Husker du hva alle var enige om da Ole Gunnar Solskjær skulle inn som urutinert vikar etter at José Mourinho hadde forlatt åstedet?
At hans første oppgave var å få fram smilene på Carrington igjen.
To år senere kan vi konkludere med at Solskjær har bidratt med mer enn godt humør.
Han har bygget en ny kultur i Manchester United, og han har gjort det med berettiget støtte fra supporterne.
Annonse
Kanskje er dette så langt Solskjær kunne nå. Kanskje får aldri kristiansunderen løfte en Premier League-pokal som manager. Kanskje blir det ikke seier i Gdansk engang.
Men når sagaen om Solskjær skal skrives skal skaldene vite at det har stormet på Old Trafford i både 2020 og 2021, og at Manchester United på et kritisk tidspunkt har hatt en manager som har drevet klubben mot progresjon.
Det har kanskje ikke gått så fort mange hadde ønsket seg, men det har utvilsomt gått framover.
Så hva har Solskjær gjort?
Gitt Henderson sjansen – og De Gea et spark bak
Superenkelt forklart: For første gang siden Anders Lindegaard var i klubben er det kamp om keeperplassen.
Parallell: Marc-André ter Stegen og Claudio Bravo under Luis Enrique i Barcelona.
– Det er sunn konkurranse!
Kanskje er det litt tidlig å sette «check» ved denne som et vellykket grep, men for første gang på ganske mange år er det reell konkurranse mellom stengene i Manchester United.
Annonse
Det er det fordi Solskjær sendte Dean Henderson på lån til Sheffield United og våget å gi ham sjansen allerede denne sesongen – selv om det tryggeste nok ville vært å gi ham én sesong til i en annen Premier League-klubb.
Minst like modig var det å sende David de Gea på pappaperm til Madrid. José Mourinho var ikke spesielt fornøyd da Anthony Martial forlot USA-turneen for å møte sin nyfødte datter for første gang. For Solskjær virket det å være en «no-brainer» å la De Gea reise.
At det skulle koste spanjolen plassen var det kanskje ikke så mange som hadde trodd, men debatten om et forestående generasjonsskifte mellom stengene var godt i gang lenge før den tid.
Med én uke igjen av sesongen virker ingenting å være avgjort.
Det er litt av en hodepine Solskjær står overfor før Europa League-finalen.
Gjort Shaw til verdensklasse
Superenkelt forklart: Fra hakkekylling til «Shawberto Carlos».
Parallell: Denne høster nok ikke applaus, men Daniel Sturridge ble i ung alder avskrevet i både Manchester City og Chelsea før brikkene plutselig falt på plass ved siden av Luis Suarez på Anfield.
Annonse
Verden ligger foran hans føtter.
Luke Shaw var tenåringstalentet som ble banket i stykker av Van Gaal og Mourinho.
Under Solskjær har han fått ubetinget tillit som fast venstreback, og er i dag sannsynligvis en av de første nordmannen setter opp på laget sitt.
Ikke bare blitt en solid toveisback, men også dødballekspert. Solskjær har til og med sagt at han er lagets beste avslutter!
Kåret til sesongens spiller av lagkameratene og bør være sikret en plass i EM-troppen til Gareth Southgate.
Knappene Solskjær har trykket på heter «tillit» og «trygghet». Det har gitt en helt annen effekt enn forgjengerens skremselspropaganda.
Skapt balanse på midtbanen
Superenkelt forklart: «McFred» har skapt trygghet med innsats og vilje.
Parallell: Det blir litt urettferdig å gå tilbake til Keane og Scholes. Men litt som da Fletcher og Carrick spilte sammen kanskje, selv om verken Fred eller McTominay har pasningsfoten til sistnevnte?
Det er ikke enkelt å utelate Fred og McTominay fra laget, for de fortjener å spille hver eneste kamp.
Det virker lenge siden nå, men da Nemanja Matic kom til klubben i 2017 ble Mourinho hyllet for at Chelsea-kjøpet gikk rett inn på laget og balanserte midtbanen ved siden av Paul Pogba.
David Moyes hadde forsøkt å hente inn Marouane Fellani uten hell, mens Louis van Gaal traff skivebom med Daley Blind, Morgan Schneiderlin og Bastian Schweinsteiger.
Skal vi være skikkelig strenge med Owen Hargreaves og Ander Herrera er klubbens forrige vellykkede midtbanekjøp med defensive fibre nevnte Carrick i 2006.
Annonse
Derfor snakkes det ikke nok om at Solskjær har drillet og sveiset sammen to midtbanespillere som begge var i troppen da han kom.
Duracell-kaninen Fred har blitt en ny spiller i løpet av de to siste årene, mens Scott McTominay minner oss mer og mer om Fletcher.
Mange påpeker at ingen av dem er komplette, og har nok rett i det, men sammen kan de være dynamitt.
Parallell: Fergusons håndtering av Rooney-saken i 2010.
Alle spillere må behandles med respekt, men det er enklere å knytte bånd til de du trente da de var yngre.
7. desember konstaterte den ene supporteren etter den andre at «nok er nok» på sosiale medier.
Som en eiesyk ektefelle gjorde Mino Raiola det han kunne for å bryte relasjonen mellom Pogba og Manchester United. Det var dråpen for de fleste.
Bare ikke for Solskjær.
Med full kraft banket han Raiolas ball tilbake til Italia. Agenten kunne passe sine egne saker. Pogba var United-spiller, og han var en del av planene. Punktum.
Å slukke en bråtebrann rundt en av verdens største fotballstjerner på en så kontrollert måte – det er en øvelse som er langt vanskeligere enn det kan virke som.
Ikke nok med det.
Annonse
I 2021 har Pogba fått ny selvtillit i ny rolle og vil spille en av hovedrollene i Gdansk.
Om fremtiden ligger på sentral midtbane, venstrekant eller i Torino eller Madrid, er det ingen som vet.
Men supporterne har for lengst helt dråpen tilbake i begeret.
For denne Pogba-utgaven vil vi gjerne ha på laget!
Gjort Greenwood til et supertalent
Superenkelt forklart: Ingen tenåringer har vi hatt større tro på siden herjingene til Rooney og Ronaldo.
Parallell: Da må det jo bli Fergusons håndtering av Ronaldo og Rooney? Det finnes i alle fall fellesnevnere, både på og utenfor banen.
– Han må bare fortsette med det han gjør. Han er bare 19 år, og han gjør alt riktig på treningsfeltet.
Bare det at «hypen» rundt Mason Greenwood lever videre, to år etter at han debuterte mot Astana, er et kompliment til alle parter.
Stortalentet er bare 19 år, men det skal ikke mye til i dag før det konkluderes med at stagnasjonen er et faktum, og du avskrives som enda en Macheda eller Januzaj.
Den første sesongen med Greenwood var nesten for sinnssyk. Alt han tok i ble til scoringer, noe som resulterte i en urealistisk høy xG-statistikk som ville være umulig å holde vedlike.
Andresesongssyndromet startet på Island, men i 2021 har Greenwood – som Solskjær spådde – funnet både formen og nettmaskene igjen.
Akkurat som med Pogba, har Solskjær tilsynelatende håndtert det relasjonelle aspektet på Aon Carrington Training Complex like godt som konfrontasjonene han har fått på pressekonferansene.
Greenwood skal ha kommet sent til treninger og vist tendenser til stjernenykker. Uten et fnugg av tvil har Solskjær levert den ene gnistrende forsvarstalen etter den andre.
Og fått betalt av 19-åringen.
Bare Norman Whiteside og George Best har flere United-scoringer som tenåring.
The hype is real!
Akkurat som den var på Aker stadion da Erling Braut Haaland tok steg for steg med samme mentor.
Bygget laget rundt Bruno
Superenkelt forklart: 67 målpoeng på 79 kamper.
Parallell: Hvis det blir Premier League-tittel – Eric Cantona.
Jeg så hjertet som brant for å vinne. Jeg hadde stor tro på at han ville ha en positiv innflytelse.
Solskjær tok med seg Mike Phelan til Lisboa, likte det han så, og signerte Bruno Fernandes i januarvinduet.
Et drøyt år senere er det ikke så mye mer å si enn at John Murtough og resten av rekrutteringsteamet må konkludere med at det var blink.
«Hvor hadde Manchester United vært uten Bruno Fernandes?» er et søvndyssende argument fra kritikerne.
Men kanskje er det mer riktig å spørre: «Hvor hadde Manchester United vært hvis Solskjær ikke hadde brukt Fernandes riktig?»
At portugiseren har et gudbenådet ferdighetsregister ser alle. Men det ligger mer tankevirksomhet bak den umiddelbare og voldsomme Fernandes-bølgen enn et privilegium som innebærer frie tøyler.
Han har allerede blitt kåret til årets spiller to ganger. Det er det vanskelig å argumentere mot med 40 mål og 27 målgivende i banken.
Nå kan Busby-trofeet få selskap av en Europa League-medalje på peishylla.
Og vi vet alle hvilke ambisjoner portugiseren har i Premier League.
Superenkelt forklart: «Give it, give it, give it to Edi Cavani…»
Parallell: Romansen mellom Ferguson og Van der Sar.
Ikke bare scorer Edinson Cavani mål igjen, han har til og med lært seg å leve med Manchester-regnet.
Jeg skulle ønske det hadde vært meg som kunne ha fortsatt som han gjør.
I et intervju som nærmest slo gnister forklarte Cavani med store, spanske adjektiver hvordan han og familien lot seg overbevise av klubben og fansen om å bli værende i Manchester ett år til før de reiser hjem til Sør-Amerika.
Cavani har alltid spilt med hjertet utenpå drakten, men følelser, lidenskap, innsats og råskap gir ingen automatisk målgaranti.
Du må ha en trener som trykker på de riktige knappene. Bare spør Lukaku.
Cavani trakk selv fram samarbeidet med Solskjær, og ut i fra sesongavslutningen å regne er det nok drivstoff på tanken til 34-åringen at han holder koken også i 2021/22-sesongen.
Avslutningen mot Fulham vitner i alle fall om en spiss som har både selvtilliten og teknikken i orden.
Verdt å nevne:
Gjort Harry Maguire til en skikkelig kaptein. Noen som husker da han glemte myntkastet i sin første kamp med bindet?
Gitt talentene en drøm. Ikke bare har juniorspillerne en skikkelig plattform, de ser også at klubbens manager vil gi dem sjansen når de fortjener det. Amad Diallo, Shola Shoretire og Anthony Elanga debuterte denne sesongen. Hvem får prøve seg neste sesong?
Gjort Rashford mer produktiv. 2020/21-sesongen til Marcus Rashford handler først og fremst om en kropp som aldri har vært 100 prosent, men under Solskjær leverer 23-åringen jevnt med målpoeng fra venstrekanten.
Skapt en comeback-kultur. Når du tar 31 poeng etter å ha ligget under er det ingenting i veien med «bouncebackabilitien» som Solskjær har snakket om denne sesongen.
Kvittet seg med dem som «satt fast». Romelu Lukaku, Ashley Young, Matteo Darmian og Alexis Sánchez ble ligamestere med Inter og Chris Smalling har fått karrieren tilbake på rett spor i Roma. Men hadde de spilt en avgjørende rolle på Old Trafford? Neppe. Solskjær har vært nådeløs på en fin måte og sendt de som ikke ville få spilletid videre – med suksessen til Jesse Lingard i West Ham som det beste eksempelet.
