På vei ut av Old Trafford var det en United-supporter som smalt håndflaten i et av skiltene med klubblogoen som pryder en av stadionets mange utganger.
Et klask av frustrasjon og lidenskap.
Det er det nok mange som kan kjenne seg igjen i.
På tre dager ble skepsis snudd til optimisme med eventyrlige seirer mot Tottenham og Manchester City. Men klarer ikke United å bryte ned lagene som ligger bak dem på tabellen spiller det ingen rolle – i alle fall ikke hvis vi snakker om ambisjonene om å kvalifisere seg til Champions League.
Annonse
Dette skulle handlet om vendepunktet til Ole Gunnar Solskjær. Det skulle handlet om målsnittet til Marcus Rashford som har skutt i været de siste månedene. Det skulle handlet om at avstanden til topp fire bare var to poeng.
For å etablere en fullstendig overbevisning om at toget mot Champions League var satt i riktig gir på stødige skinner var Solskjær avhengig av tre poeng mot Everton.
I stedet ble det et slapt antiklimaks – ikke et vendepunkt.
TAM FORESTILLING: United åpnet med tre sjanser på tolv minutter mot Everton, men måtte nøye seg med 1-1 og ett poeng mot Everton. Foto: Eivind Brennhovd Holth
Tendensene fra kampene mot Tottenham og Manchester City og målfesten på elleve minuttene mot AZ Alkmaar var borte. Tilbake var ineffektivt «power play» og gjennomspill uten adresse.
Everton overtok initiativet etter et positivt åpningskvarter av United, mens hjemmelaget for ofte lempet ballen mot Rashford og Anthony Martial i håp om at de skulle finne på noe ekstraordinært.
På sidelinja sto en behersket Solskjær pakket inn i ei boblejakke, mens Duncan Ferguson var så ivrig at han måtte kaste blazeren i regnværet.
Det er noe dette United-laget kunne trengt på dager som dette. Litt galskap.
Ikke nødvendigvis på sidelinja – som «Big Dunc» og José Mourinho som kaster henholdsvis ballgutter og vannflasker i været.
Annonse
Men på banen.
Uten at jeg skal trekke inn Roy Keane finnes det supportere som mener Solskjær og laget hans er for snille.
TRENERDUELLEN: Ole Gunnar Solskjær og Duncan Ferguson hadde hver sin tilnærming til sin rolle på sidelinja. Everton-manageren sto sjelden i ro.
Du trenger en Nemanja Vidic som kan strekke lagkameratene som ikke er påskrudd, en Wayne Rooney som i sine beste dager kunne vekke supportere og lagkamerater med taklinger det luktet svidd av, og en Peter Schmeichel som hudfletter forsvaret når det svikter på dødball.
Da kan dagens United-lag fremstå som noe blekt.
David de Gea, Victor Lindelöf, Luke Shaw, Fred, Jesse Lingard, Daniel James og Anthony Martial virker alle som sympatiske fotballspillere, men noen ganger trenger du en som bryter stillheten.
Scott McTominay har det definitivt i seg, men dette laget skriker litt etter en Haaland-type.
En som kan få det til å skje noe på dager når laget ikke finner riktig gir. En robust type som kan skape litt bølger med vilje, råskap og temperament.
– Han vet hva han vil gjøre og hva han kommer til å gjøre, sa Solskjær, som ifølge VG var i Salzburg på fredag.
Annonse
Solskjær mangler ikke talentfulle angripere, men med kraft og fysikk vil Erling Braut Haaland kunne bringe en ny dimensjon.
Enn så lenge får vi vente og se om det norske spisstalentet er én av brikkene Solskjær vil forsøke å hente i januar.
REDNINGEN: Mason Greenwood scoret sitt tredje mål på én uke mot Everton i sin 19. kamp denne sesongen.
Mot Everton ble det ene poenget passende nok reddet av klubbens største fremtidshåp – i det som var kamp nummer 4000 med en akademispiller i lagoppstillingen.
Mason Greenwood har en egen evne til å score i situasjoner som egentlig ikke oppfattes som målfarlige – hans kanskje største styrke.
Både fansen og spillerne mobiliserte, men sluttspurten uteble.
Likevel er det ingen tvil om hvor United-fansen på Old Trafford står.
Kanskje er det kjedsommelig å høre at supporterne støtter Solskjær i motgang, men atomsfæren på stadion gjør inntrykk. Den nye grupperingen på Stretford End lager skikkelig trykk gjennom hele kampen, og selv med 1-1 mot Everton ble Solskjær klappet inn i tunnelen til «Olé, Olé».
Det finnes mange grusomme statistikker som viser hvor langt unna dette United-laget er toppen. Som at de har sluppet inn mål i tolv seriekamper på rad – den verste rekken siden 1971. Eller at de har flere poengtap enn seirer på hjemmebane i Premier League denne sesongen.
Status er likevel at situasjonen i Manchester United er en helt annen enn da United tapte 1-3 for Liverpool for ganske nøyaktig ett år siden.
Jeg var selv til stede på bortetribunen på Anfield 16. desember i fjor, og resignasjonen over at klubben famlet i blinde hadde nådd et punkt der enkelte hadde et ironisk forhold til det hele.
BACKES: Ole Gunnar Solskjær har utvilsomt United-fansens støtte på Old Trafford.
Nå er det en forståelse av hva Solskjær prøver på og hvorfor han trenger tid til å lykkes med det.
Annonse
Faktisk har Solskjær tatt ett poeng mindre etter 17 kamper enn det Mourinho gjorde forrige sesong. Men United ligger fire poeng bak Champions League-plassen – ikke elleve.
Tendensene var der tidvis mot Everton, men verken VAR eller marginene var på Uniteds side.
– Ikke et skritt tilbake, men heller ikke et skritt framover, konkluderte Solskjær på pressekonferansen.
Nå skal julen ringes inn med kamper mot Watford (b), Newcastle (h) og Burnley (b).
Solskjær er ikke enig i at laget hans ikke klarer å skape sjanser mot antatt svakere motstand, men det er i alle fall en kode som må knekkes så de vinner poengene de trenger for å ta seg forbi et vaklende Chelsea på tabellen.
Og hvem vet? Kanskje er det en norsk spiss som skal vippe marginene Uniteds vei i 2020?
