Endre Nedberg og kjæresten står hos gullsmeden. De skal gifte seg. De må bare finne gifteringene sine først.
– Vi tar den ringen, sier kjæresten.
– Greit, svarte Endre.
– Men hva skal vi skrive inni, da, spurte Jenny.
Annonse
De så på hverandre.
Din for alltid? Nei. Bryllupsdatoen? Nei. Hjerter? Nei. Sånt ble litt for vanlig og kjedelig.
Da fikk Endre ideen.
– Hva med «United forever», prøvde han seg.
– Det kan jo bety «Sammen for alltid».
Og sånn ble det.
– Jeg argumenterte for at det kan bety flere ting, sier Endre til united.no.
Og dermed ble det sånn – Endre og Jenny – United Forever.
Annonse
– Men hennes holdning er ganske klar på at det for meg betyr «Manchester United Forever».
– Og det er kanskje også riktig, sier han glisende til united.no.
– Lurte du henne?
– Nei, nei, nei. Det er ikke noe lureri.
– Hun visste ganske godt hva hun gikk til da hun traff meg, selv om hun visste minimalt om fotball annet enn hvem David Beckham var – siden han var sammen med Victoria…
37 år gamle Endre kommer fra Vestfossen, men bor på Kløfta. Han har vært United-fan siden 70-tallet ble til 80, og det hele startet med en treningsdress. På den satt det en United-pin.
Da var det gjort – selv om det ikke var en ulempe å ha en far som var såpass interessert i fotball at han i 1966 hadde reist på sykkelferie til England for å få med seg fotball-VM.
– Hva er høydepunktet ditt med United?
– Jeg var mest over på 90-tallet. Da så jeg United 10-15 ganger. Det første høydepunktet var nok cupfinalen mot Crystal Palace i 1990, 3-3-kampen. Jeg var 15 år, og vi måtte sitte sammen med Palace-fansen på Wembley.
– Jeg fikk også med meg 2-1-seieren mot Liverpool i 2004, da Mikael Silvestre scoret to mål. Jeg måtte sitte på Liverpool-feltet på Old Trafford siden jeg hadde fått billetten av en kompis som hadde sesongkort på Anfield. Da var det vanskelig å sitte stille…
– Den kampen var også spesiell fordi jeg fløy fra Gardermoen klokka 17 på ettermiddag, så kampen, tok leiebil til Heathrow og var tilbake på jobb 08.30 morgenen etter. Jeg mistet altså bare to timer med jobb.
– Jeg stakk vel også flagget mitt i øyet til Mario Jardel en gang. Det var i mars 1997, på Porto-kampen. Jeg satt jeg nede i hjørnet ved benkene, altså på midten helt nede ved trappa til bortelaget. Jeg kjente det buttet litt i flagget når vi jublet for Cantonas 2-0 mål etter cirka 20 minutter, snudde meg og der så jeg Jardel pelle seg i øyet…..
– Ellers var det også ganske festlig da vi tok gull nummer 19. Vi har en garasje som er synlig mot veien, så jeg lagde et 19-tall på den. Det endte med at mange kjørte feil, siden de trodde vi bodde i nummer 19…
(Saken fortsetter under bildet.)
Mobilavtrykk på veggen
Fjorårets sesong var imidlertid hard å svelge.
– Man støtter laget i tykt og tynt, i medgang og motgang, men det er ikke alltid like lett i motgang. Kona kan i alle fall underskrive på at det var et helvete underveis i bortekampen mot Wigan i april i år. Det er fortsatt et avtrykk av Iphonen min på veggen etter den kampen.
Uten at kona bør være så overrasket over det.
Hvis hun ikke skjønte det allerede, burde hun visst hva som var i vente da hun skulle hente bryllupsinvitasjonene på et trykkeri til en kompis av Endre.
– Jeg stakk ut for å kjøpe is til ungene, mens hun satte seg ned for å vente. Da kom United-fan Roar Jansson over til henne.
– Han sa bare: «Fy faen, Jenny, det var stort av deg å la ham få ha United på ringene deres…»
Har du noen historier du vil fortelle, og vil du være med i Fantorsdag? I så fall send en mail til [email protected].
