På mandag skal åttedelsfinalene i Champions League trekkes. I de store glassbollene vil det være UEFA-baller med navnene til Bayern München, Barcelona, Juventus, Borussia Dortmund, Liverpool, Manchester City, Chelsea Paris Saint-Germain, RB Leipzig og et par til.
Ikke Manchester United.
Den trekningen kommer jeg faktisk ikke til å se. For så smertefullt er det.
Champions League symboliserer status. Alt handler om å være med i verdens gjeveste klubbturnering. Ikke bare for klubbregnskapets skyld, men for fansen som kan dele magiske kvelder når Manchester United opptrer der de hører hjemme – på den største scenen av dem alle. Det er noe med øyeblikkets magi, dramaturgien og stjernedrysset i den turneringen som skapte mirakelet i Paris.
Annonse
Jeg er ganske sikker på at nederlaget på Red Bull Arena ikke ga Ole Gunnar Solskjær vinger heller. Jeg så med mine egne øyne hvilken energi han utstrålte på Parc des Princes for halvannet år siden. Tirsdag kveld virket han fullstendig resignert.
«Vi var bare ikke klare i dag» er dessverre ikke en unnskyldning som vil trøste mange United-supportere.
Selvfølgelig handlet det om måten det skjedde på. Champions League var Solskjærs fristed i høst. Nå vil to av nordmannens største taktiske triumfer kun assosieres med totalkollapsen i Tyskland. Håpet ble tent mot slutten. Som når en fallen soldat på slagmarken viser livstegn. Men det var ikke mer mirakelpulver igjen i Ole Gunnars lommer.
UTSLÅTT: Mason Greenwood var naturlig nok skuffet etter 2-3-tapet for RB Leipzig.
Allerede i lørdagens Manchester-derby begynner jaget etter å kvalifisere seg til gruppespillet igjen. Det samme jaget vi har stresset med i sju år. Det er det som avgjør Solskjærs fremtid, ikke tapet mot RB Leipzig.
Frykten for ikke å være med i Champions League har blitt viktigere enn hvor langt laget faktisk avanserer når de er med i turneringen.
Det er så absurd at jeg nesten ikke finner ord.
Siden Sir Alex Fergusons siste mesterlag var i finalen i 2011 har Manchester United vunnet to utslagskamper i Champions League. Begge har vært comeback i åttedelsfinalene. I 2014 mot Olympiakos under Moyes og i 2019 mot PSG under Solskjær.
Hvis det har blitt viktigere å delta enn å vinne lar vi samtidig verdiene og vinnerkulturen denne klubben er bygget på forvitre.
Annonse
– Jeg tror ikke vi hadde vunnet Champions League uansett, argumenterer noen.
Da kan vi investere følelsene våre i noe annet enn Manchester United, for vi vil sannsynligvis ikke vinne Premier League de neste årene heller.
Vi må jo være med på festen når dørvaktene slipper oss inn. Ikke sitte med lua i hånda og bekymre oss for om vi kommer inn neste helg eller ikke.
BOMMET: Ole Gunnar Solskjær og Manchester United lå under 0-2 allerede etter et kvarter i Tyskland.
Nå er vi utenfor. Kastet på dør med beskjed om å ta en runde rundt Europa League-bygget. Sammen med Arsenal, Tottenham, Leicester, Slavia Praha og Royal Antwerpen.
For mange er det en verre straff enn å ikke være med i noen av turneringene.
Hvis Champions League er verdens beste TV-serie, er Europa League den romantiske komedien du lander på etter en time med halvhjertet Netflix-scrolling. Du kan spise så mye popcorn du bare vil, men det blir ikke en opplevelse du aldri glemmer.
Det er stas for de supporterne som har tid og råd til å følge klubben til ukjente europeiske kriker og kroker for å legge til nye stadioner til en liste som allerede er ganske lang, men for majoriteten som sitter i sofaen eller på puben skaper ikke Europa League det samme engasjementet.
LOKALOPPGJØR: Lørdag møtes Manchester United og City på Old Trafford.
Min bønn, Ole Gunnar: Prioriter Premier League. Å satse på to hester i en så komprimert sesong kan koste dyrt.
Annonse
Laget var på stålet i sommer, og med EM på programmet er det ingen hvileperiode i sikte for de beste spillerne. Det skal spilles ni kamper i Europa League før Champions League-billetten kanskje kan innkasseres.
Vi sitter med mange spørsmål. Hva var planen i Leipzig? Hvorfor var ikke spillerne klare? Hvorfor kastes Brandon Williams, Axel Tuanzebe og Timothy Fosu-Mensah inn når laget må score? Hva skjer med Paul Pogba? Hvorfor er ingen i nærheten av stabiliteten og nivået til Bruno Fernandes? Hvorfor ble ikke Fred tatt av i pausen mot PSG, og hvorfor ble han hvilt mot West Ham? Hva blir planen mot Manchester City?
Men med stø kurs i Premier League i vinter skal vi komme over dette.
Dessuten finnes viktigere ting i livet.
Men alt hadde blitt litt bedre med Champions League.
