– Det var stein, saks, papir. Taperen skulle kjøpe den styggeste drakta

20 år som ubåtpassasjer

Av: Petter Veland, for united.no

Det sies at det finnes mange veier til Rom, og det stemmer helt sikkert det.

Ved første øyekast på Google Maps kan man komme seg til byen kjørende via både E80, E45 og SR5. Jeg har selv tatt fly dit, og har sett både buss og tog med egne øyne i byen.

På veien til Europa League-finalen måtte Manchester United også en tur innom keisertidens sentrum, og selve uttrykket kan jo brukes til så mangt – eksempelvis måten man tar eller får et favorittlag i fotball.

I finalen skal nemlig Manchester United møte Villarreal, og i den anledningen har jeg blitt spurt om å ”forklare” mitt forhold til den gule ubåten.

Fant tippekupongen tidlig

En av de mer tradisjonelle måtene er at favorittlag går i arv.

Det skjedde dog ikke i min familie (jeg ble ikke Manchester City-supporter), men fotballinteresserte var vi. Bevares.

Det var fotball på TV om det gikk en kamp, pappa var fotballtrener på stedet jeg vokste opp, og onkelen min var mitt store idol siden han tross alt hadde spilt for A-laget til Odda.

Tippekupongen ble tidlig en del av vokabularet mitt, og da var veien til engelsk fotball kort.

Jeg husker fortsatt diskusjonene med Svein, Jørn og Finn Bjørnar om vi skulle koste på oss en gardering i Coventry-Bradford eller om det var så ”klink H” som det hevdet.

Kampene i Tippeligaen på søndager klokken 18.00 ble alltid fulgt på radio i slalåmkjøring mellom tunneler på vei hjem fra campingplassen vi tilbrakte stort sett alle helger på.

– Pappa, kan vi kjøre gamleveien, Haugesund holder på å slå Rosenborg?!

– Tilgir dere meg?

Men et favorittlag tok det lang tid før jeg fikk.

Jeg var opptatt av spillere, statistikk, lag, stadioner, drakter, logoer, alt det der som ofte bergtar unge fotballfans.

I Norge vekslet jeg mellom å like Brann (på grunn av med-odding Håkon Opdal), Haugesund (altså, Tor Åge Larsen hadde spilt for dem, liksom) og Odd (jeg er fra Odda – det er det nærmeste industrifruktbygda kommer det høyeste nivået, og hvor morsomt var det forresten ikke da OddA møtte Odd B i 2. divisjon for noen år siden?), før valget gjorde seg selv da jeg signerte for Lyn i 2003.

Et ekstra øye hadde jeg også til Liverpool (unnskyld), nesten ene og alene på grunn av Michael Owen (er jeg tilgitt igjen nå?), men det forsvant mer og mer.

– Bestemte meg for å bli Alaves-supporter

Vendepunktet tror jeg kom 16. mai 2001.

Liverpool spilte i finalen i UEFA-cupen mot Alavés. Drakten var på, og Liverpool vant etter en heidundrende finale som endte 5-4 etter ekstraomganger.

Det var likevel Alavés-spillerne som tiltrakk seg min oppmerksomhet.

Jeg hadde lest det som var å lese i avisene i forkant av kampen, jeg hadde hørt kommentatorene underveis, og fikk umiddelbart litt ekstra sympati for laget fra Spania.

Jeg hadde nesten aldri sett fotballag eller fotballspillere fra Spania på dette tidspunktet. Det var rett og slett ikke så veldig tilgjengelig. Jeg ble fortalt at de ikke var så gode. Dette kom Liverpool til å vinne enkelt.

Men jeg likte det jeg så av ”de andre”.

Var det slik de spilte fotball i Spania, sånn hele tiden? Jeg husker krøllene til Dan Eggen.

De kule navnene; Mauricio Astudillo. Cosmin Contra. Hvor kult var ikke dét navnet, liksom?!

Jeg bestemte meg egentlig for der og da at jeg skulle bli Alavés-supporter, fordi der spilte Johan Cruyff.

Han hadde jeg hørt så utrolig mye bra om.

Skuffelsen var stor da pappa fortalte at det ikke var Johan, men Jordi. Så det ble ikke Alavés likevel. Men fascinasjonen for spansk fotball ble sådd.

Kvasir, sol.no, abc.no, MIRC, MSN, chatten på Bergensavisens hjemmeside – alt dette ble mer eller mindre ofret til fordel for Championship Manager da jeg fikk disponere datamaskinen i hjemmet.

Avskrivning fra ”hvem er hvem i engelsk fotball” (og pugging av nummer og adresse i Odda fra telefonkatalogen, men det er en annen historie..) ble byttet ut med notater fra resultatservicen til VG og Dagbladet, tekst-TV og diverse nettsider jeg begynte å besøke med større og større interesse. VG Debatt, blant annet.

En cupfinaletur endret alt

Men selve klimakset i ”favorittlag-utvelgelsen” kom en novemberdag i 2001.

Jeg hadde vunnet billetter til cupfinalen på Ullevaal mellom Bryne og Viking, og skulle dermed få lov til å reise til Oslo med en god venn.

Jeg hadde vært i hovedstaden før, men ikke på den måten. Det var på gjennomreise, på vei til Danmark og deltagelse i Norway Cup, så dette var første gang jeg skulle være en helg i Oslo med en venn – uten høyt tempo, avtaler, stress og mas.

Det var stort for en 14-åring fra Odda.

Ryktene gikk i vennegjengen.

– Fy faan, då kan di gå på FotballShop og kjøpa drakter, ble det sagt i misunnelse.

I Odda hadde vi Intersport, og det var det hva angår mulighet til å erverve seg fotballdrakter.

Utvalget var sådär, for å bruke et uttrykk som er overdrevet og overdimensjonert i denne sammenhengen. Det var Arsenal, Chelsea, Liverpool, Manchester United og Tottenham. Kanskje noe QPR-greier om Steinar Sæther hadde bestilt noe.

Gjett om vi skulle på FotballShop!

Så der stod vi, utenfor Oslo City. Store i øynene, med vondt i ørene av alt bråket rundt. Busser, trikker, taxier, masse folk i alle farger og fasonger; den komplette motsetningen av hverdagslige lyder og inntrykk for oss. Vi var vant til bruset fra Opo-elva, fuglekvitter eller lyden av tunge regndråper med innebygd forurensing som deiset i asfalten.

Vi mannet oss opp, sjekket ”veibeskrivelsen” til FotballShop og gikk feil ved første veiskille. Tilfeldigheter.

Vi spankulerte dermed bort til et område med spillemaskiner. Det hadde vi faktisk i Odda også.

Spillemaskinen på Domus bestemte alltid om jeg tok buss eller bein hjem fra skolen fra 5. til 7. klasse. Hver dag. Bussen hjemover kostet ti kroner. Tikroningen ble spist av spillemaskinen, som om den hadde en magnetisk kraft som gikk rett i bukselomma mi.

Det var én av to. Enten kom det tjue kroner tilbake, som betød at jeg spiste Stratos på bussen, eller ingenting. Det betød slukøret gange fra sentrum (0 meter over havet) til hjemmet (173 meter over havet).

Det var jo for så vidt ikke dét dette skulle handle om, men litt relevant er det likevel.

Spisskompetansen bygget opp tålmodig over tid ga nemlig resultater.

Vi forlot 1. etasje med dobbelt så mye penger som vi hadde da vi entret kjøpesenteret.

Eller for å snakke i andre valutaer; vi kunne nå kjøpe hver vår drakt.

– Vi fant den fineste og den styggeste drakten

Forventningene mine var skyhøye da vi gikk inn i butikken.

Ryktene fortalte om drakter ”fra andre land enn Norge og England”. Det viste seg å stemme. Jeg husker drakten til Bayer Leverkusen, Lazio, Marseille, Boca Juniors, Dortmund, Mallorca og Bordeaux. Til og med Boavista! Men ikke Alavés…

Jeg tror kanskje jeg hadde blitt Alavés-fan den dagen om de hadde hatt drakten inne.

Så det ble en vanskelig avgjørelse. Hva skulle jeg kjøpe? Kompisen min, Martin, hadde heller ikke klart å bestemme seg.

I mangel på bedre løsninger fant vi ut at vi skulle finne den fineste og styggeste drakten, og deretter gjøre opp med stein-saks-papir.

Vinneren skulle kjøpe den fineste. Taperen skulle kjøpe den styggeste.

I potten lå Chievo og Villarreal.

Jeg tapte stein-saks-papir, men jeg vant et nå snart 20 år langt ”kjærlighetsforhold” (i den grad man kan kalle det for slikt) til Villarreal.

Gul og blå og stygg. En enorm TERRA MITICA-logo. Påsydd klubbemblem på utsiden av stoffet. En enorm krage. Kelmes svakeste verk. Den stygge andungen i samlingen.

–  Skal du ha trykk på drakten, spurte mannen i kassen.

God idé, tenkte jeg. La meg gjøre den enda styggere. På grunn av Championship Manager-spilling og sluking av alt som stod om fotball i aviser og blader, visste jeg navnet på tre Villarreal-spillere på den tiden. Jeg kunne ha valgt Guillermo Amor. Jeg kunne ha valgt Víctor Fernández. Jeg valgte Martin Palermo.

Hvorfor? Fordi han hadde jo tross alt brent tre straffespark i en og samme kamp for Argentina et par år tidligere. Det ble jo sendt på nyhetene! Det kunne jo hende at noen andre i Odda faktisk visste hvem Martin Palermo var!

Slik startet det. Jeg gikk ut fra Oslo City med Villarreal-drakt i posen.

Altså, man skal ikke kimse av en 8. plass i Serie B, men jeg tror jeg trakk vinnerloddet likevel da Chievo endte opp i den andre bæreposen.

Oslo-helgen passerte, Viking knuste Bryne i cupfinalen, John Arne Riise banket ballen i krysset og vi kom hjem til Odda sent søndag kveld.

I mandagsavisen kunne jeg lese at Villarreal hadde tapt mot Valladolid på søndag. Tote hadde scoret kampens eneste mål. Tote, du liksom. Jeg tok rennefart og kalte ham Tåteflaske i stedet. Skikkelig voksent. Men det fikk frem noen følelser. Om de var ekte eller tillagede, det vet jeg ennå ikke.

Men det ballet i hvert fall på seg.

50 000 innbyggere og en keramikk-president

Jeg leste mer og mer om klubben. Fant dem både interessante, fascinerende og passende til min væremåte og mitt livssyn.

Klubben kom fra et lite sted. I spansk målestokk. Under 50 000 bodde det i byen klubben kom fra. Bare noen år tidligere hadde de rykket opp til LaLiga for aller første gang.

Presidenten holdt på med keramikk. Stadion lå midt i byen, trøkket ned mellom boligblokker, og draktene var stygge. De var en underdog. De var litt annerledes. Og de hadde Martin Palermo. Han var klubbens store stjerne. Argentinsk landslagsspiller.

Så det var jo erketypisk da Martin Palermo brakk leggen på en måte kun Martin Palermo kunne klare, fire uker etter at jeg hadde kjøpt drakt med hans navn på ryggen. Under feiring av en scoring i cupen mot Levante kollapset deler av tribunen Villarreal-supporterne stod på, leggen kom i klem og det endte med brudd og flere måneder på sidelinjen.

Min Villarreal-karriere var under en måned gammel, og det første slaget var et faktum. Men det gjorde ingenting.

No pasa nada. Valget var tatt.

– Kunne ikke begripe at det fantes en norsk Villarreal-supporter

Med årene har supporteren i meg naturligvis blitt noe mer utvannet i takt med at jeg har gjort fotball til et levebrød.

Innen den tid rakk jeg heldigvis rukket å gjøre ”de vanlige” tingene man gjør som supporter.

Jeg har blitt tilsendt signerte bilder fra spillerne, jeg har blitt invitert på kamp av pressesjefen som ikke kunne fatte og begripe at det fantes en norsk Villarreal-supporter da jeg tok kontakt, jeg sendte mail til VG-redaksjonen og tipset dem om Villarreals ufattelige rekke på 18 hjemmekamper på rad uten baklengs i europacupene mellom 2003 og 2005 (med hyggelig svar fra Svea), jeg gjorde min TV-debut på Sport & Spill på TV 2 med Villarreal-drakten på under kyndig ledelse av Davy Wathne, og sønnen min er delvis oppkalt etter Mateo Musacchio.

Det som derimot gjør at det meste nå preller av, er at jeg har gått gjennom en ordentlig kjip greie på en måte som gjør at alt annet blir peanøtter.

Inn mot siste serierunde av 11/12-sesongen var Villarreal nummer 16 på tabellen med 41 poeng. Granada hadde 42. Rayo Vallecano hadde 40. Real Zaragoza hadde 40. Ett av de fire lagene skulle rykke ned. For at Villarreal skulle gå ned måtte alt gå galt.

De måtte selv tape, samtidig som både Rayo Vallecano og Real Zaragoza måtte vinne. Alt gikk jo selvfølgelig galt.

Villarreal tapte, etter baklengsmål to minutter før full tid. Falcao.

Real Zaragoza vant uten trøbbel.

Rayo Vallecano møtte Granada, som i utgangspunktet ville sikre plassen med uavgjort. Men i og med at Villarreal hadde feilet på eget gress mot Atlético Madrid, ville Granada nå sikre plassen uansett resultat. Rayo Vallecano behøvde derimot en scoring, og den kom tre minutter på overtid. I offside, uten at assistenten løftet flagget.

Der stod jeg. På direktesendt TV på CANAL+, og skulle formidle dette til seerne.

Dette var tidlig i min kommentator-/ekspertkarriere. Det kokte innvendig. Det føltes som at nyrene byttet plass med lungene. Men jeg beholdt roen, og formidlet som om jeg ikke hadde noen form for følelser knyttet til dette, annet enn den spontane ekstasen, spenningen, dramatikken og galskapen som utspilte seg foran øynene våre i studio.

Da jeg kom hjem etter midnatt kom knekken. Tårene.

Men, no pasa nada. Valget var tatt.

Å være Villarreal-supporter er uansett egentlig en ganske behagelig greie.

Jeg kjenner til fire, fem andre som deler lidenskapen for den gule ubåten her i Norge. Men det er utrolig mange som liker klubben. Som sympatiserer med dem. Som liker det de driver med. Og det er kanskje ikke så rart? Som tidligere skrevet; 50 000 mennesker bor i Vila-real.

Det er naturstridig at en klubb fra en så liten by skal holde seg i LaLiga i 21 av de 23 siste sesongene. Og ikke bare holder de seg i LaLiga, men de er også meget konkurransedyktige. De ble nummer 2 i 07/08. De har endt topp 8 på tabellen i 15 av de 18 siste sesongene, og er nå en etablert del av hva man ville ha kalt ”topp 6” i Spania om det begrepet hadde fantes.

Og nå skal Villarreal spille sin første finale noensinne.

Ja, det er helt riktig. Intertoto fra 2003 og 2004 teller ikke.

Den aller første.

Da skal faktisk jeg også få oppleve å se favorittlaget mitt i en finale.

Det har vært relativt innholdsrike 20 år. Det har jo det.

Sammenlignet med en Manchester United-supporters hendelsestidslinje vil det garantert blekne, men altså. Alt er jo relativt.

For Villarreal er onsdagens kamp den største kampen i klubbens 98 år lange historie. Uten tvil. Uten sidestykke, kanskje kun utfordret av bortekampen mot Compostela 24. mai 1998.

Hadde ikke Alberto Saavedra scoret målet som sikret opprykket er det ikke sikkert Villarreal hadde vært den klubben den er i dag. Det kan man ikke vite.

Det man derimot vet, er at en eventuell seier på onsdag vil stå igjen i historiebøkene med gullskrift.

For Manchester United vil en eventuell seier på onsdag stå igjen som et bittelite kapittel i en enorm historiebok.

For Ole Gunnar Solskjær vil det være ekstra viktig og emosjonelt ettersom det vil være hans første trofé som klubbens trener, men her snakker vi om en mann som har scoret seiersmålet i en Champions League-finale.

Champions League-finale, ja.

Villarreal har nesten spilt i en Champions League-finale, de også. 2005/2006.

En av seks semifinaler klubben har spilt.

Exiten i semifinalen i UEFA-cupen i 2004 smertet mot lokalrivalene fra Valencia.

Exiten i semifinalen i Europa League i 2011 smertet mot overlegne Porto og en klin gæren Falcao på topp. Falcao, som året etter altså sendte Villarreal til Segunda.

Exiten i semifinalen i Copa del Rey i 2015 smertet egentlig ikke noe særlig mot Barcelona, fordi det var mot Barcelona.

Exiten i semifinalen i Europa League i 2016 smertet mot Liverpool etter at håpet ble tent med seier på hjemmebane i kamp 1.

Men ingenting kommer i nærheten av smerten fra 2006 og semifinalen i Champions League mot Arsenal.

Juan Román Riquelme. Jens Lehmann. Arsenal. Barcelona i en eventuell finale. Voksne, barn og pensjonister, kvinner som menn, kan alle finne frem tårer på sekundet når de tenker tilbake på øyeblikket.

Selv så jeg ikke det famøse straffesparket på direkten. Jeg gadd ikke. Hvorfor skulle jeg se favorittlaget mitt brenne en så viktig straffe?

Jeg så blikket til Riquelme, tenkte på anledningen, tenkte på leggbruddet til Martin Palermo, skrudde av lyden på TV’en og gikk inn på rommet mitt i noen minutter. Kom tilbake til stua i leiligheten på Slemdal i Oslo, og så fortsatt ”0-0” oppe til venstre på TV-skjermen.

No pasa nada. Valget var tatt.

Semifinalen mot Arsenal nå i 2021 skulle altså bare være en ny stadfesting av hvor i fotballhierarkiet Villarreal hører hjemme. Semifinale, men ikke lenger. Det er bare sånn det er.

Det sies vel at Real Madrid ikke spiller finaler. De vinner dem. Vel, da burde det kanskje sies at Villarreal ikke spiller semifinaler. De taper dem.

Og ting gikk akkurat som de skulle. Skjema ble fulgt. 1-0 og 2-0 før pause, god kontroll på hjemmebane, rødt kort for Arsenal og tilsynelatende enda mer kontroll etter pause, men så kom Villarreal på at de er Villarreal.

I stedet for 3-0, eller i verste fall å beholde 2-0, kom det på rekke og rad. Straffespark Arsenal. 2-1. Rødt kort Villarreal.

SelvVillarrealisering, kaller jeg det.

Utpå ettermiddagen torsdag 6. mai (før returkampen) sa min indre stemme; – hvorfor skal jeg utsette meg selv for dette her igjen?

Jeg bestemte meg for å ikke se kampen direkte, men heller i opptak på natten eller dagen derpå. Det fikk gå som det gikk.

Mens jeg satt og så på en Netflix-dokumentar om en mann i dykkerutstyr som besøkte en blekksprut hver eneste dag i et år, tikket det inn jevnlige meldinger på WhatsApp, Twitter og Messenger. Ingen scoringsoppdateringer. Ingen ”jaja, dere kom jo til semifinalen, da”.

Snarere tvert i mot.

Det var gratulasjoner, lykkeønskninger og hurra-meg-rundt. Jeg kunne ikke helt tro det. Unai Emery hadde vel klart å røre dette til på et vis? Hadde Villarreal glemt at de var Villarreal?

Jeg entret Twitters vidunderlige verden, og fikk raskt bekreftet at jeg ikke var offer for en kollektiv spøk blant venner og kolleger.

Pau Torres stod i tårer på Emirates og snakket om betydningen, som ekte Villarreal-gutt, født og oppvokst i en skål av keramikk noen kilometer fra Middelhavskysten.

Sorgens tårer var byttet ut med gledestårer etter en semifinale, og på den måten har Villarreal allerede vunnet. For aller første gang skal de spille en finale. Historie skrives uansett. Og denne kampen skal jeg se direkte.

Måtte det beste laget vinne. Lykke til!