Jeg kikket akkurat tilbake på noen tekstmeldinger jeg sendte etter Uniteds ydmykende 4-0-tap mot Brentford tidligere i sesongen. Jeg var rasende, vi hadde trolig ansatt feil manager og alt var en katastrofe.
Nå fremstår alt helt annerledes.
Annonse
Vi slipper nesten ikke inn mål, og selv reserve-backfireren holder nullen. Vi har en klar stil, målene fordeles mellom flere forskjellige spillere og vi har håndtert potensielt store problemer, som VM-pausen og Ronaldo-saken, forbilledlig.
Så er det litt vilt å nevne det, men det snakkes nå av noen om en mulig tittelkamp.
Det er selvsagt et resultat av utviklingen vår.
City har Erling Braut Haaland som bortimot har scoret i hver eneste kamp, men før de slo Chelsea 1-0 borte torsdag så var vi likevel bare ett poeng bak dem. Da snakker vi om det samme City-laget som alle fastslo kom til å vinne ligaen i november. Og vi? Vi har jo egentlig ikke en gang en ordentlig spiss.
Så hva har forandret seg?
Det viktigste er åpenbart manageren. Han har en plan, et system, taktisk ekspertise og aller viktigst – han inspirerer spillerne.
United gamblet stort da de valgte ham i stedet for Mauricio Pochettino, det som ville vært det trygge og erfarne valget for en splitter ny toppsjef, som United hadde med Richard Arnold.
United var imidlertid villig til å ta den gamblingen, og akkurat nå ser det både smart og modig ut.
Annonse
Spillerne er også fornøyde.
Så skal det sies at de også var fornøyde da Ole kom inn, så la oss ikke ta helt av bare på grunn av dette. Det virker imidlertid som det er ordentlig substans bak dette denne gangen.
Når hentet vi for eksempel sist nye spillere inn til førstelaget som fant seg like raskt til rette som Martinez, Casemiro, Garnacho og Eriksen, for å ta dem som noen få eksempler.
Vi har tross alt nesten et tiår bak oss med mislykkede overganger, men akkurat nå virker det som om Jadon Sancho er det eneste problemet, noe som er en enorm forbedring totalt sett.
Samtidig er det også en plan nå for å få Sancho tilbake enda bedre enn han har vært.
Utviklingen gjelder imidlertid ikke bare de nye spillerne.
Hvem ville trodd at Wan-Bissaka og Dalot kom til å spille som de nå gjør? Luke Shaw er tilbake i toppform igjen, og selv om David de Gea tabbet seg ut på Evertons mål så har han totalt sett også vist sin beste form. I tillegg kan vi selvsagt også legge til Marcus Rashford som virker å være tilbake for fullt etter en vanskelig periode.
Dette var bare noen eksempler, men vi ser altså forskjellen i så mange ulike spillere nå.
Annonse
Planleggingen på toppen har handlet mye om hvordan man skal snu form og humøret i spillergruppa. Det går an å se på forskjellen etter fotball-EM og VM.
Mange spillere returnerte desillusjonerte til United etter EM, spesielt England-spillerne som tapte finalen. Formen ble dårlig, og for mange av dem klarte United ikke å snu den dårlige trenden.
Sammenlikn så litt med det som nå skjedde.
United og Erik ten Hag la planene for å håndtere fotball-VM allerede før han var presentert som United-manager.
Det handlet om hvordan de skulle ivareta formen til spillerne som ikke kom med i sine respektive VM-tropper, men ikke minst om hvordan spillerne skulle integreres etter at de returnerte fra Doha. Det er bare å ta en titt på resultatene etter VM for å fastslå at United har håndtert dette ekstremt bra.
Mye av det handlet om det mentale. Hvordan sikrer man at spillere som Casemiro, Varane eller Rashford ikke tar med seg VM-skuffelsen tilbake, slik det skjedde i august 2021, etter EM?
Og på samme måte – hvordan sørger man for at Martinez er fornøyd? Tenk på all feiringen i Argentina, og hvor betydningsløst klubbfotball må ha føltes akkurat der og da.
Alt dette ble det lagt planer for. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.
Det sentrale i min artikkel her er altså at spillerne trives for øyeblikket, noe som må til hvis man skal prestere. Kanskje fremstår det litt fremmed for oss på utsiden av det hele at det er vanskeligere å levere bra fotball når man er i dårlig humør, men sånn er det bare.
Det går motsatt vei også.
Da United-spillerne var fornøyde med situasjonen i klubben på 90-tallet, så reiste de jevnlig av gårde til et England-miljø hvor det var mindre harmoni, og da klarte de ikke å prestere like bra. Det ble umulig å gjenta formen i et mindre bra miljø.
Annonse
Fokuset på detaljer nå er stort.
Hvis en spiller trenger noen ekstra kampbilletter, så fikser klubben det. Hvis klubben sier at de skal ordne ekstra sikkerhetstiltak for spillerne, så må det skje. Hvis noe skjer på det private plan med spillerne, så må klubben levere.
Men også: Hvis en spiller må straffes, så skjer det.
Alt dette har blitt håndtert feil tidligere, men nå blir det tatt vare på.
Noe tar riktignok litt lengre tid for å få på plass, men akkurat nå leveres det på høyeste nivå. Dette går tilbake på en kravstor toppsjef (Arnold), en kravstor fotballdirektør (Murtough) og selvsagt også en kravstor manager (Ten Hag).
Samtidig handler fremgangen nå, mer enn noe annet, også om at United vinner. Lite er viktigere for fotballspillere, så å treffe taktisk, vinne kamper og føle at man konkurrerer om trofeer er essensielt.
United har egentlig gått denne sesongen fra å være en slags outsider til topp fire til å holde stø kurs mot å klare det, og kanskje, kanskje, hvis ting går vår vei, så kan det til og med bli enda bedre.
Oli Winton skriver innlegg for united.no. Han er komitémedlem i MUST, den uavhengige Manchester United Supporters’ Trust, og er også én av sju United-supportere i det rådgivende supporterstyret i United. Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har kjennskap til mye av det som foregår i United, og vil i denne spalten spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjon og billettspørsmål, og da selvsagt sett fra engelsk side.
