«Tre knapper Solskjær må trykke på»

Hit, men ikke lenger.

Det har vært gjengangsmelodien etter 1-1-kampen mot Everton.

For noen var det et nytt bevis – kanskje det siste de trengte – på at Ole Gunnar Solskjær ikke kan lede dette United-laget dit vi skal.

At nordmannen i historiebøkene vil stå igjen som broen mellom identitetskrisen post-Ferguson og en epoke som forhåpentligvis vil bringe de gjeveste trofeene tilbake til Old Trafford. Riktignok en bro mange er glad i og som er mer solid enn den forgjengerne forsøkte å bygge. Men fortsatt «bare» en bro.

Det er sjelden så mye friksjon i supportermiljøet som på dette tidspunktet i fotballens syklus. Når det verken er opplagt at manageren må gå, eller at resultatene i ferskvaredisken demonstrerer at han er klubbens langsiktige løsning.

De som har vært der forteller om en annen stemning på Old Trafford. At fansen der er lettere til sinns enn «de andre» på sosiale medier.

Andre jeg har snakket med forteller derimot at mange «Mancunians» mener det er et tidsspørsmål før klubblegendens tid i managerstolen er over. Ikke at de vil kaste ham over dekk som José Mourinho, men fordi vi snart kommer til et punkt der partene er nødt til å skille lag – uten at det vil svekke fansens unike forhold til Solskjær.

Meningene er mange. Og enn så lenge er det bare det de er. Meningsbaserte prognoser.

For Solskjær får ikke sparken i morgen. Han får garantert tid til å grave seg ut av 2021/22-gjørma, hvis fasit er fem seirer på ti kamper.

Det mange virker å glemme, er at han har gjort dette før. Flere ganger.

Interessant nok har Solskjær vært i trøbbel på nøyaktig samme tidspunkt tre år på rad.

«Flatt, tamt og dødt. Si at dette er bunnpunktet» står det i notatene mine fra 6. oktober 2019. Da hadde Solskjær vært manager i ti måneder, og Matty Longstaff banket det mange trodde var den siste spikeren i den berømte kista.

Men to uker senere var gnisten tilbake. Solskjær utmanøvrerte Jürgen Klopp på Old Trafford, og plutselig var det skuffende at det bare ble ett poeng mot ligalederen. Med seirer mot Chelsea, Tottenham og Manchester City fikk vendepunktet skikkelig fotfeste.

1-6-tapet for Tottenham og Mourinho ett år senere var enda verre. Også det fant sted i oktober, og også da reiste Solskjær seg og responderte med kraftige karameller. Først kom laget seg tilbake på rett spor med storseier, passende nok mot nettopp Newcastle. Deretter ble Paris Saint-Germain slått på Parc des Princes, og RB Leipzig knust på Old Trafford.

Igjen kunne ikke kritikerne gjøre annet enn å plassere sablene tilbake i sliren.

Champions League-exit, fire semifinaletap og nedtur i Gdansk har heller ikke felt nordmannen.

Så hvordan skal Solskjær grave seg ut av oktobergjørma denne gangen?

Sånn som jeg ser det er det tre knapper United-manageren kan trykke på for å kvitte seg med det eksterne presset før det blir uutholdelig.

1. Drille et lag rundt Ronaldo. At jeg skriver «drille» og ikke «bygge» er ikke tilfeldig. Ronaldo er spissen og matchvinneren United trenger, men til tross for legendestatusen bør ikke spillestilen legges opp etter en 36-åring som ikke skal spille alle kampene.

Paradoksalt nok kan det i ytterste konsekvens være Ronaldo som gjør at Solskjær en dag må gå. Uansett hvordan vi vrir og vender på det ble skruen strammet betraktelig med den signeringen. Med Ronaldo på laget finnes det ikke lenger noen unnskyldninger eller formildende omstendigheter. Det må fungere nå, ikke neste sesong.

Han har bare vært i Manchester i én måned, men vi har allerede sett eksempler på hva det innebærer å ha en stjerne av Ronaldos kaliber på Old Trafford. Både portugiserens kroppsspråk og et Ferguson-sitat om laguttaket har skapt rabalder.

Solskjær må velge et lag som skaper målsjanser for Ronaldo, samtidig som det ikke går på bekostning av de prinsippene de har utviklet i snart tre år.

Akkurat nå er det en kabal som ikke går opp.

Finnes det en taktisk «tweak» som gjør at laget klarer å presse motstanderen, selv om Ronaldo ikke stormer i press som Carlos Tevez? Hvordan skal midtbanen komponeres? Kanskje scorer «McFred» lavt på kreativitet, men de ulike Pogba-konstellasjonene har heller ikke gitt eureka-stemning. Det er heller ikke plass til Ronaldo, Bruno Fernandes, Marcus Rashford, Jadon Sancho, Mason Greenwood, Edinson Cavani og Jesse Lingard på banen samtidig.

Dette er spørsmål som krever raske og smarte løsninger dersom resultatene skal stabiliseres på et akseptabelt nivå.

2. Vinne noen symbolske slag. Vi skal aldri undervurdere effekten av en seier i fotball.

Kampprogrammet etter landslagspausen er som skapt for Solskjær med det ene gigantoppgjøret etter det andre. Han kan felle Brendan Rodgers, Gian Piero Gasperini, Jürgen Klopp, Nuno Espirito Santo, Pep Guardiola, Unai Emery, Thomas Tuchel og Mikel Arteta på 45 dager.

Han tar neppe alle, men vi vet at Solskjær elsker disse storkampene. Med et par skalper i oktober og november sitter vikinghøvdingen fra Kristiansund trygt på tronen igjen.

3. Gi oss et Champions League-eventyr. Å heise det hvite flagget i Premier League-racet i oktober er kanskje prematurt. I alle fall når United ligger to poeng bak ligaleder Chelsea, ett poeng bak Liverpool, og ligger likt med City.

Men i min verden er det lite som tyder på at United kan hamle opp med de tre andre om ligatittelen over de resterende 31 kampene.

Har jeg rett, kan Champions League være turneringen som definerer 2021/22-sesongen.

Mirakelet i Paris og overtidsseieren mot Villarreal viste hva magiske mesterligakvelder betyr. Får vi et eventyr som går enda lenger enn kvartfinalene mot Bayern München og Barcelona i 2014 og 2019 har Solskjær hatt fremgang.

Så gjenstår det å se hvor vi står når oktober, som må kunne kalles United-managerens marerittmåned, er over.

Da er oppgjørene mot Leicester, Atalanta, Liverpool og Tottenham unnagjort.

Kanskje snakker vi om helt andre ting enn Solskjærs fremtid. Det vil i så fall ikke være første gang han overrasker oss.