«Nå må vi slå på fornuften»

«Er dette det verste United-laget vi har sett siden Ferguson?»

Det var tittelen på en episode av United-podkasten til lokalavisen Manchester Evening News før sesongens siste hjemmekamp mot Cardiff.

Det sier litt om hva som har skjedd siden Ole Gunnar Solskjær vant 14 av sine 17 første kamper som United-manager.

I løpet av fem måneder har United-fansen gått fra å tro på et prosjekt som traff de fleste rett i hjertet til å få håpet knust like raskt som pulsen slo i Paris.

Manchester United er Manchester United igjen, sa vi i desember.

Men var oppskriften for enkel?

Fiaskoen mot Cardiff var et nytt bilde på hva som har skjedd siden Solskjær ledet United i sin første kamp mot samme lag i desember.

Null flyt, ingen plan, mistenkelig innsats og frustrerte stjerner.

17 år gamle Mason Greenwood sto igjen som det eneste lyspunktet, men i stedet for å avslutte sesongen med et smell, ble det hele en ganske pinlig affære.

Hvorfor dundret Solskjær-effekten i bakken med en så voldsom kraft? Var det ikke nok med ny tillit fra en manager som forstår seg på sosiale relasjoner og ber laget om å spille den offensive fotballen spillerne og supporterne ønsket seg? Ga de ham jobben for tidlig? Var det belastningen og skadene som ødela flyten? Eller var det klubbens utfordringer som stakk så dypt at det var umulig å levere over evne over tid?

Disse spørsmålene har gitt United-fansen hodepine denne våren.

Ikke bare har optimismen forsvunnet, men enkelte sitter faktisk igjen med en enda verre smak i munnen nå enn de hadde de siste ukene av Mourinho-epoken.

Nå er det på tide å få noen svar.

Men først vil jeg argumentere for at «krisen» rundt klubben er et resultat av alt som har skjedd siden 2013 – ikke det som har skjedd siden hverdagen meldte sin ankomst mot Arsenal i mars.

Jeg kan i alle fall ikke huske at optimismen var så mye større etter det skjebnesvangre 2-3-tapet for Wolfsburg i Champions League i 2015 – en kveld da spillere som Guillermo Varela, Matteo Darmian, Bastian Schweinsteiger, Marouane Fellaini, Memphis Depay, Cameron Borthwick-Jackson og Nick Powell var involvert.

For mange supportere er begeret nå i ferd med å renne over. Det handler ikke om at det ikke blir Champions League neste sesong, men om at det er tredje gang det skjer på seks år.

Apokalypsesymptomene er summen av alt som er gjort og ikke minst alt som ikke har blitt gjort siden klubben mistet sin uunnværlige manager.

Symptomene forsterkes av at det er Ole Gunnar Solskjær, en United-legende, som har ansvaret. De forsterkes av de falske forventningene som ble skapt i vinter. De forsterkes av måten rivalene har satt en ny standard i både Premier League og Champions League.

I tillegg er jeg ganske sikker på at 2018/19-sesongen har vært en av de mest energitappende periodene de siste årene. Et managerskifte er i seg selv en krevende affære for alle involverte, og det å gå fra en høst med høye skuldre til en vinter med feiende festfotball ga nok en ganske heftig utladning.

Likevel kan ingen klandres for at de ikke klarer å tro på det neste prosjektet som skal reises på Old Trafford.

For det første har vi ikke sett noen tegninger.

For det andre – som Kyle Martino så treffende sa det på amerikanske NBC:

– De har uendelige midler til å bygge en villa. Men i stedet for å hente inn en arkitekt, gir de jobben til økonimisjefen. Hver gang du forsøker å bygge villaen, må du rive den ned og begynne på nytt.

Tre ganger har Manchester United forsøkt å bygge noe nytt, og hvert forsøk skulle være annerledes enn det forrige. Men verken 2013-, 2014- eller 2016-villaen har hatt et fundament som har gjort at supporterne kan slå seg til ro med at klubben er på rett vei.

Til det har det vært for mye uro og for mange negative signaler.

Der ligger den største utfordringen til Manchester United:

Gi supporterne en grunn til å tro.

Etter seks år med tre mislykkede prosjekter og et budsjett på åtte milliarder kroner ligger bevisbyrden hos Ed Woodward og resten av klubbledelsen.

At Manchester United er lenger unna enn vi trodde under Solskjærs mirakeltid er ikke nødvendigvis så ille.

På mange måter er det først på mandag det er prosjektstart for Solskjær. Men utgangspunktet gjør at mange tillater seg å være skeptiske.

Årsaken til at supportere er bekymret, eksperter fyrer løs mot klubben og mediene våger å «katastrofalisere» situasjonen er at det enn så lenge ikke finnes konkrete bevis på at klubben vet hvor den skal og hvordan den skal komme seg dit.

På papiret er «to-do-listen» enkel nok:

1. Ansett en teknisk direktør som får det overordnede ansvaret for sportslige prinsipper og spillerlogistikk.

2. Bygg et lag med spillere som er Manchester United verdig, både med hensyn til kvalitet og innstilling.

3. La Ole Gunnar Solskjær få tid til å sette sammen brikkene.

Realiteten er naturligvis langt mer kompleks.

Jeg sitter ikke på fasiten på hva Manchester United må gjøre og hvordan de skal gjøre det. Ingen gjør det.

Men de må i alle fall gjøre det på en annen måte enn de har gjort de andre gangene, og vise at de har lært av sine feil.

Det innebærer først og fremst at fornuften må slås på.

En teknisk direktør, blir som US-redaktør Lars Morten Olsen har sagt tidligere den viktigste ansettelsen klubben har gjort siden Sir Matt Busby.

Derfor er det litt rart å lese at mange av personene som kobles til jobben har null erfaring å vise til på området. Mitt utgangspunkt er i alle fall at det er langt viktigere at vedkommende vet nøyaktig hva han skal gjøre og ikke minst hvordan han skal gjøre det fra den dagen han går inn i rollen enn at han har vunnet Champions League med Manchester United i Moskva eller spilt 342 kamper for klubben.

Jeg sier ikke at en romantisk løsning med Rio Ferdinand eller Darren Fletcher som teknisk direktør i tospann med Solskjær som manager kan bli et eventyr, men har de per dags dato den kompetansen som trengs for å lykkes i en slik rolle?

Supporterklubben vet i alle fall at det ikke blir Paul Mitchell. Det var nok et navn som først og fremst var koblet til en scenario med Mauricio Pochettino som manager.

Spillerlogistikken i Manchester United er ingen enkel kabal. I vinter snakket vi om fire forsterkninger. Nå har det gått så langt at engelske journalister spør United-fansen om det er en eneste spiller de egentlig ønsker å beholde, kanskje bortsett fra Marcus Rashford.

Så ille er det ikke.

David de Gea, Victor Lindelöf (sesongens spiller i min bok), Luke Shaw, Paul Pogba og Rashford er en god stamme.

Men det sier seg selv at tiden er moden for utskiftninger. Det er for mange spillere i troppen som har fått for mange sjanser og en merkelapp de ikke blir kvitt.

Spørsmålet er hvor mye United kan få gjort på én sommer.

Når gjorde United sist en rask avtale?

Solskjær håper å ha forsterkningene klare før oppkjøringen sparkes i gang, men forrige sommer ventet vi flere måneder på en midtstopper som aldri kom.

Det lar seg rett og slett ikke gjøre å skifte ut et helt lag på én sommer. Det eneste vi må be om er at det jobbes strategisk og langsiktig.

Signer spillere som kan gjøre en forskjell på banen, ikke bare i Megastore og i regnskapet.

Diskusjonen om hvem som skal erstatte hvem er allerede godt i gang og for lang til å ta for seg her, men etter det Supporterklubben erfarer innebærer den nye handlingsplanen på overgangsmarkedet at det skal hentes unge spillere som kan spille en moderne og hurtig fotball.

Ole Gunnar Solskjær står ganske støtt i stormen synes jeg.

Leter han godt i gjørma av dårlige resultater, kan han nok finne en glinsende lærepenge. At vi fikk vite at realiteten er en ganske annen enn det vi opplevde i desember, januar og februar tror jeg kan være et avgjørende vendepunkt.

Tenk om vi sto måpende med hoftefeste i september fordi vi først da innså hvor Manchester United var rent kvalitetsmessig.

Da hadde det ikke vært mye å få gjort med den saken. Nå vet alle involverte hvor klubben står og hva som må gjøres i sommer.

Solskjær virket såret og lettere sjokkert etter ydmykelsen mot Everton og har vært skarp og tydelig i sine uttalelser siden:

Han skal lykkes, og han har en plan for hvordan han skal gjøre det.

De fleste United-supportere er villig til å gi klubben tid, men før de gjør det, må de se at skissene til den nye villaen er tegnet av en arkitekt og at fundamentet er til å stole på.

I januar siterte jeg H.C. Andersen i et forsøk på å sette ord på hvordan hjertet sa Solskjær og hodet sa Pochettino:

«Når hjertets kanarifugl begynner å skrike, putter fornuften fingrene i ørene».

Med nasjonaldagen rett rundt hjørnet tyr jeg denne gangen til Bjørnstjerne Bjørnson:

«Det var ikke annet for meg å gjøre enn å slå på fornuften».

Måtte Manchester United gjøre det samme.