To klubber, to eierskap og to motpoler som illustrerer Premier Leagues moralske dilemma

Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at Premier League har lyktes med sitt fremste mål.

Å gjøre ligaen til verdens mest lukrative.

LES OGSÅ: Dette er historien om Glazer-familiens eierskap

Det har den også i realiteten vært i flere år. Det har TV-avtalene, sponsoravtalene og vanvittige spillerlønninger vært med å sørge for.

Men en annen viktig bidragsyter har vært Premier Leagues eget mangelfulle regelverk for eierskap av klubbene i ligaen. 

Premier Leagues iver etter å bli den beste og største ligaen i verden, har gjort at det moralske kompasset har virret i alle retninger i over 20 år.

Og selv om Manchester United og Chelsea har kjempet om de samme troféene, de samme spillerne, og noen ganger de samme managerne, er eierskapsmodellene i de to klubbene hverandres rake motsetning. Således har de vært to av de største motpolene i Premier League-historien.

Ingen av dem burde vært tillatt.

En ekstrem situasjon

Presentasjonen av Manchester Uniteds kvartalsrapporter blir vanligvis imøtesett med stor interesse og får som regel tilsvarende stor oppmerksomhet.

Denne gangen var det et ekstra spenningsmoment knyttet til presentasjonen, for det var første gang Richard Arnold skulle presentere tallene i kraft av sin nye rolle som Uniteds toppsjef.

Tallene i seg selv var kanskje ikke det mest interessante, for det er naturligvis begrenset hva Arnold kunne ha utrettet i løpet av få uker i sjefsstolen.

Men hvilke signaler ville Arnold sende ut? Ville han komme med antydninger om retningen han ville ta klubben i? Hva med managerjakten? Jakten på sponsorer? TV-inntekter?

Det var derfor mange grunner til at det var en viss spenning i finansverden da United 18. februar annonserte datoen for når presentasjonen av regnskapstallene ville finne sted.

Bare tre dager senere, da Russlands president Vladimir Putin anerkjente de to utbryterrepublikkene Donetsk and Luhansk, var det åpenbart at det ikke ville bli «business as usual». 

Verken for United, fotballen generelt eller for en hel verden.

Likevel var det én ting Arnold sa i den påfølgende telefonkonferansen med investorene som var meget interessant og som faktisk avslører ganske mye om et bevisst veivalg United har tatt.

Og det er et veivalg som ikke handler om hvem som inntar managerstolen på Old Trafford i sommer.

Mektige venner, men også mektige uvenner

Det siste tiåret er det mange flyplasser som har opplevd en langt kraftigere økning i passasjertallet enn Heathrow.

For 15 år siden var imidlertid situasjonen en annen for flyplassen vest i London. Da var det kun de to amerikanske flyplassene Hartsfield–Jackson i Atlanta og O’Hare i Chicago som hadde et større passasjervolum enn Heathrow.

Det var ikke denne typen støy Sir Alex Ferguson hadde i tankene da managerlegenden ga liv til uttrykket «den bråkete naboen», men på treningsfeltet Imperial College Sports Ground i Harlington, var det imidlertid akkurat det man forlengst hadde blitt vant til;

En bråkete nabo. 

Den aldrende vaktmesteren lot seg derfor ikke affisere av de konstante motorbrølene fra flyene som tok av og landet i et heseblesende tempo noen få kilometer unna.

Vaktmesteren var nemlig selv en travel mann.

Nå parkerte han imidlertid riven langs en vegg, stakk hendene i lommen og stilte seg opp ved siden av oss for å bivåne Queens Park Rangers sin noe besynderlige treningsøkt i Harlington.

Gruppen var delt opp i to lag, hvert på elleve spillere. Banen hadde blitt betydelig krympet for å øke tempoet i treningsøkten. Isolert sett var ikke det noe uvanlig fenomen.

Det var derimot måten spilløkten ble organisert på.

Ute på feltet løp den daværende manageren Luigi De Canio nærmest som en skygge rundt spillerne og brølte sine instruksjoner på italiensk.

Problemet var at det knapt var noen av spillerne som behersket italiensk. Derfor måtte De Canio ha sin egen skygge, i form av tolken Ruben Reggiani, som løp etter italieneren og bidro med løpende oversettelser fra italiensk til engelsk.

Vaktmesteren, som hadde overhørt samtalen, ønsket å gi oss et lite perspektiv.

«Du synes dette er en smule kaotisk?», begynte han uten å fortrekke en mine. 

«Du skulle vært her da Chelsea hadde dette som sitt treningsfelt. På kort varsel kunne vi få beskjed om at Roman Abramovich skulle dukke opp for å se på treningen, og da visste vi hva som var i vente», fortalte vaktmesteren mens han ristet lett på hodet. 

Vi lyttet.

Vaktmesteren fortsatte.

«Først dukket det opp et par dresskledde fyrer som begynte forberedelsene til besøket. Deretter kom spesialtrente bombegrupper med hunder for å finkjemme og deretter klarere hele området. De ble igjen etterfulgt av en gruppe bevæpnede soldater som undersøkte hvert eneste kratt og hver eneste busk på jakt etter mulige uønskete gjester. Mr. Abramovich har kanskje mektige venner, men han har åpenbart også mange uvenner. Egentlig var det en stor lettelse for oss da Chelsea flyttet til Cobham», konkluderte han. 

Russeren som endret landskapet

Det var ikke bare vaktmesteren på Imperial College som gjorde store øyne da Roman Abramovich gjorde sitt inntog i engelsk fotball ved å kjøpe Chelsea.

Og det var flere som fikk merke endringene umiddelbart.

Abramovich sitt oppkjøp av Chelsea ble en gamechanger for hele Premier League.

Premier League-klubber hadde hatt svært velstående eiere også før Abramovich kom inn i bildet.

Blackburns Jack Walker fikk oppfylt sin store drøm ved å se laget hans ta innersvingen på Manchester United i 1994/95 på dramatisk vis etter å ha investert betydelige summer i nye spillere, deriblant Premier Leagues toppscorer gjennom tidene, Alan Shearer.

Men Walker var en lokal stålmagnat som først og fremst investerte i Blackburn av ren kjærlighet til barndomsklubben sin. Og selv om han vegret seg for å selge nevnte Alan Shearer til Alex Ferguson og Manchester United noen år etter, ble han av mange beskrevet som en gentleman.

Da Sven-Göran Eriksson takket ja til å bli Blackburns nye manager i 1997, kun to år etter at laget ble ligamester, fikk svensken et tilbud fra Lazio bare noen dager etter.

Eriksson ønsket seg til Roma, men i et siste forsøk på å få Eriksson til å endre mening inviterte Walker Eriksson til en privat flytur til Jersey.

Forsøket på å overtale svensken lyktes ikke, men da Eriksson spurte hvordan de skulle håndtere kontrakten han allerede hadde signert, svarte Walker med å rive den i to.

«Vi skal ikke ha noen kompensasjon. Om det er dit du ønsker å dra, så reiser du til Roma og Lazio. Du skylder oss ingenting. Jeg skal be piloten min fly deg til Italia». 

Jack Walker ble beskrevet som den første styrtrike klubbeieren i Premier League-epoken, og fikk aldri oppleve oppkjøpet av Chelsea som endret landskapet i Premier League.

Kanskje var det like greit, for selv om han hadde en formue på rundt 600 millioner pund da han døde i 2000, ble han en smågutt sammenlignet med Abramovich som var god for nærmere ti milliarder pund.

Den tidligere Liverpool-formannen David Moores sukket da han beskrev det så treffende i 2003:

«Det er ikke lenger nok å være millionær om du vil konkurrere. Du må være milliardær».

Og det i pund.

For Chelsea-fansen var oppkjøpet strålende nyheter. For alle andre?

Det rake motsatte!

Chelsea hadde riktignok begynt å yppe seg allerede før Abramovich overtok klubben. FA-cuptriumfer, jevnlig spill i Europa og ikke minst seieren i cupvinnercupen i 1998, bar bud om bedre tider for en klubb som hadde vært en middelhavsfarer i mange år.

Men det var ikke godt nok verken for den styrtrike russeren å være nest best.

I det første overgangsvinduet med Abramovich som eier i 2003, brukte Chelsea nesten 25 prosent mer på spillerkjøp enn det klubben hadde gjort de fem foregående sesongene.

Men investeringene viste seg å bære frukter. Først og fremst i form av troféer og titler som klubben har vunnet under Abramovich sitt eierskap.

Under Abramovich sitt eierskap har Chelsea vunnet 5 Premier League-titler, 5 FA-cupmesterskap, 3 ligacuptitler, 2 Champions League-titler, 2 Europa League-titler samt UEFAs supercup og nå nylig klubb-VM i regi av FIFA.

Chelsea har også vært konkurransedyktige på lønn og overgangssummer og har kunnet hente noen av de beste spillerne i Europa. Klubben har dessuten hatt en betydelig tiltrekningskraft på flere av de største managerne i europeisk fotball som har funnet veien til Stamford Bridge.

Den kjente fotballbloggeren Swiss Ramble, har beregnet at Abramovich, bare det siste tiåret, har spyttet inn 701 millioner pund til klubben via sitt eierselskap Fordstam. Det er faktisk 15 millioner pund mer enn det Sjeik Mansours selskap har spyttet inn i Manchester City.

Hvor mye har Uniteds hovedaksjonærer, den amerikanske Glazer-familien spyttet inn i United i samme periode?

Du gjetter det nok.

Null. Nada. Niks.

I stedet har Glazer-familien jevnlig tatt penger ut av klubben.

Det burde selvsagt være et regelverk som forhindret begge deler, men Premier Leagues omfavnelse av kapitalismen i fri utfoldelse, har gjort at det nå blir problematisk å både bremse, for ikke å si snu utviklingen.

Når Roman Abramovich nå har lagt Chelsea ut for salg er det et spørsmål som virker mer åpenbart å stille enn noen andre:

Hva nå?

Men under det spørsmålet, ligger det et vell av nye spørsmål og potensielle problemstillinger.

Både for Chelsea og for Premier League.

Men også for Manchester United.

Hvor var de kritiske spørsmålene fra øverste hold da Chelsea og United ble kjøpt opp? Var det ingen som stilte spørsmål ved hvor pengene faktisk stammet fra? Og var det ingen som hadde betenkeligheter over hva dette kunne føre til for de to kulturinstitusjonene som klubbene faktisk var, og fremdeles er?

To klubber, to eiere og to motpoler

Like etter at Roman Abramovich hadde sikret seg kontrollen av Chelsea, raskt og effektivt ved å betale 140 millioner pund til den tidligere eieren Ken Bates, skjedde det noe som de færreste viet særlig interesse.

I september i 2003 ble det kjent at Glazer-familien hadde kjøpt seg opp til en eierandel på over tre prosent i Manchester United, grensen for når aksjeposten måtte gjøres offentlig.

Om Abramovich sitt oppkjøp i Chelsea var av det raske slaget, måtte Glazer-familien ty til en helt annen strategi. På grunn av den kraftige gjelden som familien ville påføre United, måtte oppkjøpet skje gradvis og i all hemmelighet.

Roman Abramovich sitt oppkjøp i Chelsea hadde ikke personlig profit som motiv, men en kan trygt si at det var nettopp det som var Glazer-familiens åpenbare hensikt.

Roman Abramovich sitt eierskap i Chelsea var bra for Chelsea, men, i all hovedsak, ikke for noen andre. Glazer-familiens eierskap var derimot bra for alle andre, men ikke for Manchester United.

Manchester Citys og Newcastles eiere har, med rette, høstet mye kritikk for sine brudd på elementære menneskerettigheter i hjemlandene, men strategien har også en klar misjon med det mål om å sette de respektive regionene i et bedre lys.

Språkrådet i Norge kåret «sportsvasking» til årets nyord i 2021, og sammen med fotball-VM i Qatar i desember, er eierskapet i de to Premier League-klubbene kanskje to av de beste eksemplene som er mulig å oppdrive på nettopp sportsvasking.

For Roman Abramovich var det annerledes. Glazer-familien kjøpte United for å tjene store penger. Abramovich kjøpte Chelsea for å kunne investere enda mer i klubben.

En kostbar hobby kanskje, men like fullt en hobby han hadde råd til.

Gjelden som må under lupen

Tidspunktet for Abramovich sitt annonserte salg av Chelsea er selvsagt ikke tilfeldig. Det legger heller ikke russeren skjul på i sin pressemelding som ble kunngjort via Chelsea sine hjemmesider.

Der står det også at de 1,5 milliarder pundene som Chelsea skylder Abramovich sitt selskap Fordstam Ltd ikke vil bli krevd tilbake.

Spørsmålet Premier League bør stille seg er ikke om dette er en nobel gest fra Abramovich eller ei, men hvordan Chelsea kunne opparbeide seg en så betydelig gjeld og samtidig ha holdt seg innenfor Financial Fair Play-reglementet.

Et annet spørsmål som også bør stilles er hvordan både Premier League og styresmaktene i England har kunnet sitte stille å se på at Glazer-familiens eierskap i Manchester United har kostet United omtrent den samme summen som Abramovich nå vil ettergi i gjeld?

Chelsea har mange ganger fått ros for at klubben har vært dyktige på spillerlogistikk, og de mange kostbare kjøpene har blitt balansert i regnskapene ved mange kostbare salg. Klubben har også hatt et svært veldrevet akademi og fått frem mange god spillere.

Men å opparbeide seg en gjeld på 1,5 milliarder pund, over de knappe 19 årene som Abramovich har eid Chelsea, tilsvarer rundt 80 millioner pund i snitt hver sesong.

Gjelden er nesten dobbelt så høy som neste klubb på listen, Tottenham, som i all hovedsak har opparbeidet seg sin gjeld på drøye 850 millioner ved byggingen av den nye hjemmebanen i Tottenham.

Det er enorme summer som nå skal slettes med et pennestrøk.

Men det er også enorme summer, omtrent et lignende beløp, det har kostet Manchester United i bruttoutgifter, å ha Glazer-familien som eiere.

Og det beløpet vokser stadig.

Begge deler burde vært ulovlig. Fotballklubber er ikke som andre bedrifter. De er kulturinstitusjoner, selve hjertet, i mange lokalsamfunn. Ikke minst emosjonelt.

Regelverket trenger en klarere regulering for hvordan rike eiere, eller grådige eiere for den slags skyld, kan styre klubbene.

I iveren etter å skape verdens beste og mest innbringende liga har det vært åpenbart hvem, eller rettere sagt hva, som har talt Premier Leagues sak.

Money talks!

Og det virker dessverre som det er en lang vei å gå for å komme dit både MUST og flere andre supportergrupperinger ønsker å komme, nemlig til en hverdag der klubbene skal stå på egne bein og være selvfinansierte.

Et innblikk i fremtiden

«A Whole New Ball Game» var beskrivelsen Sky Sports brukte da TV-kanalen lanserte sin Premier League-satsing i 1992. 

Uttrykket kunne like gjerne blitt brukt om sommeren 2003 da Abramovich overtok Chelsea, eller våren 2005 da Glazer-familien fullførte overtakelsen av Manchester United. 

Men kan det også blitt brukt om det vi nå er vitne til i 2022?

I en tid der der Juventus, Barcelona og Real Madrid fremdeles rasler med Superliga-sablene, i en tid der klubbene har blitt påført blodrøde tall i regnskapene på grunn av koronapandemien, eller der russiske regimevennlige oligarker har fått panikk og enten vil kvitte seg med, eller tvinges til å kvitte seg med sine investeringer i Storbritannia. 

Roman Abramovich og mange av hans rike venner og kolleger sikret seg sin rikdom da mange statlige selskaper ble privatisert på tvilsomt vis Russland. 

Glazer-familien sikret seg United-eierskapet gjennom store låneopptak, som håndteres ved å øke verdien av Manchester United, først og fremst gjennom kollektive TV-avtaler og ikke minst store kommersielle kontrakter.

Og det er slik Richard Arnold og Manchester United også kommer til å planlegge for at de kommersielle inntektene skal tilbake på det nivået de var før pandemien.

Og helst litt høyere.

Det er i alle fall vanskelig å tolke Arnolds ferske uttalelser til investorene på noen annen måte.

«Nøkkelordet i fremtiden er digitalisering. Du ser det med de nye partnerne vi har knyttet til oss, partnere som gjør det mulig for oss å knytte til oss fans over hele verden i enda større grad enn før. Vi får nye plattformer til å engasjere fansen på og vi kan skape et verdensomspennende community. Vi er stolte over den soliditeten vi kunne vise gjennom pandemien, noe som alltid har kjennetegnet Manchester United».

Mens de neste ukene trolig vil vise oss hvor mye Chelsea FC faktisk er verdt, vil det neste året gi oss svaret på hvor solide Manchester Uniteds kommersielle appell faktisk er, særlig om det ikke blir Champions League-spill neste sesong.

Og vil Premier League-ledelsen innføre strengere restriksjoner og reguleringer til hvem som kan eie en Premier League-klubb?

Det har sjelden vært så mange spørsmålstegn knyttet til Premier League som nå. Og kanskje kan Sky Sports børste støv av sitt gamle slagord «A Whole New Ball Game».

I mellomtiden kan United-fansen få et annet glimt av hva fremtiden kan by på når United møter Wolverhampton i semifinalen av FA Youth Cup onsdag kveld.

Og vinner United den kampen, er det mye som tyder på at motstander i finalen blir klubben som har dominert denne turneringen de siste 12 årene.

En klubb som i fremtiden trolig må støtte seg til egenutviklede spillere i langt større grad når den ikke lenger har en rik russer til å subsidiere driften.