Sju dager uten plager

– Yeah, få’n på!

Ropet kommer fra en United-supporter med topplue og minner mest om begeistringen til en guttunge som får sin første Manchester-tur i julegave.

Da hadde vi allerede gitt Ole Gunnar Solskjær den hyllesten alle visste han ville få i sin første opptreden som United-manager på Old Trafford.

Vi hadde sett Paul Pogba score to ganger og feire som om han ikke hadde én eneste bekymring i livet.

Vi hadde sunget «You are my Solskjaer» like mange ganger som det var tilskuere på tribunen, og vi hadde frydet oss over tunnelen til Marcus Rashford og kroppsspråket til Mike Phelan.

Men det var altså dette øyeblikket som gledet denne United-supporteren i 30-årene mest 2. juledag.

At en 18-åring fra Salford skulle få de siste minuttene mot Huddersfield.

– Han får ti minutter! sa han med et slags hvin av oppstemthet, før han brukte den dyrbare tiden til å oppmuntre Angel Gomes med rop som «Go on, son!» og «Show them how it’s done!».

For meg er det et godt bilde på hvordan Ole Gunnar Solskjær har tatt Manchester United fra helvete til himmels på sju dager.

Vi sto med gjørme til knærne. Vasset i møkk uten at noen skjønte hvordan vi skulle komme oss ut av det eller hvor lang tid det ville ta.

Nå hopper vi plutselig rundt lette som fjær på en blomstereng og blåser regnbuefargede såpebobler.

Det er altfor tidlig å genierklære Ole Gunnar Solskjær og kalle ham en mirakelmann.

Til det trenger vi flere bevis enn to komfortable seirer mot Cardiff og Huddersfield.

Men at United-fansen nå kan tillate seg å rynke litt på nesen fordi nullen sprakk er et tegn på at mye har skjedd på kort tid under nordmannen.

Ingen snakker lenger om at José Mourinho hjemsøker Old Trafford. Spøkelsene er allerede skremt bort og skyene som hvilte der er blåst bort. Det er ingen tegn til verken kynisk fotball eller fiendtlige pressekonferanser.

Bare nyvunnen optimisme.

– Jeg har ikke gjort mange endringer. Det handler bare om å endre tankegangen, sa Solskjær etter 3-1-seieren mot Huddersfield.

Oppskriften virker nesten for enkel.

Er det bare å be elleve Manchester United-spillere om å ha det artig og uttrykke seg på banen som skal til for å få resultater?

Selvfølgelig ikke.

Solskjær har trykket på de riktige knappene, men bare det å finne dem når du vet at en hel fotballverden studerer ditt neste trekk er en kunst.

Litt forenklet kan vi trekke fram de tre knappene som har gitt størst effekt.

For det første sprer han glede, trygghet og optimisme i alt han foretar seg.

Mot Huddersfield er jeg ganske sikker på at Solskjær ikke var fornøyd med hvordan høyresiden fungerte med Diogo Dalot og Fred. Flere ganger forsøkte han å fortelle dem at de var nødt til å utnytte bredden Juan Mata skapte ved å trekke inn i banen. Begge blir tatt av tidlig i andreomgang, men det første Solskjær gjør er å legge en arm rundt skulderen deres og følge dem til benken med det jeg tipper var en såkalt fremovermelding.

Et annet godt eksempel er vokabularet Solskjær har brukt på sine pressekonferanser.

Fantastisk. Selvtillit. Ydmyk. Stolt. Fornøyd. Ansvar. Lykke. Tillit. Ære. Privilegium. Morsomt. Identitet. Familie. Følelser. Vilje.

For en klubb som har vært et eneste stort kaos de siste månedene har denne typen positiv energi en voldsom effekt.

For det andre får han United-fansen til å sitte ytterst på setekanten igjen.

Under Mourinho var det mange som snakket om at United var et lag som hele tiden ventet på at noe skulle skje.

Nå er de et lag som selv får ting til å skje. De angriper med lyst og frihet, og vet at det er lov å gjøre feil så lenge de jobber for å rette den opp.

Og når de ikke spiller som Manchester United skal spille har de en manager på sidelinja som minner dem på det.

Selv uttrykker Solskjær dette som at spillerne skal «express themselves». Det finnes ingen god oversettelse, men forestillingene til Paul Pogba med fire målpoeng på de to kampene er et godt eksempel.

Den franske superstjernen var på mange måter symbolet på alt som var galt i United under Mourinho.

Nå spiller han endelig den rollen han var hentet fra Juventus for å spille, uten at jeg ville satt penger på at fremtiden hans ligger på Old Trafford av den grunn.

For det tredje bringer Solskjær tilbake den kanskje mest sjarmerende identitetsmarkøren til Manchester United.

Det tar oss tilbake til United-supporteren med topplua. Han som kanskje gikk rett hjem for å bestille en ny drakt til sønnen med trøye nummer 47.

De ti minuttene til Angel Gomes går neppe inn i historiebøkene, men det kribler litt ekstra i ølmagene på Stretford End når du ser en lokal 18-åring på benken, og når han også får sjansen gir det 3-1-seieren over Huddersfield litt ekstra krydder.

Marcus Rashford har startet begge kampene på topp, Diogo Dalot fikk prøve seg mot Huddersfield, og over nyttår er jeg ganske sikker på at akademiets største stjerne, Mason Greenwood, debuterer for Solskjær.

Foran Sir Alex Ferguson, Ryan Giggs, Wayne Rooney, Ed Woodward og Avram Glazer, en mann som sjelden er å se på Old Trafford, viste Solskjær hvordan Manchester United kan og bør fremstå.

Med en ganske enkel oppskrift er han allerede godt i gang med å bygge opp en kultur som sto i fare for å bli ødelagt.

Nordmenn som ikke orket mer Mourinho mot slutten forteller at de satte seg på flyet til Manchester 1. juledag uten å tenke seg om da de fikk velsignelse av kona. Supporterne ved de tvilsomme burgerteltene rundt stadion diskuterer hvem som scorer, ikke om. Du har eksperter som nå ser muligheter på Uniteds vegne når Arsenal og Manchester City taper poeng.

Det betyr ikke at vi skal miste bakkekontakten.

For det er ingen garanti for at resultatene står i stil til fotballen når poengene skal telles opp i mai.

Snart kommer hverdagen, med besøk fra både Paris og Liverpool.

Men fram til da er det lov å suge litt til på denne Solskjær-karamellen og glede seg over at Manchester United er Manchester United igjen.