Fem ting vi lærte av Europa League-finaletapet

1. De Geas problemer har gått fra å være en ulempe til et stort problem

David de Gea har aldri – i alle fall ikke i United-sammenheng – vært spesielt god til å redde straffespark.

Det har selvsagt skjedd, men det skjer ikke ofte nok, noe som har blitt veldokumentert det siste døgnet.

Egentlig er det ganske merkelig, med tanke på de egenskapene han har som en svært reaksjonssterk keeper som er god på streken. 

Uansett: selvsagt har dette også tidligere vært et problem for United, men de siste årene har det virkelig vært ille, og med VAR er risikoen for straffespark enda større enn tidligere. Mot Villarreal satt jeg med følelsen av at de måtte bomme på mål for at United skulle ha en mulighet. Sjansen for at De Gea skulle stå igjen som helt virket for meg utenkelig (når det er sagt, så tenkte jeg det samme om Edwin van der Sar i 2008-finalen, hvor jeg ikke ble særlig imponert av det han leverte før Anelka-redningen), og jeg kan ikke tenke meg at Villarreal-spillerne ble særlig skremt av tanken på å ta straffespark på De Gea. Keeperens straffeutfordringer har blitt snakket mye om i Spania etter VM 2018, så det er ikke akkurat et ukjent tema for spanjoler.

Det er dramatisk valg å bytte keeper før straffekonkurransen, og det er ikke noe som skjer veldig ofte. Her har jeg likevel en følelse av at utfallet ville vært et annet om Solskjær hadde sendt innpå Henderson. De mange byttene Solskjær hadde til rådighet gjorde også at nordmannen hadde hatt god mulighet til å gjøre det om han virkelig ville, selv om De Gea neppe ville vært fornøyd med avgjørelsen hans. Kanskje angrer han mer på det enn han gir uttrykk for – for sin egen del ville han kanskje kommet godt ut av det om han etterpå tok tydelig selvkritikk på den – men trolig ville uansett ikke Solskjær gjort det av hensyn til spanjolen.

Hvis De Gea ender opp med å forlate klubben i sommer, og dette var hans siste kamp for Manchester United, så var det uansett en usedvanlig trist avslutning. En United-helt som De Gea fortjener en bedre avslutning. Det er foreløpig ikke så mye som tyder på at han forsvinner, men samtidig er han neppe fornøyd med å sitte på benken neste sesong hvis Henderson ender opp med å bli førstevalget.

Onsdag kveld var De Gea rett og slett ikke god nok. Nå kommer det en sommer hvor det kanskje må bli tatt noen vanskelige valg på keeperplass.

2. Manchester United har mange som er sterke i hodet

Etter et tap som onsdagens er det naturlig at en stiller spørsmål ved lagets mentale styrke, men straffekonkurransen viste i alle fall at det ikke er helsvart på den fronten.

Relativt åpenbare straffetakere som Mason Greenwood og Paul Pogba var byttet ut, og likevel scoret alle Uniteds utespillere på straffespark, og mange av dem var under sterkt press.

At spillere som Bruno Fernandes og Marcus Rashford (selv med alle de plagene han har) er ikke så overraskende, de har tatt viktige straffespark for Manchester United også tidligere. Flere andre hadde aldri gjort det, men leverte under press, og mange stod også i fare for å bli en syndebukk ved bom.

Den jeg lot meg mest imponere av i straffekonkurransen i Moskva i 2008, var Nani. Han var nemlig den eneste United-spilleren som måtte score for at ikke troféet skulle havne i John Terrys hender.

Kampen i Gdansk var selvsagt ikke av fullt så stor betydning, men det var fortsatt veldig viktig –  og Edinson Cavani, Fred, Daniel James, Luke Shaw, Axel Tuanzebe, Victor Lindelöf og David de Gea var alle i samme situasjon mot Villarreal. De Gea feilet til slutt, men utenom spanjolen imponerte United som helhet i straffekonkurransen. Dessverre var ikke resten av Uniteds forestilling så imponerende.

3. McTominay på en god dag er et vakkert syn

Scott McTominay er ikke en veldig elegant midtbanespiller, og han har ikke en pasningsfot som åpner opp et forsvar på den måten som, si, Paul Scholes gjorde det.

Han er med andre ord ikke en spiller som nødvendigvis har estetikken på sin side når han spiller.

Likevel er det noe vakkert med å se Scott McTominay når han spiller slik han tidvis gjorde mot Villarreal.

Den enorme innsatsen vil selvsagt glede enhver supporter, men gledelig er også den evnen han har til å ikke bare vinne ballen, men også å ta den med seg gjennom motstanderens midtbaneledd. I mange storkamper har dette vært en svært viktig del av grunnen til at United har vært vanskelige å spille mot, og det setter ofte motstanderne i en knipe, og åpner opp rom for medspillere.

Dette (og evnen til å score mål) er en side vi har sett en del mer til under Solskjær enn da han først slo gjennom under José Mourinho, og håpet må være at han fortsetter å utvikle seg på de områdene hvor han foreløpig ikke er god nok.

Manchester United trenger trolig å signere en ny midtbanespiller, men det er i alle fall ingenting som tyder på at McTominay vil være på vei ut fra klubben med det første, selv om formen hans i det siste ikke har vært all verden.

Mot Villarreal var han uansett kanskje Uniteds beste, som Solskjær også påpekte, og det var bare synd at det lille ekstra manglet. Faktisk fikk han vel registrert en målgivende pasning også. Om United hadde vunnet, så ville McTominays forestilling (spesielt i andreomgangen) vært mer enn bare en fattig trøst.

4. Solskjær trenger å stole mer på benken sin

Det har blitt snakket mye om mangelen på bytter som ble gjort.

Undertegnede synes ærlig talt at det er helt forståelig at Ole Gunnar Solskjær ventet, for underpresterende spillere som for eksempel Bruno Fernandes og Marcus Rashford har ofte levert de avgjørende øyeblikkene tidligere – og selv her var de involvert i noe av det som faktisk var bra.

Likevel: selv om Solskjær nok gjerne skulle hatt en sterkere benk, og selv om det var forståelig at han ville beholde noen av de mest sannsynlige matchvinnerne på banen, så trenger han nok uansett også å stole litt mer på de spillerne som var der.

Donny van de Beek leverte en god kamp mot Wolverhampton – kanskje selvtilliten fra den kampen kunne hjulpet ham her? Kunne Alex Telles kommet innpå tidligere, eller ville det vært i overkant dramatisk å bytte ut Luke Shaw? Kunne tempoet til Daniel James gjort det mer ubehagelig for Villarreal?

Ole Gunnar Solskjærs innbyttere har gjort det godt i årets Premier League-sesong, men uansett vil nok Solskjær trenge å få inn enda flere klassespillere før han stoler mer på benken sin.

5. Historien som gjentar seg

Igjen ble det en spansk vinner i en finale hvor et spansk lag deltar. Som vi skrev om onsdag, så har det skjedd de siste 20 gangene (inkludert Villarreal-triumfen) et spansk lag har deltatt i enten Champions League-finalen eller Europa League-finalen. Det har blitt spansk vinner hver gang.

Samtidig er det også en historie som har gjentatt seg for Manchester United de siste sesongene, hvor det er spanske lag som stikker kjepper i hjulene for United.

Se bare på hva som har skjedd mot spanske lag de siste sesongene: 

• 2017/18: Sevilla slo United ut av Champions League i åttendedelsfinalen
• 2018/19: Barcelona slo United ut av Champions League i kvartfinalen
• 2019/20: Sevilla slo United ut av Europa League i semifinalen
• 2020/21: United slo kanskje ut både Real Sociedad og Granada, men Villarreal vant Europa League-finalen.

Fire sesonger på rad har de ødelagt for oss, altså. Kanskje er det en slags forbannelse etter den enorme flaksen United hadde i semifinalen mot Celta Vigo i 2017, der de lyseblå gjestene var utrolig nære å sende United ut av turneringen…?

Felles for disse fire sesongene er også at vi ikke har hatt muligheten til å gå inn i sommerferien med en opptur. Våren 2018 avsluttet vi sesongen med å tape FA-cupfinalen mot Chelsea på frustrerende vis. Våren 2019 ble avsluttet med formsvikt. Sesongen 2019/20 ble avsluttet med nevnte Sevilla-tap, som ødela en del av stemningen etter oppturen fra Leicester-kampen i ligaavslutningen.