«Det er lov å la champagnen ligge»

Det er en del United-supportere som sliter med skyldfølelse om dagen.

Det er rett og slett ikke like enkelt for alle å la seg begeistre av ansettelsen av Erik ten Hag som Manchester Uniteds nye frelser.

Og det må være helt greit.

Det er grenser for hvor mange ganger du klarer å stille på startstreken i et maraton når du har brutt alle de foregående forsøkene.

Det handler ikke om graden av lidenskap eller kjærlighet – det handler om at det snart er irrasjonelt å mobilisere med samme entusiasme hver gang Manchester United skal starte på nytt.

Ole Gunnar Solskjær måtte være Ed Woodwards siste forsøk. Sånn måtte det bare bli. Det ble ingen titler på nordmannen med semifinale-forbannelse, men vi var aldri nærmere der vi skal være enn da Solskjær var inne i sin beste periode. Laget leverte både resultater og underholdende fotball, og koblingen mellom fans og klubb var sterkere enn på mange år.

Rent resultatmessig var José Mourinho nærmest – med Europa League- og ligacup-tittel på første forsøk. På papiret var kanskje Mourinho-stallen den sterkeste vi har sett også – med Paul Pogba, Zlatan Ibrahimovic, Henrikh Mkhitaryan, Romelu Lukaku og Alexis Sánchez.

Men verken Mourinho eller Solskjær kom nærmere Klopp og Guardiola enn at de var innom tittelracet i noen uker av gangen.

Louis van Gaal var aldri i nærheten, og mange mener David Moyes aldri ville lyktes, uansett hvor mange forsøk han hadde fått på å videreføre arven etter Sir Alex Ferguson.

Hver gang har Manchester United skissert en fremtid med fargerike regnbuer i velregisserte pressemeldinger med superlativer om seksårskontrakten til «The Chosen One» eller merittene til «The Special One».

Hver gang har det krasjet.

Og hver gang stilles det uuttalte forventninger om at et samlet Old Trafford mobiliserer og står bak det nye prosjektet med ubetinget lojalitet når klubben trykker på «reset»-knappen.

For mange er nok det verste at det virker som klubben forventer at vi skal gå videre som om ingenting har skjedd. Som om de ikke lovet at det skulle bli bedre denne gangen. Som om de ikke hadde investert hundrevis av millioner på en spillerstall som nestemann må skifte ut. Som om de ikke klarer å erkjenne at de har gjort noen grove feil på veien.

Nettopp derfor har det vært befriende å lytte til Ralf Rangnick, ærligheten selv. I en tid der alt handler om å score poeng i sosiale medier kaller tyskeren en spade for en spade.

Ledelsen liker det neppe, men for supportere som bruker tusenvis av timer og kroner på å følge klubben i tykt og tynt, fortjener de i det minste å høre sannheten.

Derfor skjønner jeg at det kan være vanskelig å mobilisere.

For selv om Erik ten Hag er et trenergeni på vei opp og fram – hva tilsier at det skal bli annerledes denne gangen?

Så uansett hvilke følelser som svømmer rundt i hodet når det nye prosjektet skal sparkes i gang – ikke la skyldfølelse være en av dem.

Har du vært med helt hit, er hjertet ditt så rødt det kan være.