«Godt å stå igjen til siste slutt»

– You might want to keep that programme mate. Ole’s last game in charge that.

– It’s only one game. But it’s 5-0. Against our rivals.

– I don’t understand how he can play with two defensive midfielders.

– They’ll say we were unlucky on the telly. No, we weren’t!

– Defensively a mess. Would have been better with Varane in it though.

– Every f***ing top team has a ball winning midfielder. Kanté, Rodri, Fabinho.

Stemningen utenfor Old Trafford var akkurat så smertefull som du kan forestille deg.

Noen var triste, mange var tomme, men ingen virket sinte.

Kanskje var sjokket for voldsomt til at det emosjonelle registeret rakk å mobilisere de knappene.

For selv om tegnene på at dette United-laget har utfordringer har vært der lenge, var det 60 traumatiske minutter supporterne ble rammet av mot Liverpool.

Den siste halvtimen var bare absurd.

Det skal synges og skrikes

Å si at stemningen i Manchester var uovervinnelig etter Atalanta-comebacket vil være å lyve.

Men det var en forsiktig optimisme.

På puben Barca i gaten som har fått navnet «det katalanske kvarter» i Manchester er det ingen som har tid til å diskutere dødballer eller midtbanekonstellasjoner.

Man kan ikke snakke nervøsiteten ut av kroppen. Det må synges og skrikes.

Åstedet inneholder alt en United-supporter kan ønske seg før avspark. Skråling i fellesskap, skåling i plastglass, lyden av velkjente United-sanger, lukten av bluss, og synet av røde, hvite og svarte bannere.

«ICJ» står det på det ene. Inter City Jibbers – en gruppe som så ofte sniker seg inn på kamper uten billett at de like gjerne har organisert seg.

Det er på denne puben store deler av «Red Army»-gjengen samler seg. De som laget stor ståhei mot Atalanta i kvadranten over spillertunnelen. Navnet «singing section» synes de ikke noe om.

Det synges om Gerrard og Forlan i ruskete regnvær ved Irwell. Akkurat sånn det skal være når Liverpool kommer til byen.

Vorspiel på Old Trafford

– Well, that’s not a good sign, is it?

Den eldre United-supporteren kikker ned på urinalet med et oppgitt blikk. Han trekker pusten oppgitt, drar det røde og hvite United-skjerfet ut av renna, gir det noen sekunder under lufttørkeren, og spaserer skyldig ut av toalettet på Old Trafford for å finne setet sitt.

Ute på tribunen er «Red Army»-gjengen allerede godt i gang med vorspielet.

På sidelinjen gjør Jan-Henrik Børslid forhåndsanalyse med Brede Hangeland og Erik Thorstvedt.

Lagene presenteres, og det jubles litt ekstra når navnet til Ronaldo ropes opp.

Sjokk og vantro

Det er ikke spilt mer enn et par minutter før både Phelan og McKenna roper og peker febrilsk i teknisk sone under «spidercam»-kameraet som svinges hit og dit for å fange ballen og de 22 spillerne på banen. Et tegn på at ting ikke går etter planen?

Den første sjansen faller imidlertid til Fernandes. Lite vet vi om at det er den eneste gangen vi skal bevege oss ytterst på setekanten med sommerfugler i magen.

– How did you miss that!? ropes det bak benken.

I stedet er det Liverpool som får en drømmeåpning. Keïta scorer alene mot De Gea. Mens TV-seerne får se at guineaneren er onside, er det full forvirring på Old Trafford. Hvor blir det av VAR-lyden? Den må da sjekkes!?

Baklengsmålet tvinger Solskjær ned i teknisk sone før det er spilt ti minutter. Det er tidlig til han å være.

Ved siden av Klopp ser han Jota skli inn 2-0.

– Embarrassing! roper en.

– Come on boys, get a grip! hyles det fra en annen.

Det er alltid vanskelig å spå et comeback, men det er ikke akkurat Atalanta-vibber i luften.

Mest sjokk og vantro.

Ikke bare på grunn av to baklengsmål på 13 minutter, men fordi Liverpool tilsynelatende bare kan løpe rett igjennom et porøst og tannløst United-lag. Feilene skaper mer frustrasjon enn selve baklengsmålene. Også hos Solskjær, som slår seg på brystet og etterlyser råskap.

Shaw skyter utenfor, Alisson redder Greenwoods skudd, og De Gea redder Salahs. Pogba sendes i oppvarming, og pasningene til Fernandes når ikke fram til Ronaldo.

På 0-3 er det «game over». Liverpool har i praksis slått Manchester United på 38 minutter.

Noen rister på hodet, noen tusler for å drikke bort sorgene, mens andre ikke kan annet enn å le. De fleste er imidlertid bare helt tomme i blikket.

En supporter får en melding av en kamerat. Et bilde av Steve Bruce.

Da det ikke kan bli stort verre, legger Salah på til 4-0 rett før pause. Det er målet Solskjær senere skal beskrive som spikeren i kista. Ei eldre dame gjør nærmest korsets tegn i fortvilelse.

Så gir Anthony Taylor signalet som gir United-fansen et kvarter hvile.

Murphy’s lov

«Shocking» er refrenget i dokøen.

Høydepunktene på TV-skjermene er som første runde i «Squid Game».

– I don’t want to watch that again, sier en eldre mann og går ut på tribunen igjen.

Pogba kommer inn, og Cavani er i oppvarming. Salah scorer igjen, mens målet til Ronaldo annulleres.

Alt som kan gå galt, går galt.

– Worse? How can it be worse? for å sitere Matthias i «Life of Brian» når han skal steines til døde og erter på seg dommeren.

Vel, et rødt kort til Pogba gjør det i alle fall ikke bedre.

Nå er det Liverpool-fansen som synger «Ole’s at the wheel», mens en lamslått Sir Alex Ferguson fanges opp av kameraene på tribunen.

– You’re brave. I can’t take it anymore, sier en supporter til sidekameraten i det han reiser seg for å gå.

Mer enn et rop

Han går glipp av 20 absurde minutter.

For selv om det er Liverpool som leder 5-0 og triller ball i hatt med Manchester United på Old Trafford, er det ingen som kan kneble «Red Army».

De har holdt det gående gjennom 0-1, 0,2, 0-3, 0-4, 0-5, Ronaldo-annullering og Pogba-utvisning.

Og nå får de med seg store deler av resten av stadion også. I bunnen av brønnen.

«We knocked the scousers off their perch!» går i et bankende kjør i 20 minutter til ende, mens Solskjær demonstrativt står med armene i kors på sidelinjen uten å gjemme seg fra kameraene til Sky Sports.

Lidelsen og elendigheten er som en kvelende gass som fyller hele Old Trafford.

Men for mange var det godt å stå igjen til siste slutt.

For å vise at «We’ll never die» er mer enn et rop.

I klippet nedenfor kan du se hvordan fansen applauderte Solskjær og spillerne inn i garderoben: