«Teamwork er viktigere enn noen gang»

Av: Rene Meulensteen
Fortalt til: Lars Morten Olsen

Hei, og velkommen tilbake til ny sesong!

Jeg var heldig nok til å jobbe mange år under Sir Alex Ferguson. Først i akademiet og deretter seks år med førstelaget, inkludert fem som førstelagstrener direkte under ham.

Noe av det beste med Sir Alex var at han var så god til å delegere. Du kan delegere kun hvis du stoler på folkene rundt deg, noe Sir Alex gjorde hundre prosent.

Erik ten Hag vil trolig være «hands on» med det meste som skjer rundt førstelaget, det er den nederlandske måten å lede et fotballag på. Likevel er Steve McClaren og Mitchell van der Gaag meget viktige støttespillere, det gjelder også resten av støtteapparatet.

Erik stoler på deres dømmekraft og ønsker deres meninger om ulike ting. Jeg er sikker på at han har sunne diskusjoner med dem både når det gjelder taktikk, formasjon, lagoppstilling og andre ting.

Steve og Mitchell er fine sparringspartnere. Som manager har du noen ganger en idé, men får høre fra assistentene at det kanskje ikke var så lurt likevel eller at det bør være et alternativ til ideen. Som manager trenger du den type assistenter. Det inviterer til sunne og gode diskusjoner som kun er til det positive. Teamwork er viktigere enn noen gang i dagens fotball.

Suksess og fremgang handler om teamwork. Ikke bare for spillerne, men også om trenerne. Som ny manager i en klubb ønsker du å sette ditt eget avtrykk. Derfor ønsker en manager å hente inn nytt blod med nye ideer og tanker. Det er mange som fortjener ros når en spiller lykkes. Manageren, førstelagstrenerne, analytikere og treneren som spesialiserer seg i den aktuelle posisjonen, for å nevne noen.

Alle ønsker å gjøre unna de viktigste signeringene så tidlig som mulig i et transfervindu. Tidlig business kan være avgjørende. Det gagner samtlige. Klubben, manageren, den aktuelle spilleren og resten av laget. Du slipper spekulasjoner og stress, pluss at spilleren får god tid til å bli kjent med klubb og lagkompiser.

Manageren kan raskere legge opp spillestil og formasjoner og teste ut den nye
spilleren i pre-season. Når laget ditt har suksess, som Manchester City forrige sesong, handler det om å opprettholde standarden. Hvis laget ditt ligger litt under det ønskede nivået, ligger svaret i å bygge på det du har.

Det gjelder å identifisere eksakt hvor det trengs forsterkninger og det så tidlig som mulig i transfervinduet. Arsenal gjorde nettopp det. Etter min mening er Declan Rice et massivt kupp. De fikk kloa i England og West Ham-spilleren til tross for skarp konkurranse fra den regjerende ligamesteren.

Rice, Jurrien Timber fra Ajax og Kai Havertz fra Chelsea vil styrke både laget og troppen til Mikel Arteta. Han klarte det alle managere forsøker i et transfervindu. Først identifisere hvilke spillere du vil ha for så å hale dem trygt i havn.

Også Liverpool var kjapt ut av startblokken med kjøpene av Dominik Szoboszlai fra Leipzig og Brightons Alexis Mac Allister, to meget sterke signeringer.

For Manchester United skjedde det alle fryktet. Nemlig at salgsprosessen til Glazers skulle drøye til langt ut i transfervinduet.

Hvis det i det hele tatt blir noe salg.

Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det påvirket handlingsrommet for Erik ten Hag. Ikke bare det, men klubber som United banker på døren til kjenner situasjonen og forsøker å dra fordel av det ved å trenere spillersalg og presse prisen opp. Mason Mount skrev riktignok under «bare» seks uker etter at vinduet åpnet, men for meg var ikke Mount øverst i prioriteringen. Fordi United hadde spillere fra før i den posisjonen og av det kaliberet.

Jeg vil tro at Mount ble hentet inn som en erstatter for Christian Eriksen. Eriksen hadde en god første sesong i United, den leie skaden til tross, men heller ikke han blir noe yngre. Mount har bred erfaring tatt i betraktning av at han er bare 24 år gammel, men med tanke på at han spiller mye i samme posisjon som Eriksen og Bruno Fernandes skal det bli interessant å se hvilken midtbanekonstellasjon Ten Hag vil foretrekke når alle er skadefrie. Endelig fikk United på plass en spiss i  Rasmus Højlund.

United har sårt trengt en nummer 9 en god stund, og den unge dansken er et spennende kjøp. Med André Onana, Mount og Højlund ble det et bra transfervindu likevel, selv United kom litt sent i gang.

Apropos transfervindu så er det interessant å se hvor mange spillere som valgte å bytte beite til fordel for den saudi-arabiske ligaen i sommer. Alle forstår at det handler om store penger. Vi snakker om spillere som var villige til å forlate store klubber for å spille i Saudi-Arabia!

Hvem hadde for få år siden gjettet at Alex Telles, Firmino, Milinkovic-Savic, Mendy, Neves, Kante, Benzema, Saint-Maximin og ikke minst Jordan Henderson og hans tydelige standpunkt med regnbuefargede skolisser under VM 2022 skulle velge å spille i Saudi-Arabia?

Litt om noen av United-spillerne; Antony har nå startet sin andre sesong i United. Vi har sett glimt av hva han er i stand til å gjøre, men han har definitivt mer å gå på. Det samme gjelder Jadon Sancho som etter to sesonger i United snart bør bli mer stabil på et høyere nivå.

Det er nå åtte år siden Anthony Martial ble hentet fra Monaco. Jeg mener det er på tide å selge Martial. Han har aldri klart å leve opp til forventningene, og er dessverre også altfor ofte skadet.

I motsetning til Martial hadde Marcus Rashford en meget sterk 22/23-sesong. Vi håper alle at han følger opp med en minst like god sesong nå. Jeg har sagt det før, men kan gjerne gjenta: Hans beste posisjon er når han spiller til venstre og kommer inn. Han behersker også spiss-plassen. Noen ganger går det også riktig så bra, men jeg synes fortsatt han er best til venstre. I den posisjonen får han større plass og rom å jobbe på og kan dermed skape kaos hos motstanderens forsvar. Det var godt å se at han signerte ny kontrakt.

Med den i boks slipper vi alle rykter og spekulasjoner. At Rashford er med videre er viktig av flere grunner. Vi vet hvor god spiller han er, det er åpenbart, men vi skal også huske på viktigheten med at Rashford er Manchester-gutt som har gått gradene i klubben. Marcus Rashford har Uniteds DNA i seg og det er veldig, veldig positivt. Han har alltid vært en meget god spiller. En av de ytterst, ytterst få
hvor du som trener kan si allerede i tidlig akademialder at han vil «make it». Marcus har alle forutsetninger for å bli en av verdens beste spillere. Alt handler imidlertid om form og selvtillit.

Hvis selvtilliten forsvinner så kan selv verdens beste fotballspiller se middelmådig ut. Vi vet det skjedde med Marcus da det pågikk mye utenomsportslig i hans liv. Hvis prestasjonene på banen ikke er på par med alt du gjør utenfor banen så kommer kritikken. Heldigvis har han funnet tilbake formen.

Dere som leser spalten min vet godt at jeg i lang tid har ment at Bruno Fernandes er rett lagkaptein for Manchester United. Endelig har han også formelt blitt utnevnt til kaptein etter å ha vikariert med kapteinsbindet en rekke ganger allerede. En manager ønsker en lagkaptein som går foran med et godt eksempel. En som er modig og viser mot, en som spiller med stor intensitet.

Fernandes har alle disse egenskapene pluss at han ønsker å spille hver eneste kamp. Om det så skulle være en match mot U12-laget er jeg sikker på at Fernandes hadde ønsket å spille.

Fernandes er som skapt for kapteinsrollen, men unoten han bør plukke vekk er sutringen. Når ting har gått imot har han hatt litt for lett for å sutre. Det er nettopp i sånne situasjoner en kaptein skal stå frem og lede snarere enn å sutre. Han må slutte med å slå ut med armene og vise for hele verden hvor misfornøyd han er.

Det er i de tilfellene han må være sterk. Jeg velger å tro at han som lagkaptein vil legge vekk unotene. Ingen i dagens United-tropp er bedre egnet som lagkaptein enn Bruno Fernandes.

Jeg kommer ikke utenom David de Gea i denne spalten. Det var en trist slutt på en lang og fin karrierepå Old Trafford. De Gea fortjener ros og applaus for tolv års trofast tjeneste for Man United. Etter en tøff start utviklet han seg til å bli en av verdens beste keepere. Med 545 offisielle kamper har han kun seks spillere foran seg på adelskalenderen over flest kamper i hele Uniteds historie.

Fire ganger fikk han Sir Matt Busby-trofeet som bevis på Årets Spiller blant United-fansen, kun Cristiano Ronaldo tangerer den. David var viktig for garderoben og aldri hørte du han klage og syte. Selv i de to siste årene, da kritikerne ble flere, vartet han opp med noen redninger av verdensklasse. Senest vant han også Golden Glove som bevis på flest «clean sheets».

Han hadde fortjent en annen slutt, men når det er sagt synes jeg tiden var rett for keeperbytte. Ten Hag kjenner selvsagt André Onana godt fra tiden de hadde sammen i Ajax. Onana er meget god med ballen i føttene, noe som blir stadig viktigere for en keeper i dagens fotball.

Han er 27 år og har mange år foran seg som fotballspiller. Det eneste lille spørsmålstegnet er at han ikke kjenner Premier League, men det gjorde som kjent heller ikke De Gea. Onana-signeringen er bare nok et bevis på at Ten Hag forsøker å forme United slik han ønsker at laget skal fremstå. Onana er et helt annen keepertype enn De Gea.

Jeg vil ikke påstå at David var dårlig med ballen i føttene, men han var heller ikke supergod. Med en keeper som er hundre prosent komfortabel med ballen i føttene så fjerner man også noe av presset fra forsvarerne. Keeperen får da en mulighet for en viktig pasning fremover hvis motstanderen står høyt i banen.

Jeg er på ferie i Nederland når denne spalten skrives. Nesten alle jeg snakker med her er imponert over den jobben Ten Hag har gjort på det ene året han har vært manager for Manchester United. Som dere sikkert vet, er koblingen mellom Nederland og United gammel.

Det startet med Arnold Muhren på tidlig 1980-tallet, siden spillere som eksempelvis Jaap Stam, Ruud van Nistelrooy, Robin van Persie,
meg selv som trener og Louis van Gaal og Erik ten Hag som managere.

Manchester United står sterkt i Skandinavia og det gjør klubben også i Nederland.

Noe av årsaken er nettopp den gamle koblingen mellom United og Nederland. Det gleder meg at Ten Hag gjør det såpass bra. Jeg holder kontakten med ham. Som regel er det via WhatsApp. I motsetning til mange andre sender jeg som oftest
meldinger når det går dårlig. Du har en million venner når laget vinner, men når laget taper er det stille.

Jeg sender meldinger som «kjør på, du er på rett kurs», «fortsett med den gode jobben» og andre oppmuntringer, noe han setter pris på.

Og med det samme vi er inne på Nederland; United valgte å selge Zidane Iqbal til Utrecht. Utrecht er en bra klubb som Ten Hag kjenner. Jeg er ganske sikker på at Ten Hag vurderte det sånn at Iqbal ikke ville få spesielt mange sjanser i United med sylskarp konkurranse på midtbanen.

Uten sammenligning for øvrig så gjorde jeg det samme med min sønn Melle. Han var i United-akademiet, deretter i Preston North End, men jeg vurderte det sånn at han ville ha større muligheter til å utvikles som spiller i Nederland. Han startet i Waalwijk før han i fjor sommer ble solgt til Vitesse. Før 23/24-sesongen sto Melle med godt over hundre kamper i Eredivisie. Han fylte 24 år i juli.

Det å flytte til Nederland var definitivt riktig valg for sønnen min, og la oss krysse fingrene for at også Iqbal får fart på karrieren der.

Avslutningsvis noen ord om min nye bok som har tittelen «United, Sir Alex and Me». Sir Alex har forresten skrevet forordet. Jeg tror det er en bok alle United-
supportere vil finne interessant. Ingenting var avgjort da jeg satte punktum med denne spalten, men jeg håper å komme til Norge for en boklansering. Gjerne med en Q&A og/eller en podkast.

Lansering av boken i England var 10. august så en eventuell lansering i Norge bør bli noen uker senere.

Håper vi sees!

Denne spalten fra Rene Meulensteen er hentet fra den siste utgaven av United-Supporteren.