Et nytt Rooney-problem?

På King Power Stadium var det et øyeblikk der Alexis Sánchez hadde både ballen og hele banehalvdelen til Leicester for seg selv.

En situasjon 30-åringen har vært i hundrevis av ganger. Han vet nøyaktig hva han skal gjøre. Krumme nakken, spinne i vei mot mål og sette motstanderen i alarmberedskap. På hans beste ville det garantert blitt en målsjanse.

Det ble det ikke på søndag. Der Sánchez tidligere skapte forvirring med høyt tempo og et uforutsigbart bevegelsesmønster, var det altfor enkelt for Leicester-forsvaret å stoppe en litt rådvill chilener på krabbegir.

Alexis Sánchez skulle være den siste brikken i byggverket til José Mourinho. De tegningene er nå forkastet. Det samme er langt på vei ideen om at Sánchez skal spille en hovedrolle i det neste prosjektet på Drømmenes Teater, uansett om det blir Ole Gunnar Solskjær, Mauricio Pochettino eller noen andre som blir klubbens nye byggmester.

Jeg er verken ute etter å trekke forhastede konklusjoner eller «ta» Alexis Sánchez fordi han ikke har funnet seg til rette i Manchester United.

Men realiteten er at han ikke har vært den duracell-kaninen som skulle sette angrepsspillet i nytt gir. Altfor sjelden utgjør han noen som helst form for trussel, og ingen kan si noe annet enn at kurven har vært dalende. Sánchez har ganske enkelt ikke levd opp til forventningene.

Det er for så vidt greit. Ingen overganger kommer med målgaranti. Det er signaleffekten som er problemet.

Hvor mange pund en spiller skal få i lønn overlater jeg til Uniteds sjefsforhandler Matthew Judge å bestemme, men med en ukelønn på 391.000 pund (ifølge Football Leaks) knuste på mange måter Sánchez lønnsstrukturen i klubben.

Det tok ikke mange månedene før ryktene begynte å svirre om at både den ene og den andre ønsket seg en ny avtale med de samme betingelsene som klubbens nye nummer sju.

Det forplikter å være best betalt. Det virker det egentlig som Alexis Sánchez skjønner. Han skal være den som er først på trening og én av dem som gjerne blir igjen etterpå. Ikke fordi han er best betalt, men fordi han har de riktige holdningene.

Men det hjelper verken med sunne verdier eller søte hunder dersom du ikke leverer der det gjelder – på fotballbanen.

Ingen tjener mer enn Sánchez i Premier League, men hvor langt bak i køen stiller han når prisen for årets spiller skal deles ut?

Jeg hadde virkelig ikke trodd vi det skulle ende slik. At Alexis Sànchez glemmes oftere enn han trekkes fram, og at han er en del av «B-laget» som får sjansen på Craven Cottage i stedet for å spille en nøkkelrolle i en av sesongens største kamper noen dager senere.

Stilen til Sánchez var like primitiv som den var effektiv. Først og fremst basert på energi og vilje, ispedd grunnleggende ferdigheter på ekstremt nivå. I Arsenal var han en spiller som fikk ting til å skje, men til min overraskelse virker det ikke som han tok med seg den evnen til Manchester.

Faktisk forteller statistikken en annen historie. Chileneren skilte seg ikke ut med negativt fortegn i 1-0-seieren mot Leicester sammenlignet med lagkameratene.

Tro det eller ei, men Sánchez er en av de mest effektive United-spilleren denne sesongen. Han er best i klassen med hensyn til både målgivende pasninger (hvert 221. minutt) og skapte sjanser (hvert 40. minutt).

Likevel er det vanskelig å la seg begeistre av det Sánchez leverer.

Det kan godt være at 30-åringen står igjen med mer enn to scoringer og fire målgivende når vi teller opp i mai men etter ett år med Alexis Sànchez våger jeg å påstå at de fleste ser for seg et United-angrep med Marcus Rashford, Anthony Martial og Jesse Lingard.

Dette er ikke et nytt dilemma på Old Trafford. Ikke et vondt ord om Wayne Rooney, men beskrivelsen «dyr og energifattig spiller i 30-årene» får mange United-supportere til å grøsse.

På tirsdag returnerer Ángel Di Maria til Manchester. Til tross for at karrieren hans har fått en oppsving i Paris, er det neppe mange United-supportere som vil se på argentineren og fortvile over hva vi gikk glipp av.

Slik frykter jeg enden på visa blir for Alexis Sànchez også.