Hva er det Mourinho vet som ikke vi vet?

Uansett hvilken ende «Prosjekt Mourinho» får på Old Trafford vil 2-1-seieren mot Liverpool stå igjen som en av de største.

Ikke bare fordi José Mourinho den siste uken har gitt oss den type snuoperasjoner supporterne elsker og en etterlengtet seier mot erkerivalen, men fordi 55-åringen nå har bevist at det er mulig å vinne de største fotballkampene på sin måte.

Som Gary Neville så treffende sa det i sin podkast:

– Det er en forskjell på å parkere bussen og det å ligge dypt som en del av en taktisk ambisjon om å vinne kampen.

For første gang gikk Mourinho seirende ut av slaget om spillestil mot Jürgen Klopp som United-manager, og han gjorde det ved å følge sine egne ideer og ikke alle andres.

Han traff med formasjonsbyttet til to på midten, som han visstnok hadde planlagt å gjøre både med og uten Paul Pogba.

Han traff med en ny ellever med comeback-klippen Eric Bailly, en ny sterk søknad fra disiplinerte Scott McTominay, en formsterk Juan Mata og selvfølgelig med genitrekket å gi tomålsvidunderet fra Wythenshaw tillit fra start i det prestisjetunge naboderbyet.

Han traff med byttene da han følte han var nødt til å ofre Marcus Rashford i frykt for en utvisning til fordel for Marouane Fellaini, som ikke hadde vært på banen siden 31. januar. Ingen populær avgjørelse på Old Trafford, men et fornuftig trekk, skulle det vise seg.

Og til slutt – like fascinerende som enkeltmannsprestasjonen til Rashford var det å observere hvordan Mourinho tilpasset seg enhver endring i kampbildet med nøye forberedte trekk, noe jeg beskrev i min skildring av Mourinho minutt for minutt fra tribuneplass.

Den utskjelte kynikeren slo publikumsyndlingen ved å være seg selv.

Derfor var dette en monumental «statement» fra Mourinho.

Ikke bare er jeg overbevist om at laget tar med seg flyten inn i kampen mot Sevilla og avanserer i Champions League, men jeg tror også disse 90 minuttene kan bli stående igjen som et avgjørende vendepunkt for Mourinho på Old Trafford.

United har slått Tottenham, Arsenal, Chelsea og Liverpool, og så lenge Mourinho fortsetter å forbedre resultatene, er det til slutt lite kritikerne kan gjøre annet enn å svelge sine egne sure oppstøt.

Min eneste usikkerhet er om den mentale skjørheten spillerne har vist tidligere denne sesongen er borte.

Nå må det bygges momentum inn mot neste sesong for å vise at det er mulig å nærme seg Manchester City. Den jobben er langt fra overstått, men det vet selvfølgelig ingen bedre enn Mourinho.

For det får deg til å undre over denne portugiseren, når han som førstemann av alle vandrer uforskammet behersket inn i garderoben etter en dramatisk 2-1-seier mot Liverpool uten et eneste tegn til begeistring eller lykkerus.

Hvorfor utnyttet han ikke muligheten til å feire foran Klopp og kritikerne han hadde motbevist?

Hvor kommer denne selvtilliten fra? Denne kontrollen? Hva er det han vet som ikke vi vet? Kanskje er det enda større triumfer i vente?

Det jeg i alle fall vet er at José Mourinho på lørdag viste at han er i stand til å gi United-fansen det de vil ha, selv om han har en annen måte å gjøre det på enn Sir Alex Ferguson.