«Familien vår får dere aldri»

Det er lenge siden det har vært så gøy og spennende å følge Manchester United som det er nå.

Samtidig er du neppe alene hvis du ligger våken om nettene og stiller det røde United-hjertet ditt eksistensielle spørsmål som handler om helt andre ting enn feiringene til Marcus Rashford og taklingene til Lisandro Martinez.

Det begynner å bli en stund siden nå, men da jeg studerte sosiologi i Manchester, skrev jeg masteroppgave om hvordan lokale United-supportere forholder seg til at klubben i byen også er verdens største.

Samtlige supportere jeg snakket med var enige om én ting: At fotball og Manchester United var en flukt fra virkeligheten.

En flukt fra forpliktelser, livets kjas og mas, og alle tragediene som gjerne preger nyhetsbildet. Om laget spilte bra eller dårlig, spilte ingen rolle. Å følge United ga en frihetsfølelse de ikke fant andre steder. En rus de bare måtte ha i hverdagen.

I dag er det ikke lenger like selvfølgelig at fotballen er det fristedet vi ønsker at det skal være. Eller det himmelriket som Sir Matt Busby snakket om.

De siste årene har både Superliga-fiaskoen, voldtektsanklager rettet mot nåværende spillere, og rettssaker med gamle stjerner preget United-debatten.

Nå må United-fansen ta stilling til hva de skal gjøre hvis klubben blir fanget i sportsvaskemaskinen til Qatar.

Å være United-supporter i 2023 byr med andre ord på større utfordringer enn å finne tid i hverdagen til å få med seg alle kampene laget skal igjennom.

For hva gjør du når klubben du har fulgt hele livet får eiere som representerer en stat som ifølge Amnesty har «enorme menneskerettslige utfordringer»?

Når du risikerer å støtte et regime som diskriminerer migrantarbeidere, kvinner og LHBT-personer, hvor verken ytringsfrihet eller rettssikkerhet er en selvfølge?

Hva innebærer det egentlig at en 145 år gammel klubb plutselig skal representere helt andre verdier?

Det var neppe dette jernbanearbeiderne fra Lancashire og Yorkshire hadde i tankene da de stiftet Newton Heath.

Dette er ikke ment som en gubbete «alt var bedre før»-nekrolog.

For vi lever ikke lenger i en verden der du kan møte Bryan Robson på puben, eller få øye på en Busby Babe tråkkende på en sykkel på vei til The Cliff.

Men for øyeblikket er det så mange vonde, store og ubehagelige spørsmål vi må ta stilling til at ideen om at fotball er en lek med én ball og 22 spillere virker ganske fjern.

En United-prat med gode venner skal ikke handle om menneskerettigheter, korrupsjon og definisjonen av sportsvasking. Det skal handle om «McFred»-debatten, Casemiro-utvisningen, Rashfords beste rolle, hundebildene til Martinez, eller stemningen på Stretford End.

Derfor har jeg full forståelse når jeg møter supportere med panikk og desperasjon i blikket som lurer på hva som er i ferd med å skje.

Det er rett og slett umulig å vite hva det innebærer å være United-supporter i fremtiden.

Rives siste bit av sjela ut av klubben hvis United blir en del av Qatar-porteføljen?

Eller er det faktisk mulig å gjøre Old Trafford til et fristed der fans kan være fans uten at vi støtter et udemokratisk regime hvis vi kjøper en brus i kiosken?

Vi trenger ikke reise lenger enn til den lyseblå delen av byen for å finne et lignende scenario, men akkurat hvordan et qatarsk eierskap vil se ut i praksis på Drømmenes Teater er det ingen som vet før emiren sitter der.

At oppkjøpet kan bli en realitet uten verken supporternes eller politikernes godkjennelse er tragisk nok i seg selv. Like trist er det at eierskiftet kan skape ytterligere splittelse i et supportermiljø som fra før er ganske fraksjonert.

Jeg frykter det vil gjøre det vanskelig å være United-fan.

Noen vil si at nok er nok, andre vil utøve motstand fra innsiden, og mange vil dessverre ikke bry seg så lenge et nytt eierskap innebærer store stjernesigneringer og større sannsynlighet for at United kan løfte Premier League-pokalen igjen.

Men jeg tror veldig mange vil være ekstremt usikre på hvordan de skal opptre.

Hvordan kan jeg følge laget, uten at min personlige kobling til eierne blir for sterk til at jeg kan leve med det?

Dét spørsmålet tror jeg mange vil stille seg. Når du en gang i fremtiden skal fortelle barnebarna historien om Manchester United, vil du helst slippe å kjenne på skammen når dere kommer til Qatar-kapittelet.

Så hvordan bevare verdigheten?

Jeg sitter ikke på noen universell fasit, og det tror jeg ingen andre gjør heller.

Er det én ting vi har lært av Glazer-eierskapet, er det hvor krevende det er å mobilisere så mange fans til unison motstand. At amerikanerne trekker seg ut kan feires som en triumf, men de som er tett på supportermiljøet i Manchester kan fortelle om betydelige utfordringer.

Et nytt kontroversielt eierskap har nok ingen samlende effekt.

Men det betyr ikke at vi skal legge klar den røde løperen.

La oss heller fylle Old Trafford med regnbueflagg.

Vise at vi vet. Gi dem motstand. Gjøre det klinkende klart at Manchester United ikke er en rotløs institusjon som kan pakkes inn og selges som en reklameplakat for hva som helst.

Vi skal ikke peke i retning Paris, Etihad Stadium og St James’ Park og spørre «hva med dem?», eller lukke øynene og late som at vi ikke er realitetsorienterte.

Vi må vise at vi vet hva som skjer. At det skjer uten vår velsignelse. At vi ikke trenger en rik onkel for å bygge opp Old Trafford igjen, både i bokstavelig og symbolsk forstand.

Det vil ikke kunne velte en oppkjøpsavtale til fem-seks milliarder pund, men da kan vi stå støtt på betongen på Old Trafford med sidemannens respekt.

Dere kan kjøpe klubben, men ikke familien vår.