«Nå kan du prioritere managerjakten, Rangnick»

Etter Champions League-nederlaget mot Atlético Madrid for tre uker siden sa Ralf Rangnick at Manchester United må vinne samtlige resterende ligakamper om det skal bli topp fire med ny manager neste sesong.

Med en like frustrerende og uinspirert 1-1-kamp mot Leicester er det mye som tyder på at tyskeren kan forsvare å bruke mer tid på ansettelsen enn på treningsfeltet de neste ukene.

Gjør formsterke Arsenal jobben mot Crystal Palace på mandag, er det seks poeng opp til fjerdeplassen. Og Mikel Arteta vil fortsatt ha én kamp til gode.

Mange vil trekke fram fraværet av toppscorer Cristiano Ronaldo og det mislykkede forsøket med Bruno Fernandes som falsk nier mot Leicester.

Manchester United vinner ganske enkelt ikke ligakamper uten Cristiano Ronaldo. Uten portugiseren fra start har United tatt 5 av 18 poeng.

Samtidig kan vi ikke klage på Ronaldo når han spiller, og etterlyse ham når han ikke gjør det.

Det kaotiske 2-4-tapet mot Leicester i oktober var på mange måter starten på slutten for Ole Gunnar Solskjær, som holdt krisemøte i bortegarderoben på King Power Stadium.

Disse 90 minuttene seks måneder senere viser dessverre at Rangnick ikke har klart å utrette mirakler med denne troppen han heller.

Samtidig var det en god dag for Rangnicks fortid og potensielle fremtid. I Dortmund knuste RB Leipzig ettertraktede Erling Braut Haaland og lagkameratene hans med United-aktuelle Christopher Nkunku på scoringslisten. I Groningen tok Erik ten Hag et nytt steg mot ligatittelen i Æresdivisjonen.

I Manchester klamrer vi oss derimot bare til håpet om at manageransettelsen skal gi oss noe annet å tro på enn det vi har fått de ni siste årene.

Det er ikke akkurat et kor som synger fra samme salmevers i garderoben heller. Bare noen dager etter at Pogba erklærte at «sesongen er død», strødde Fernandes ut flotte adjektiver om lagets ambisjoner for fremtiden etter å ha fått ny kontrakt.

– Jeg vet ikke om det var det han sa. Men det er viktig at vi viser hele verden den beste versjonen av oss selv, enten om de spiller for kontrakt i ny klubb eller her, svarte Rangnick da han ble konfrontert med Pogba-intervjuet før avspark.

Tunneler og villkatter

Passende nok var en misforståelse mellom Pogba og Fernandes med påfølgende gestikulering og munnhuggeri noe av det første som skjedde i kampen.

De første 45 minuttene var det nemlig ikke mye som tydet på at tre uker med spillefri hadde gjort underverker.

Shaw fikk sitt ellevte gule, Sancho skled, McTominay slapp inn en tunnel, og Maguire fulgte opp en klassetakling med en uforståelig crossball utover sidelinjen.

Manchester United var ganske enkelt bakpå, noe Chris Armas illustrerte på treffende vis med sitt engasjerte kroppsspråk ved siden av Rangnick.

Kanskje er det strengt og unødvendig å påpeke Manchester Uniteds problemer uke inn og uke ut.

Men med Atlético Madrid-kampen friskt i minnet snek spørsmålet seg inn på Old Trafford som en uvelkommen villkatt i hagen:

Hvor lenge må vi holde på her for å score?

Gjengangeren var innlegg fra dypet uten både presisjon og adresse.

Fernandes burde riktignok plassert kirsebæret på toppen av en perfekt uke med VM-billett, ny kontrakt og scoring på Old Trafford. Men Schmeichel gikk seirende ut av den første duellen da de møttes foran målet danskens far har voktet så mange ganger før ham.

Foran keeperkollega De Gea brente Iheanacho og Barnes like store muligheter.

Det sto ikke på innsatsen. Spesielt Fernandes og Elanga løp så svetten rant.

Men ble det flere dager i Dubai og USA enn på Carrington? Det kunne i alle fall virke sånn etter de første 45 minuttene.

– Dette var dårlig, var den enkle oppsummeringen fra Gary Neville på Sky Sports.

Freds revansje ikke nok

Melankolien fikk leve videre i andreomgang.

I pausen måtte Shaw igjen overlate venstrebacken til Telles grunnet skade. Engelskmannen kunne fort fått selskap av McTominay i garderoben, hadde fargen på Andre Marriners kort hatt en annen farge.

Kanskje var Ronaldo-skaden tyngst å svelge for Rashford, som til tross for tre uker med forberedelser uten landslagsspill måtte ta plass på benken. Før timen var spilt erstattet han skotten som var notert i Marriners marg med et utropstegn.

Etter en drøy time kom baklengsmålet som «måtte» komme, da Iheanacho headet Leicester i ledelsen etter balltap fra Fred og Fernandes.

Bare tre minutter senere skulle det revansjeres. Igjen ble sistnevnte stoppet av Schmeichel, men Freds retur i nettaket var umulig å redde.

Det mente nok Fofana at headingen hans var også, men med et tigersprang nevnte Schmeichel senior ville vært stolt av tok De Gea pusten fra hele Old Trafford.

Kort tid senere var det VAR som hindret baklengsmål, da Iheanacho hektet Varane i forkant av Maddisons scoring.

Akkurat som sanden i Champions League-timeglasset forsvant minutt for minutt mot Atlético Madrid, er det vanskelig å se for seg at Manchester United er med i det gode selskap neste sesong.

Hjemmelaget evnet å mobilisere i en kaotisk sluttspurt, men fansen som tuslet slukøret hjem må ha stilt seg det klassiske spørsmålet:

– Hvorfor gidder jeg dette her?

Som når du våkner en søndag og hodepinen minner deg på hvorfor det var så lenge siden du hadde vært på byen sist.

Likevel vil de fleste av oss være på plass i sofaen eller på Goodison Park også neste lørdag.