Det buldrer i betongen igjen

Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner når planen forsvinner ut av vinduet på den måten, men én ting kan vi slå fast:

Ole Gunnar Solskjær har fått det til å buldre i betongen på Old Trafford igjen.

I desember var jeg på Anfield – tapet som ble nådestøtet for José Mourinho. Der  rådet det en likegyldighet blant United-fansen som jeg aldri har opplevd tidligere. Folk var så tomme at de ikke hadde energi til å klage.

På togturen tilbake til Manchester ble vi underholdt av to fulle fyrer som holdt det gående med Neil Diamonds «Sweet Caroline». De lo og koste seg glugg med morsom galgenhumor. Det var ingenting som tydet på at laget deres nettopp hadde blitt smadret av deres argeste rival, men ingen kunne klandre dem.

Kontrastene til det som skjedde i løpet av søndagens 90 minutter på Old Trafford kunne ikke vært større.

SLIK BLE SOLSKJÆR HYLLET:

Før avspark snakket Solskjær om at følelsene ikke måtte ta overhånd, men det kan ikke ha vært lett for verken nordmannen eller spillerne på banen å ignorere scenene som utspilte seg på tribunen.

Stretford End virket mektigere og kraftigere enn på veldig lenge. På motsatt side hoppet hele J Stand opp og ned. På et tidspunkt måtte pensjonisten ved siden av meg holde seg for ørene. Samtidig sto Liverpool-fansen nærmest paralyserte og lurte nok på hva i alle dager det var som fikk hjemmefansen til å gå av hengslene – for det som skjedde på banen var jo ikke all verden å juble for.

– Vi spiller ikke for Mourinho nå! kom det fra tribunen på et tidspunkt i andreomgang, men de fleste virket å nyte tilværelsen som United-supporter på en dag da solen strålte med en varme du gjerne ikke får på Drømmenes Teater før sesongavslutningen i mai.

Det rocket, i mangel på et bedre ord. Alt til melodien av «Ole’s at the wheel» som har blitt United-fansens nye salme.

Og det mot en manager hvis biografi heter «Bring the Noise» og som selv fikk tilbudet om å komme til Woodwards «Disneyland».

Dette er ikke et forsøk på å knuse myten om at det i flere år har vært glissen stemning på Old Trafford.

For dette er nok ikke den nye hverdagen.

Men det sier noe om at Solskjær ikke bare har skapt resultater og revitalisert en desillusjonert spillergruppe, men at han også har vekket noe i United-fansen som jeg våger å påstå at vi ikke har kjent på kroppen siden Sir Alex Ferguson takket for seg for snart seks år siden.

Før kampen mot Liverpool var det en følelse i gatene rundt Old Trafford av at United kom til å ta dem. Det kunne godt være at mannskapet til Jürgen Klopp ville være det beste laget, men at Solskjær likevel ville trekke det lengste strået, akkurat som Ferguson gjorde så mange ganger. Den følelsen er det lenge man har hatt.

Nå står Solskjær faktisk med tre strake hjemmekamper uten seier (Burnley 2-2, PSG 0-2, Liverpool 1-1), men nordmannens posisjon er ikke til å rokke ved.

United-fansen blåste ut i Manchesters gater med «20LEGEND»-fanen til værs.

Etter det united.no erfarer er det ikke bare fansen som er fornøyd. Det jeg hører fra personer tett på klubben er at de er imponert over hvordan Solskjær har taklet overgangen fra Molde til Manchester United med største selvfølgelighet. De er overrasket hvor rutinert og komfortabel han fremstår i alle situasjoner.

Samtidig er det signaler som tyder på at klubben fortsatt vurderer alle muligheter.

Faktisk er det ikke alle United-supportere som er like begeistret over oppturen Solskjær har skapt. Noen mener fremgangen gjør at klubben er lenger unna den restruktureringen den trenger enn noen gang. Tenk bare hvilket press som har forsvunnet fra skuldrene til Ed Woodward etter ansettelsen av Solskjær. Det er det ikke alle som liker.

Det er uansett ingen tvil om at Solskjær har støtte fra både fansen og spillergruppa. Det er noe som visstnok veier tungt for Woodward, og i Manchester mener både journalister og supportere at mye skal gå galt for nordmannen ikke skal få jobben.

Presset vil øke like fort som blekket på kontrakten tørker.

Det er ikke sikkert at en sjansefattig 0-0-kamp mot Liverpool er godt nok neste sesong, så innen den tid må Solskjær ha kvittet seg med den ene forbannelsen som følger ham.

United har slått Tottenham, Arsenal og Chelsea, men på hjemmebane har toppkampene blitt ødelagt av skader. For første gang i Premier League måtte United gjøre tre bytter før pause. Nemanja Matic og Anthony Martial var ikke i troppen, mens Ander Herrera, Juan Mata og innbytter Jesse Lingard alle måtte ut i løpet av kampens 42 første minutter.

Det kunne blitt en pervers parodi av PSG-kampen.

Verst mener jeg tapet av Ander Herrera var. Spanjolen var stor mot Chelsea og er en nøkkel på midtbanen. At 29-åringen ennå ikke har blitt tilbudt ny kontrakt er et mysterium. Etter det jeg hører skal imidlertid Herrera være ganske sikker på at han blir værende i Manchester.

Både Scott McTominay, som Solskjær sammenlignet med Darren Fletcher, og Andreas Pereira klarte seg bra, men mest honnør fortjener forsvaret som ga David de Gea hans 100. kamp uten baklengsmål i Premier League. Spanjolen hadde ikke én eneste redning, mye takket være Victor Lindelöf, Chris Smalling og Luke Shaw som alle leverte en bunnsolid kamp.

Potensialet til kampens symbolske betydning var enormt, med Solskjær som jakter jobben og Jürgen Klopp som jakter gullet, så sånn sett var resultatet et litt kjedelig forlik.

Det vi venter på nå er trygghet. At vi kan stole på fundamentet i laget, selv om det skulle komme en periode med svake resultater og varierende spill.

Den tryggheten var aldri der under verken David Moyes, Louis van Gaal eller Mourinho. De gode periodene har vært for korte til at man tillater seg å senke skuldrene i visshet om at Manchester United kommer til å kjempe om titler mot slutten av sesongen og være med i Champions League.

Det mener jeg blir den største utfordringen til Ole Gunnar Solskjær de tre neste månedene.

Det er som når du skal lære deg å spille trommer. Først må du få kontroll på stikkene, så må du bli kjent med de ulike trommene. Etter hvert finner du rytmen, og det er først da du kan begynne å leke deg med cymbalene.

Solskjær har utvilsomt funnet en rytme som fenger. Nå gjelder det å holde takten ut sesongen.

United-fansen synger og tramper med, også de to karene på toget vil jeg tro.