Slik var det: United.no endelig tilbake på Old Trafford

Sent tirsdag kveld satt jeg på det siste toget fra London til Manchester. Det var på bussen til t-banestasjonen Walthamstow i Øst-London at det slo meg.

Jeg hadde ikke reist med buss på over 13 måneder, jeg hadde heller ikke satt på en t-bane på over ett år, og det var over 15 måneder siden jeg sist var på kamp på Old Trafford.

Det var en dag jeg var bombesikker på at jeg skulle være tilbake kort tid etter. To uker? Tre? Aldri i livet om det skulle bli mer enn fire.

Så feil kunne man altså ta…

Forsiktig fremgang

På toget til Manchester hadde jeg en hel vogn for meg selv. Helt mutters alene. For selv om Storbritannia gradvis har åpnet opp samfunnet igjen, er folk fremdeles forsiktige.

Pandemien har snudd opp ned på praktisk talt alt.

I Manchester var ikke gatene tomme, men det var langt færre folk i sentrum enn jeg er vant til å se rundt Piccadilly Gardens.

Vanligvis ser du tusenvis av motstanderfans som har beleiret flere barer og synger høylydt i gatene til en blanding av forundring, fascinasjon og forargelse fra lokalbefolkningen.

Nå var det helt stille.

Ingenting minnet om en kampdag.

Det var verdens enkleste sak å få tak i drosje og turen til Old Trafford tok ikke mer enn knappe ti minutter.

Under normale omstendigheter skulle vil blitt sittende fast i den berømte trafikkorken til Old Trafford, du vet, den som forsinket Uniteds lagbuss til to Champions League-kamper under José Mourinho, og fikk portugiseren til å hoppe av bussen og spasere den siste halve kilometeren til Old Trafford.

Utenfor stadion var det ingen campingvogner som ble rigget til for å selge burgere og pølser. Det er vel ingen av oss som ser på de som en kulinarisk nytelse, men de hører likevel med i kampopplevelsen.

I det minste gjør lukten det. 

Nå føltes luften kunstig ren på en flott, men noe kald solskinnsdag i Manchester.

Det var ingen suvenirselgere heller. Ingen program- eller fanzineselgere som ropte og hoiet.

Helt stille.

Den eneste støyen som kom, var fra bilene og noen trailere som passerte Hotel Football i full fart.

For det var ingen køer noe sted.

Det var knapt noen mennesker.

Det føltes definitivt ikke som en kampdag.

Grundige sjekker

Vanligvis spaserer journalistene forbi Megastore og ned München-tunnelen for å hente sine akkrediteringer til kampene på Old Trafford.

Nå må vi i stedet gå en lang sløyfe ned Warfside Way, opp John Gilbert Way, og inn den samme veien som lagbussene og øvrig trafikk til Old Trafford nå tar.

Her var også den første navnesjekken som måtte passeres før du fikk gå videre. Om du ikke hadde besvart egenerklæringen om at du var symptomfri, slapp du heller ikke inn.

Noen hundre meter lenger oppe var sjekkpunkt nummer to. Denne gangen med spesialtrente hunder som sniffet iherdig på pc-vesken, mens en bestemt, men samtidig hyggelig, politimann vinket deg videre etter at hans firbente venn hadde gjort seg ferdig.

Neste stoppested var den første temperatursjekken som måtte passeres før du fikk hentet akkrediteringen. 

Så ble egenerklæringsskjemaet sjekket på nytt, før vi igjen ble stanset like utenfor Old Trafford.

Grunn?

Temperatursjekk nummer to, baggasjesjekk nummer tre og en tur gjennom metalldetektorer av den typen du finner på flyplasser.

Ved presseinngangen ble akkrediteringen sjekket en siste gang, før vi slapp inn.

En merkelig følelse

Da var det som om alt, for en bitte liten stund, virket normalt.

Trappene opp til David Meek Press Lounge var de samme.

Veggene med bilder av jublende United-legender likeså, og inngangen ned til selve pressetribunen, mellom pressekonferanserommet og direktørloungen var den samme.

Likevel var ingenting som vanlig.

Det var påfallende stille.

Pressetribunen var tre til fire ganger større enn vanlig og det var satt opp provisoriske pulter, som var altfor lave, men til gjengjeld hadde rikelig med plass.

Nå er det ikke uvanlig at det er rolig på midtukekamper tre timer før kampstart. Under normale omstendigheter fylles imidlertid tribunene av fans.

Sakte, men veldig sikkert.

Du hører summingen, volumet på musikken blir skrudd opp, og tusenvis av fans er som regel på plass på setene sine når lagene kommer ut til oppvarming.

Men ikke nå.

Det var så stille at du kunne høre spillerne snakke høylydt eller rope til hverandre.

Og da lagene entret banen like før klokken 20.00 lokaltid, var det bare veldig høflig applaus fra deler av den tilreisende delegasjonen fra Spania.

Det minnet til forveksling en type applaus du hører på en middels stor golfturnering etter et middels bra slag.

Hørte nesten alt

Jeg var spent på hvor mye en ville høre fra spillerne på banen når kampen var i gang.

Særlig om det ble mål.

Jeg slapp å vente lenge. Etter bare seks minutter banket Edinson Cavani inn kveldens første. Jubelbrølet hans var lett å høre. Klappingen fra lagkameratene på tribunen likeså.

Vi kunne egentlig høre alt. Beskjeder mellom spillerne, David de Geas bestemte beskjeder til forsvaret og Nemanja Matic sine formaninger til Bruno Fernandes om at han ikke måtte krangle på seg et gult kort.

Alt var annerledes enn vanlig.

Likevel føltes det utrolig fint å være tilbake godt over ett år siden sist. 

Men det har aldri vært journalister som skaper stemning på en fotballkamp.

Det er det fansen som gjør.

Og når Ole Gunnar Solskjær og spillerne sier de savner fansen, og at fotballen ikke er den samme uten de trofaste supporterne på Drømmenes Teater, skal du ikke bare tro på det.

Du skal vite av hele ditt hjerte og sinn at de mener det med største alvor.

Selv var jeg en smule spent på hvilke tanker som skulle svirre rundt i hodet etter å ha forlatt Old Trafford nær midnatt.

At det var fingeren opp til coronaviruset?

At kampen ville ta så mye av oppmerksomheten at jeg ville glemme omstendighetene?

Egentlig kjente jeg mest på en forsiktig glede. En glede av å ta tilbake en liten bit av hverdagen.

Ikke mye, men akkurat nok til å se det berømte lyset i enden av det som har fortonet seg som en uendelig lang og mørk tunnel.

Kvartfinalen mot Granada kommer ikke til å gå inn i historiebøkene som en klassiker, men omstendighetene gjorde likevel kampen til en opplevelse jeg aldri vil glemme rent personlig.

Og jeg vet at det er tusenvis av dere som sitter hjemme i Norge og venter lengselsfullt på å komme tilbake til Manchester.

Vit at både Manchester by og absolutt alle i United savner dere.

Og en dag skal det bli som Dame Vera Lynn sang:

«We´ll Meet Again»

Vi vet ikke når, men vi vet hvor.

I barene og på pubene i sentrum, på trikken, i taxien eller i bussen på vei til stadion.

Ved burgersjappene utenfor stadion, ved suvenirselgerne som åpner sine pappkartonger med skjerf, t-skjorter, pins og caps.

Vi skal snart være der igjen.

Blant hordene av fans, ung som gammel og med lokale og tilreisende fans i skjønn forening der vi spaserer taktfast mot Old Trafford.

Og vi har alle ett mål for øyet.

Vi skal se og støtte laget vi elsker.

Den dagen kommer, og når det skjer er det en liten trøst å tenke på hvor uendelig mye vi skal ta igjen.

Det kommer til å bli magisk.