And Solskjær has won it!

Når du trodde dette eventyret ikke kunne bli sykere, tok det altså en vending selv ikke Asbjørnsen og Moe hadde funnet realistisk.

Fjernet Ole Gunnar Solskjær all tvil om at det er han som kommer til å få jobben i Paris?

Selvfølgelig gjorde han det.

Med de forutsetningene kan det ikke ha vært mange kamper i klubbens overgår dette.

Han skapte historie – igjen. Og for en måte å gjøre det på.

De eneste sluttminuttene som kan slå dramatikken på Parc des Princes 6. mars må være «den kvelden» i 1999.

Det var akkurat som om tiden sto stille da Damir Skomina satte kursen mot VAR-skjermen. Forvirringen var total. Det unisone brølet fra nesten 50.000 fortvilte og desperate franskmenn var like kraftig som hjerteslagene i United-svingen ved målet der Marcus Rashford selvsikkert tok oppstilling foran Gianluigi Buffon, som spilte sin 122. Champions League-kamp.

Gleden i ansiktet til Ole Gunnar Solskjær da han skjønte at han hadde klart det ingen andre enn ham selv trodde han kunne klare – den er det vanskelig å beskrive med ord.

Spillerne spurtet mot United-svingen i ekstase og ble værende i folkehavet i øyeblikk som virket som det varte i flere minutter.

Solskjær klarte å tenne en gnist når alt håp virket å være ute. Til slutt sto hele Parc des Princes i fyr og flamme.

I nesten samtlige 90 minutter sto Solskjær ved sidelinja og dirigerte laget gjennom en hinderløype av franske feller. Han hyttet neven mot trenerkollegaene på benken da Romelu Lukaku scoret sitt første og pekte på tinningen mot spillerne som et symbol for mental styrke da han scoret sitt andre.

Da Marcus Rashford, det lokale spisstalentet som for mange karakteriserer hva Manchester United skal være, var Solskjær en eneste stor eksplosjon av lykke.

Det virket så lenge som at det ikke kunne gå veien.

Det var liksom for mye rom for PSG på sidene til at de kunne holde nullen, Andreas Pereira slo for mange feilpasninger, og Rashford var ikke presis nok når han først fikk sjansen.

Men med ni skader, den største stjernen på tribunen og en benk med til sammen 17 kampers Champions League-erfaring fikk Solskjær det de fleste vil beskrive som et svakt eller middels United-lag til å tro at de kunne slå en av turneringens største favoritter på bortebane.

Og nettopp derfor klarte de det. Fordi tro kan flytte fjell.

Ikke langt fra Parc des Princes ligger Avenue Hugo Victor, en gate oppkalt etter den franske forfatteren som skrev romanen Les Misérables.

Den verdenskjente musikalen er en dramatisk skildring av Paris på 1800-tallet med fattigdom, makt, drømmer og kjærlighet som de store temaene.

Faktisk settes musikalen opp i Manchester i disse dager og i Norge sender NRK en ny serie av romanen.

Nå skal jeg ikke dra denne parallellen for langt, for jeg tror neppe Ole Gunnar Solskjær kan identifisere seg med protagonisten Valjean som tilbringer 19 år i fengsel for å ha stjålet et brød til hans søsters barn som sulter.

Fellesnevneren er håp.

I forkant av oppgjøret mot Paris Saint-Germain, et lag som virket uforskammet komfortable på Old Trafford, snakket Solskjær om Manchester United som et lag som aldri skal innse at slaget er tapt. Et lag som aldri skal gjøre det enkelt for noen. Et lag som aldri legger seg ned for å dø.

Øverst på barrikaden sto Solskjær med det røde flagget vaiende i vinden, vel vitende om at slaget i Paris var nesten umulig å vinne. Akkurat som Marius og de andre studentene i Les Misérables gjør i opprøret mot nasjonalgardistene.

Det håpet klarte Solskjær å overføre til spillerne. Det er i seg selv et bevis på at han har det som skal til for å ta Manchester United lenger enn de har nådd på de tre forrige forsøkene.

Solskjær sa at lagets stolthet ble såret på Old Trafford. I Paris var den tilbake, sammen med ubetinget lidenskap og full innsats.

Derfor er Les Indestructibles – De Utrolige – en mer passende beskrivelse av det som skjedde på Parc des Princes enn Les Misérables.

Foran Sir Alex Ferguson, Eric Cantona og Avram Glazer tangerte Solskjær enda en gang den største legenden av dem alle, Sir Matt Busby, ved å lede et United-lag som har scoret i 21 bortekamper på rad. Det har ikke skjedd siden 1957.

34 lag har røket ut av Champions League med samme utgangspunkt. Solskjær ble den første som tok seg videre.

Med enorme Ultras Paris som fylte hele tribunen bak David de Gea i andreomgang, må Parc des Princes ha vært et nesten skremmende sted for United-spillerne.

Og hvem sender Solskjær inn de siste minuttene for å redde klubben i Champions League? 19 år gamle Tahith Chong og 17 år gamle Mason Greenwood.

Det er så rått. Det er så fryktløst. Og det er så «the United way» som du får det.

I den mye omtalte Fotballklubben-episoden forteller Solskjær at han følte den taktiske triumfen med en midtbanediamant mot Tottenham bragte fram en oppfatning av at dette kunne være et prosjekt som var verdt å satse på.

Dette var et sånt øyeblikk.

Sannsynligvis et øyeblikk vi kommer til å se tilbake på som kvelden da Solskjær ble United-manager.

Det er ingen tvil om at United var svakere enn PSG over to kamper, men han lyktes med å vise at United ikke er så langt unna de beste som vi kanskje trodde.

Fordi han skapte håp.

«Can you hear the people sing?» synger franskmennene i Les Misérables.

Nå nynner nok United-supportere mer på Stone Roses enn franske musikaler, men jeg kan garantere at klubbledelsen har fått med seg United-fansens budskap på Parc des Princes.

Og i motsetning til i musikalen, er jeg ganske sikker på at de blir hørt.