.

– Og så måtte Busby bygge opp et helt nytt lag igjen for 60-tallet?

– Ja, det er riktig. Han bygget opp tre storlag.

– Ett etter 2. verdenskrig, så «Busby Babes » og deretter laget som vant ligaen to ganger, i 1965 og 67, og Europacupen i 1968. Og han startet med tomme hender hver gang.

– Det var ofte George Best, Denis Law og meg selv som var i overskriftene, men alle som var involvert på det storlaget på 60–tallet fortjener sin del av æren. Alle var med og dro lasset og fikk resultater.

– Hvis det var noe som Matt Busby var flink til, så var det å få oss til å tro på oss selv. Han klarte på en unik måte å få oss til å tro vi var verdens beste. Men vi ble ikke overmodige eller nonsjalante. Han pumpet oss bare fulle av selvtillit, slik at når vi gikk på banen – uansett motstander eller arena – så hadde vi denne iboende troen om  at  «dette skal vi klare».

God følelse før finalen

– Var det tilfelle også i Europacupfinalen 1968?

– Så absolutt. Vi hadde slått dem noen år før i den berømte kampen i Portugal, da vi var fullstendig overlegne og vant 5-1.

– Jeg tror skjebnen hadde bestemt at vi skulle vinne den dagen. Vi kjente spillerne i Benfica godt. Visste deres svakheter og styrker. De gjorde antagelig det samme med oss, men likevel hadde jeg denne gode følelsen inne i meg før  kampen. Til slutt viste det seg at det endte godt.

– Vi vant 4-1 og det første alle tenkte på var å gratulere Matt Busby. Seieren og trofeet betydde så veldig mye for ham, og ingen fortjente det noe mer enn ham.

Myten om at direktører for engelske klubblag er mer interessert i forretninger enn fotball passer så definitivt ikke på Sir Bobby Charlton.

Han er fast på Old Trafford og er like engasjert nå som da han selv spilte som aktiv. Han er glødende opptatt av at laget gjør det bra og er ikke i tvil om at United vil være i bra stand den dagen når Sir Alex Ferguson takker for seg.

– United har nå bygget opp et såpass solid fundament at det bør stå solid plantet i flere år framover, og frøene som er plantet er så mange og velpleid at det også i årene som kommer vil bli produsert gode spillere i klubben.

Produserer gode spillere

– Jeg tror at United nå har kommet så langt at laget vil være i tetsjiktet i mange år framover. Det har blitt et større gap mellom de beste og de nest beste i engelsk fotball og United tilhører utvilsomt de fremste lagene. Det ser lyst ut for United akkurat nå.

– United har ikke glemt kanskje det mest primære, nemlig å produsere nye    spillere. Det blir jobbet godt i ungdomsavdelingen og jeg ser for meg en lys framtid for klubben.