«Det tristeste med at Woodward endelig har sluttet er at det ikke er trist»

Alt lovet godt da Ed Wood­ward tiltrådte som Man­chester Uniteds admini­strative toppsjef i 2013. Da han gikk ut og sa han ville ta tilbake FOOTBALL CLUB på klubbmerket, som United ikke hadde hatt på drakten siden 1999. Dette var intet mindre enn vakker musikk i supporternes ører. Her var en mann som virkelig hadde skjønt det!

Det skjedde selvsagt aldri.

I ettertid kan det ikke ses på som annet enn valgflesk for å vinne popularitet blant fansen. Woodwards sanne ansikt skulle uansett komme for en dag. «Slanger og løgnere», var ikke det vendingene UEFA-president Aleksandar Ceferin benyttet om Woodward og Juventus-formann Andrea Agnelli? Mer om det siden.

I løpet av Woodwards åtte og et halvt år som toppsjef på Old Trafford, ble det ansatt og sparket fire managere med Ralf Rangnick inn som den femte. Det var ansettelser og avskjedigelser uten noen som helst form for sammenheng eller kontinuitet fordi det finnes ingen rød tråd mellom David Moyes, Louis van Gaal, José Mourinho, Ole Gunnar Solskjær og Ralf Rangnick. Fem helt forskjellige manager­typer med ditto spillestil.

Under Woodward var det kontraktsfornyelser for managere og spillere som kostet dyrt, merkelige og dårlige valg på transfermarkedet, pinlige uttalelser og sist, men ikke minst: Elendige sportslige resultater til Manchester United å være.

I enhver annen forretningsbransje, muligens til og med i enhver annen fotballklubb, hadde Woodward fått sparken for lengst. Grunnen til at han ikke fikk avskjed på grått papir er like klart som dagen er lang ved sommersolverv.

Han gjorde Glazer rike!

Det var gjensidig, fordi Woodward ble også rik. 3,1 millioner pund i årslønn på det meste, og småpene 2,9 mill. pund så sent som i 2021. Men først og fremst var det han som skaffet Glazer inntekter ved hjelp av å være en kløpper til å selge merkevaren Manchester United i alle verdenshjørner. «Jeg selger diamanter» var et utrykk Woodward brukte. Mon tro om ikke Glazer tenkte det samme.

Fersk i faget som han var, gikk han offensivt ut i sitt første transfervindu. «Vi kan gjøre ting på transfermarkedet andre lag bare kan drømme om», var hans bolde uttalelse.

Jommen sa jeg smør.

Det ble riktignok snakket høyt om Toni Kroos, Cesc Fabregas og Gareth Bale, men det endte med Saidy Janko og Maroune Fellaini. Med Fellaini fikk Woodward United til å se ut som en desperat budgiver på en bruktbilauksjon da han like før transfervinduet stengte punget ut fire millioner mer for Fellaini enn det som sto i spillerens utkjøpsklausul.

Hvis dette var flaut så var avskjedigelsen av Moyes, eller rettere sagt måten det skjedde på, et solid slag under beltestedet. Etter 51 kamper var tålmodigheten med Moyes slutt. De samme personene som hadde servert skotten en seksårskontrakt, rev ni og en halv måned senere kontrakten i filler.

Moyes fortalte i et eksklusivt intervju med United-Supporteren i 2019 at han via journalister fikk vite at han hadde fått sparken. «For en klubb som Manchester United, med verdiene klubben er bygget på, var ikke det mye klasse. Jeg har alltid ment at hvis du må gi en person dårlige nyheter, bør du i det minste gjøre det med respekt. Ha litt klasse. Jeg har alltid ment at Manchester United er klasse, men dette var alt annet enn klasse.»

Det som skuffet Moyes mest var at han ringte og konfronterte Woodward med hva journalistene hadde fortalt han over telefon, men Woodward hadde ifølge Moyes svart at han ikke hadde tid til å prate. Først dagen etter, når «Moyes sacked» var spredt ut over hele England, stakk Woodward hodet opp av sanden for å gi manageren «nyheten». Woodward fikk sikkert en stjerne i margen hos enkelte utvalgte journalister for sin lekkasje, og kanskje var det derfor han falt for fristelsen til å gjøre mye av det samme med Vaal Gaal to år senere.

Felles for alle de fire managerne som mistet jobben under Wood­ward er at de kostet klubben dyrt.

Mourinho undertegnet en ny treårskontrakt i januar 2018, men forvant ut exit-døren samme kalenderår. Med Solskjær var det enda verre planlegging. Han fikk avskjed bare fire måneder etter at han hadde skrevet kontrakt til sommeren 2024 med opsjon på tolv måneder til. Van Gaal skrev aldri en ny forlenget avtale i sin tid som United-manager, men han ønsket ved ansettelsen bare en toårskontrakt. «Nei, nei, nei», sa Woodward og insisterte på tre år. Van Gaal ga etter. Hvilken ironi at Van Gaal måtte gå etter to år.

Til sammen måtte klubben betale de fire managerne over 40 millioner pund i kompensasjon for brutte kontrakter.

Woodward var raus også med spillerkontrakter. Både Phil Jones og Andreas Pereira skrev i 2019 fireårskontrakter, men det er feil å si at noen av dem har bidratt mye på banen for United siden.

Hva Woodward tenkte da han måtte bruke overtalelsesevner for å overbevise Van Gaal om at Bastian Schweinsteiger ville være et godt kjøp er ikke godt å si. Han kjente i hvert fall for lite til bransjen til å fatte at Bayern München aldri hadde solgt en stjernespiller hvis han ikke hadde vært på hell.

«Når folk ser Schweinsteigers navn i lagoppstillingen kommer det til å gå kaldt nedover ryggen deres», var Woodwards spådom. Nuvel. «Deutschland fussballmeister» fikk skarve 35 United-kamper med et snitt på 59 minutter per kamp. Schweinsteiger kostet «bare» 14,4 millioner pund, men kommer likevel alltid høyt når supportere setter opp Woodwards verste signer­inger.

Det samme gjør Morgan Schneiderlin til 31,5 mill. pund og solgt videre for 11 millioner mindre etter to år og 47 kamper. Radamel Falcao var populær blant fansen, men kostet flesk. 15,8 millioner pund gikk med til lønnsutgifter og sum til Monaco. Falcao gjorde fire United-mål, hvilket betyr at han kostet fire mill. pund per mål.

Woodward knuste klubbens gamle transferrekord da han bladde opp 67,5 millioner pund for Angel Di Maria. Tolv måneder, 32 kamper og fire mål senere ble argentineren shippet videre, men da var prislappen krympet til 55 mill. pund.

Vinneren av Woodwards verste kjøp-kåringer er imidlertid så å si alltid Alexis Sanchez, som kom i rent bytte med Henrikh Mkhitaryan. Klubben mente at Sanchez ville være av stor kommersiell verdi (husker dere piano-introen), men ble en gedigen flopp rent sportslig og kan ikke ha solgt så fryktelig mange trøyer heller.

Sanchez har siden uttalt at han ønsket seg bort etter én dag i klubben. Som takk for misnøyen fikk chileneren ukelønn på 391 000 pund pluss 75 000 for hver kamp han spilte, samt utrolig nok 1,1 mill. pund årlig i «signing on fee». Klubbens lønnsstruktur ble totalt ødelagt som igjen skapte splittelse i garderoben. Etter halvannet år, 45 kamper og fem mål var det over og ut med han også.

Anthony Martial er en spiller som Woodward betalte 54 mill. pund for, men nå er spillerens markedsverdi sunket til 28 mill. Likevel står det ikke kjøpere i kø, kanskje ikke så merkelig når han sitter på en kontrakt med 250 000 pund per uke.

Og Paul Pogba, den dyreste av dem alle med sin 94,5 mill pund-prislapp, forsvinner kanskje gratis til sommeren. Woodward hadde det med å kjøpe dyrt og selge billig – eller ikke være i stand til å selge i det hele tatt som følge av de gullkantede kontraktene han hadde gitt spillerne.

Daniel James var et hederlig unntak. Kjøpt for 16 og solgt for 26 mill. pund, men kun ni spillere ble solgt for mer enn ti mill. pund under Woodward. Harry Maguire var en spiller Mourinho hadde høyt på ønskelisten. Prisen, 70 millioner pund, var for stiv, mente Woodward. Ett år senere bladde Woodward opp snaut ti mill. pund mer for samme spiller.

Totalt har United handlet netto for mer enn 850 millioner pund på Woodwards vakt. Det blir ofte påstått at klubber skrur opp prisen når det er United som banker på døra. Ironien er at United (les Woodward) har skyld i det selv etter å ha betalt overpris på en rekke spillere og dermed gitt selgende klubber signaler om at «joda, vi har mange penger.»

850 mill. pund netto! Pluss de nevnte 40 mill. for sparkede managere. Det har kostet dyrt å se så svak ut, for å si det sånn …

Hva med de som aldri kom? Som Woodward a) sa nei til eller b) rett og slett ikke klarte å få fatt i. Bale, Kroos og Fabregas er nevnt. Van Gaal ønsket Mats Hummels, men fikk Marcos Rojo. Van Gaal ville også ha Thomas Müller, mens Mourinho siktet inn Antoine Griezmann. Portugiseren ville også ha Jerome Boateng.

Erling Braut Haaland var på vei fra Salzburg, men skrev under for Borussia Dortmund. Solskjær ville også ha Jack Grealish før han endte opp i City, og var en stor beundrer av Kieran Trippier, United-supporteren fra Manchester som i stedet nylig gikk til Newcastle. Listen er lang.

Mannen som forsøkte å selge inn United til Jürgen Klopp med å si at «Old Trafford er som et Disneyland for voksne», var ikke alltid like heldig med ordvalget. En av «favorittene» var da han påstod at «det laget gjør på banen har egentlig ingen stor betydning for den kommersielle business-biten.»

Toppsjefen evnet altså ikke å forstå at han selv, med sine såkalte diamanter, høstet fruktene av alle årene med suksess under Sir Alex, og at sponsorer og såkalte samarbeidspartnere nettopp ønsker å sole seg i gjenskinnet av en pokal til en suksessrik klubb.

Han hadde det også med å snakke om suksess på sosiale plattformer samtidig som fansen ventet på suksess på banen.

«Med 8,6 million følgere er vi størst i verden på Sina Weibo», var ikke akkurat det supporterne håpet å høre da Woodward for noen år siden la fram en kvartalsrapport. Like fullt oppsummerer det dessverre mannens manglende evne til å være i takt med supporterne.

Da han for et par år siden snakket om hvor stolt han var over å kunne være en del av regenerering av klubbens kultur og at laget igjen leverte underholdende fotball, var det ingen som falt for flosklene. Woodward hadde for lengst røpet at han visste – eller forstod – absolutt ingenting av Manchester Uniteds kultur.

Det tristeste med at Woodward endelig har sluttet er at det ikke er trist. Ingen tårer ble felt og ingen dro i gang en kampanje for å få han til å bli. Klubbens offisielle versjon, stinkende av PR-parfyme, er at han styrte skuta i en utfordrende tid med en restrukturering bak kulissene og at han etterlater seg et solid fun­da­ment. Han er nok når som helst velkommen i styrerommet eller i direktørboksen. Det skulle da bare mangle, han er tross alt kompis med erstatteren Richard Arnold. Han er nok også for alltid på godfot med Glazers etter at han var deres rådgiver da de tok over klubben i 2005, samt alle pengene han har skaffet dem underveis.

Men klubbens versjon står ikke i stil med oppfatningen blant supporterne.

En på Twitter skrev at Woodward alene har gjort mer skade for Manchester United enn flyulykken i 1958. Det var kanskje å dra det litt langt, men i sannhetens navn vant klubben ligagull syv år etter München-tragedien, mens United under Woodward ikke har vært i nærheten av ligapokalen.

I bare halvparten av de åtte hele sesongene med Woodward ved roret sluttet United blant de fire beste, og da han gikk av vakten for siste gang lå United nærmere jumbo enn toppen av Premier League. Gary Neville tvitret en emojivinkende hånd. «Bye, bye!», og i Sir Matt Busby Way tutet fansen med bilhorn og veivet flagg som de gjør i latinske land etter en VM-triumf.

Man kan snakke om dyre bomkjøp, spillere han ikke klarte eller ville få tak i og fem manageransettelser på drøyt åtte år så mye man vil, men én ting mer enn noe annet vil bli assosiert med Woodward til Irwell tørker inn; Superligaen! Ingen administrerende toppsjef av de engelske toppklubbene var mer delaktig i planene enn Woodward.

Veldig mye kan sies om det, men vi nøyer oss med å slå fast at det var en hån og forakt mot Manchester Uniteds kultur, verdier og historie samtidig som det tydeliggjorde en gang for alle hvor fjern han er fra mannen og kvinnen i gata.

Dersom han hadde hatt evnen til å sette seg i deres posisjon, hvis han hadde hatt den minste anelse om hva United betyr for byen, lokalsamfunnet og menneskene i Manchester, hadde han aldri vært med på de skammelige planene. Det var først da han så de voldsomme demonstrasjonene utenfor Old Trafford samtidig med at klubb etter klubb trakk seg at det gikk opp et lys. Kanskje dette ikke var så lurt likevel?

Da Woodward senere påstod at han egentlig hadde vært imot Superligaen, hørtes det mildt sagt hult ut. Fingeravtrykkene hans var som stygge fettflekker allerede på prosjektet som vil stå igjen som en skamplett for fotballens makthavere anno 2021.

Hvis, og bare hvis, Woodward var motstander, hadde han all verden mulighet til å fortelle Ceferin det når som helst i løpet av de to årene planene ble smidd. Woodward burde hatt anstendighet til å gå av på dagen i stedet for å trenere avskjeden i nesten ni måneder.

I et nøtteskall kan Woodwards regjeringstid på Old Trafford oppsummeres slik: 1) Stor kommersiell suksess. 2) Under hans vakt ble det brukt penger som i en havnekneipe full av sjømenn på sin første landlov på et år, og 3) en gedigen sportslig fiasko til United-standard å være. Mange mener at grunnen til det siste er at Woodward ikke var noen fotballmann. En med «zero forståelse for fotball», for å sitere Van Gaal. Drøy kost, men kanskje nederlenderen hadde et poeng.

Fordi i sin iver etter å selge diamanter, som Woodward kalte det, så glemte han kanskje hva Manchester United til syvende og sist er: En fotballklubb! Det står riktignok ikke på klubbmerket mer, men det blir ikke mindre sant av den grunn. For noen mennesker er United alt her i livet. Noe hellig som fortjener å bli behandlet som nettopp det. Dessverre har det ikke vært mye bevis på det under Woodwards ledelse.

Dette var mannen som ble en mester i å mislykkes. Som det sto på banneret som hang bak flyet som kretset over Turf Moor den gangen: «Ed Woodward: A Specialist in failure».

Idé og kilder: Henry Winter (Times), Daniel Taylor (Athletic), Wayne Barton (Talk of the devils), Barney Chilton (Red News), samt Transfermarkt.