12 spørsmål om hva som skjer i Manchester United

1. Hva gjorde egentlig Manchester United for å forberede seg på fortsettelsen uten Sir Alex Ferguson?

Det er ikke til å komme unna at Manchester United er der de er i dag på grunn av valgene som har blitt tatt de siste fem årene.

Derfor må vi spole tilbake til 2013 for å forstå hvorfor status er som den er i 2018, og hva som kan være årsaken til vi sitter inne med så mange ubesvarte spørsmål.

Tenk deg tilbake til 8. mai 2013.

Hvordan hadde du reagert hvis du på det tidspunktet ble fortalt at Manchester United i løpet av de fem neste årene skulle ha tre forskjellige managere, og at ingen av dem ville være i nærheten av å kjempe om Premier League-tittelen?

Det er de harde fakta.

Det finnes mange forklaringer, både legitime og urimelige, men det er utgangspunktet til Manchester United i 2018.

Det var dette José Mourinho uttrykte som «football heritage» da han i mars, trengt opp i et hjørne, forsvarte sin egen posisjon etter at laget hadde røket ut for Sevilla i Champions League.

Poenget med den noe kyniske og kanskje urettferdige karakteristikken av perioden vi heretter velger å kalle post-Ferguson er å spørre seg hvordan det kunne det gå så galt. Hvordan kunne klubben tillate at tre forskjellige managere ikke leverer i nærheten av det som forventes av en av verdens største klubber? Hva hadde vi sagt hvis vi visste hvor raskt og brutalt arven etter Sir Alex Ferguson skulle forsvinne?

Det er riktignok konsensus om at skotten fikk mer ut av den daværende United-stallen enn det noen annen manager ville klart, men hvordan kunne Manchester United som en verdensomspennende bedrift være så dårlig forberedt på at den 71 år gamle manageren som hadde vært i klubben i 26 år en dag skulle slutte? Uten sammenligning for øvrig har flyselskapet Norwegian sagt at de i årevis har planlagt den dagen toppsjef Bjørn Kjos slutter. I Manchester United ble de derimot tatt på sengen.

Kanskje var vervet som Fergusons arvtaker, «the chosen one», et managermessig selvmord uansett hvem som hadde tatt over. Det var i alle fall det for David Moyes.

Men det er ikke bare én fem år gammel knute som har skapt utfordringer på Old Trafford.

Det handler ikke bare om ansettelsen av Moyes, eller om resultatene på fotballbanen.

Det er flere knuter. En hel floke.

I et ferskt intervju med United-Supporteren forklarer Darren Fletcher hvordan absolutt alt forandret seg da Ferguson forsvant. Den rutinerte skotske midtbanespilleren understreker at det ikke er noe han uttrykker som kritikk av Moyes eller Louis van Gaal, men at klubben rett og slett ikke var den samme lenger. Alt fra treningsrutiner til kosthold og sosiale regler forandret seg med nye mennesker i nye roller. Det er en endring som stikker langt dypere i organisasjonen enn hvem som leder laget.

Kanskje var det umulig å dekke alle arbeidsområdene Ferguson hadde tatt ansvar for i løpet av sine 26 år i klubben, men det ble neppe enklere av at kontinuitetsbærere på trenersiden som Rene Meulensteen og Mike Phelan forsvant med skotten.

Det samme gjorde administrerende direktør David Gill. Ole Gunnar Solskjær har fortalt Supporterklubben at det var den største tabben. At United skulle sprengt banken for å beholde Gill i tolv måneder til for å gjøre overgangen enklere for klubbens neste manager.

Den dag i dag betaler Manchester United straffen for feilene som ble gjort i forbindelse med Fergusons avskjed. For mange rollebytter ga for mange endringer på kort tid. En sømløs overgang var umulig, men skiftet skapte utvilsomt utfordringer som klubben ennå ikke har løst.

Hvorfor var de ikke bedre forberedt?

2. Hvordan kan verdens største fotballbedrift bli avslørt på så mange punkter med hensyn til grunnleggende organisasjons­prinsipper som ledelse, logistikk og struktur?

Sannsynligvis finnes det like mange spørsmål om valgene som har blitt tatt i Manchester United de fem siste årene som det er eksempler på hva som ikke burde blitt gjort.

Det indre livet på Carrington og Old Trafford vet vi lite om, men det mangler ikke på historier som illustrerer at klubben rent organisatorisk kunne blitt drevet på en mer effektiv måte.

Noen eksempler: Hvorfor ventet klubben med å kjøpe Marouane Fellaini til utkjøpsklausen var utløpt, en utsettelse som kostet dem fire millioner pund? Hva sier det om kommunikasjonen mellom klubbens ledere og om forberedelsene i forkant av et overgangsvindu når styret legger ned veto mot managerens ønsker til nye spillerrekrutteringer? Hvordan er det mulig at laget kommer for sent til sin egen Champions League-kamp på hjemmebane, ikke bare én, men to ganger samme høst, noe som igjen fører til protester i spillergruppen og påfølgende bøteleggelse? På toppen av haugen med pinlige historier finner vi testbomben som ble glemt igjen på et toalett på Old Trafford, noe som førte til at serieavslutningen mot Bournemouth i 2016 ble flyttet til to dager senere etter full evakuering av stadion.

Ikke alle disse forholdene påvirker prestasjonene til Manchester United på fotballbanen, men det har konsekvenser for hvordan klubben blir oppfattet.

Og la det være klart, det er neppe noen som drar på smilebåndet av overskrifter som «United are a laughing stock, they need to get their house in order» i kantinen på Carrington.

Amatørmessige feil trenger profesjonelle folk som kan rette dem opp og sørge for at det ikke skjer igjen. Da hjelper det ikke at klubben så sent som i sommer brukte unødvendig lang tid på å erstatte kommunikasjonsdirektør Phil Townsend, som hadde en nøkkelrolle i 14 år før han fikk en stilling i UEFA, noe som utvilsomt skapte en rotete og uoversiktlig situasjon, i alle fall for dem som har fulgt klubben i mange år.

Denne sommeren var den tredje gangen på 20 år at manageren til Manchester United ikke satt seg ned med de engelske journalistene for å snakke om tingenes tilstand. Moyes gjorde det, Van Gaal gjorde det, og Mourinho gjorde det i 2016 og i 2017. Men ikke i år. Og ingen har fått noen forklaring.

En lignende intervjuavtale mellom journalistene og Ed Woodward ble avlyst i USA uten at heller det ble forklart.

Klubben ville fjerne managerens kommentar om hva han mente om at Anthony Martial reiste hjem til sin fødende kjæreste, men rakk ikke å stoppe klippet før det var på MUTV. En United-spiller skal ha trukket tilbake et sitat i et intervju fordi han fryktet hva manageren kom til å gjøre dersom han leste det.

Dette er ikke en klubb som har kontroll på informasjonsflyten, og det har gjort at supporterne i større og større grad må ty til ulike medier for å få svarene de ønsker seg.

Hvorfor ledes ikke klubben av en stødigere hånd i disse tilfellene?

Å finne en årsak til utfordringer som tilsynelatende stikker så dypt i organisasjonsstrukturen er nær sagt umulig for oss som står utenfor.

Et kvalifisert tips er imidlertid at det henger sammen med det første spørsmålet – at klubben var for avhengig av partnerskapet til Ferguson og Gill.

Skotten arrangerte ikke bare treningsøkter og satte opp laget, han hadde også en finger med i spillet når borteturer skulle planlegges med hensyn til transport og overnatting, og han tok like gjerne en kaffekopp med resepsjonisten Kathy som med en av klubbens ledere.

Slikt lederskap skapte ikke bare stolthet og samhold, det skapte også en solid grunnmur som alle kunne stå fjellstøtt på.

Post-Ferguson ble det mange tomrom å fylle for den nye ledelsen som har hatt et større fokus på den økonomiske siden av United enn selve fotballklubben.

Nå er Nike-topp Charlie Brooks ansatt som ny kommunikasjonsdirektør, mens Rebecca Britain har tatt over for den pensjonerte klubbsekretæren John Alexander, samtidig som klubbens første sportsdirektør skal være på vei.

Det blir altså tatt grep.

Betyr det at vi får se en mer kontrollert utgave av Manchester United i fremtiden?

3. Er Manchester United det nye Liverpool?

Et vondt, men nødvendig spørsmål.

Manchester United er en toppklubb på alle måter, bortsett fra der det gjelder som mest – på banen og på tabellen.

Har det allerede gått så langt at klubben er tilfreds så lenge laget sikrer inntekter i form av en plass i Champions League?

I 2013 sa Gary Neville til United-Supporteren at United aldri måtte havne i samme posisjon som både Liverpool og Arsenal har vært i, at man sier seg fornøyd med andre-, tredje-, og fjerdeplasser. Er vi der allerede? Eller er vi på vei dit? I så fall, hvorfor har det blitt slik? Det gikk 26 år fra United ble ligamester i 1967 til de vant igjen med Ferguson i 1993. Liverpool har nå gått 28 år uten en ligatittel. Nøyaktig hva er det som gjør at vi med sikkerhet kan si at United ikke har gått inn i en ny titteltørke?

Fra 2014 og fram til forrige sesong har avstanden opp til ligamesteren i kronologisk rekkefølge vært 22 poeng, 17 poeng, 15 poeng, 24 poeng og 19 poeng.

Det er ikke en rekke som vitner om fremgang.

Snur man på flisa kan det argumenteres for en positiv utvikling med tanke på titler i de FA-cupen, Ligacupen og i Europa League, men der det virkelig gjelder, i Premier League og i Champions League, har ikke laget vært en seriøs tittelutfordrer.

Ser vi på lagene Manchester United må slå for å vinne Premier League kan vi imidlertid konkludere med at konkurransen er tøffere i dag enn i 1993.

Det betyr at det må satses, og at laget er nødt til å ta nye steg hver eneste sesong. Se hvordan lagene til Pep Guardiola og Jürgen Klopp har utviklet seg. Det krever tid og investeringer. José Mourinho har også tatt steg og gjort Manchester United til et bedre lag for hver sesong, men denne sommeren fikk han ikke tette hullene han ønsket å tette. I høst har Liverpools Virgil van Dijk vist hva én brikke kan gjøre for et lag, mens Mourinho måtte gå inn i sin tredje sesong med et ufullstendig puslespill.

Er det et signal om at klubben egentlig ikke er villig til å gjøre investeringene som kreves for å returnere til toppen av Premier League-tabellen?

Midlene var tilgjengelig, men klubbledelsen lot ikke manageren forsterke laget. Handler det om mistillit til manageren? Hvorfor fikk han da ny kontrakt seks måneder tidligere?

Riktignok er det bare Manchester City som har brukt mer penger enn United siden 2014, men hvordan har pengene blitt brukt, og hvorfor var det «stopp» i sommer? Og hva skjer den dagen bekymrede supportere får rett og laget ikke kvalifiserer seg til Champions League? Hvilke konsekvenser får det, med tanke på inntekter og spillerrekrutteringer, og hvilke grep blir da gjort?

United har økonomiske muskler til å unngå å bli et nytt Liverpool, men kun tiden vil vise om klubben makter å ta de rette grepene.

4. Er «følgere» på sosiale medier viktigere enn supportere?

Spørsmålet er satt på spissen, men 13 år etter at FC United ble stiftet sitter fortsatt mange supportere med en følelse av at avstanden til klubben blir større og større.

Hvorfor spiller ikke Manchester United på lag med supporterne i større grad? Er sosiale medier blitt klubbens eneste middel for å ta vare på fansen? Hvilket signal sender Ed Woodward når han snakker mer om antall følgere på sosiale medier enn om supporterne som stiller med ubetinget støtte på Old Trafford hver eneste kamp?

Selvsagt er tre poeng, titler og morsom fotball viktigere for fansen enn alt annet, men det finnes flere eksempler på at fansens interesser ikke blir tatt vare på.

Hva har blitt gjort for å gjøre opplevelsen på kampdag bedre for supporterne de siste årene? Barområdene under tribunen er omtrent som de var for 20, 30 år siden, og mobildekningen på Old Trafford er elendig. Hvorfor ikke utbedre disse tingene og friste publikum til å komme tidlig på kamp, som igjen klubben kommer til å tjene på? Hvor var klubben under 60-årsmarkeringen av München-ulykken i München? Hvorfor blir familieklubben Manchester United stadig mer lukket?

Pålitelige kilder har fortalt US at eks-spillerforeningen har fremmet et ønske om å reise en statue av Jimmy Murphy bak Stretford End der Murphy ofte trente Busby Babes, men at klubben ikke har vist noen form for interesse.

Hvorfor stiller ikke klubbens øverste leder til intervjuer? På fem og et halvt år har Woodward kun stilt opp i ett eneste intervju, for fanzinet «United We Stand». Supporterklubben har hatt en stående intervjuforespørsel hos Woodward siden 2013 og får stadig færre spillerintervjuer med begrunnelse i at «presset på spillerne er for stort» og at «samarbeidspartnerne har i avtalen at de skal ha tilgang på spillerne». Dette gjelder også andre medier. Hvor fører denne utviklingen oss til slutt?

Samtidig skal det sies at MUST (Manchester United Supporters Trust) har en bedre dialog med klubbledelsen enn på lenge, og at møter har funnet sted der klubben har lyttet til supporternes ønsker og innspill.

Enn så lenge tillater vi oss imidlertid å se om dialogen faktisk fører til handling før vi fjerner spørsmålet fra listen.

5. Hva slags strategi har klubben hatt på overgangsmarkedet siden 2013, og hvorfor har den slått feil?

Manchester United har kjøpt 25 spillere som har vært tiltenkt en rolle på førstelaget i løpet av de siste fem årene.

Hvor er den røde tråden? Hvem har pekt ut målene på overgangsmarkedet, og hvordan har klubben gått fram for å få tak i de spillerne som står øverst på ønskelisten?

Et grovt overslag viser at Manchester United totalt har brukt 730 millioner pund på spillerkjøp post-Ferguson. Flere av dem er allerede borte eller på vei ut, allerede. Hvorfor har så få lyktes?

Skrekkeksempelet finner vi på stopperplass. Nesten 100 millioner pund har blitt brukt på å hente Daley Blind, Marcos Rojo, Eric Bailly og Victor Lindelöf. Likevel er det fortsatt der skoen trykker.

Dette er naturligvis en del av kostnaden av tre managerskifter.

Likevel må det være lov å sette spørsmålstegn ved rekrutteringsprosessen som har virket kaotisk og tidvis amatørmessig de siste årene.

Woodward gikk for en helt annen strategi enn den Gill hadde brukt på overgangsmarkedet og mislyktes fullstendig i sitt første vindu. Deretter lot han seg friste av å basere seg på agenter og hentet store navn som Ángel Di Maria og Radamel Falcao. Falcao var på lån, et lån som kostet snaut 7 mill. pund, og som viste seg å ikke passe inn i laget.

Klubben jobber stadig med en totalrenovering av speidernettverket initiert av Woodward, selv om «superspeider» Javier Ribalta etter bare ett år i United-jobben gikk inn i en stilling som sportsdirektør i russiske Zenit.

Men gjør velrenommerte speidere egentlig noen forskjell når klubbledelsen bare ønsker seg superstjerner?

Mangelen på en rød tråd er åpenbar. Det gjør behovet for en sportsdirektør skrikende, noe vi tar for oss i neste spørsmål.

6. Hvilke endringer medbringer ansettelsen av klubbens første sportsdirektør?

Manchester United har signalisert at de i nær fremtid kommer til å ansette sin første sportsdirektør i klubbens historie, noe mange vil mene er på høy tid.

Men hvordan vil det fungere i praksis? Hvordan skal makten fordeles? Vil administrerende direktør Ed Woodward overlate alle sportslige vurderinger fullstendig til sportsdirektør og manager, eller skal han fortsatt sitte ved forhandlingsbordet? Hvilke konkrete oppgaver får en sportsdirektør, og hvordan legges samarbeidet opp med manageren?

Det er litt av et puslespill som skal legges, og spørsmålet er om alle er like tilfreds med sin egen rolle når alle brikkene er på plass.

Når vil ansettelsen bli en realitet, og hvem blir Uniteds første sportsdirektør? Hva slags sportsdirektør er de ute etter? Skal man hente inn en som allerede har lyktes i rollen, eller er det viktigere at vedkommende har god kjennskap til klubben? Alt fra tidligere Juventus-topp Giuseppe Marotta til Edwin van der Sar og Gary Neville har blitt nevnt.

En sportsdirektør som blir et bindeledd mellom den sportslige og den administrative ledelsen høres fornuftig ut på alle måter, men spørsmålene overfor illustrerer at det er en krevende omstrukturering, sannsynligvis langt mer omfattende enn når en manager skal byttes ut.

Det finnes heller ingen garanti for umiddelbar suksess, men dette er en ansettelse Manchester United rett og slett ikke har råd til å bomme på.

7. Hva er planen til Glazer-familien?

Det er over 13 år siden Malcolm Glazer kjøpte Manchester United for 790 millioner pund. Etter oppkjøpet spådde MUST-sjef Duncan Drasdo at den amerikanske forretningsfamilien ville forsvinne i løpet av ti år.

Hvorfor slo spådommen feil? Hvor lenge ser Glazer for seg å holde på klubben?

Det hersker liten tvil om at Glazer holder på Manchester United for pengenes skyld. Ikke av sportslige årsaker, ikke for oppmerksomheten, og ikke for trofeene. Kun for pengene. Og mye tyder på at de vil melke kua så lenge det er melk i jura.

Derfor er det også umulig å spå hvor lenge de blir værende.

Den dagen Glazer-familien ikke lenger eier Manchester United er det mange supportere som vil kjenne følelsen av at man endelig kan puste skikkelig igjen.

Hvordan en fremtid på Old Trafford uten Glazer-familien ser ut avhenger naturligvis av de nye eierne, men spørsmålet United-fansen har stilt seg gjennom hele eierskapet er hvor viktig er det egentlig for amerikanerne at Manchester United blir best igjen.

Hvor kunne denne klubben vært i dag med en eier som hadde lagt større vekt på det sportslige enn det økonomiske? Er de fornøyd så lenge laget er blant de fire beste i England og dermed genererer tilfredsstillende inntekter? 100 millioner pund var tilgjengelig i sommer, men de ble ikke brukt. Hva var grunnen til det? At Toby Alderweireld og Harry Maguire ikke var attraktive nok for markedsavdelingen?

Glazer har gitt flere United-managere midler, men uten en eier med sportslige ambisjoner er det vanskeligere for laget å ta de stegene det er nødt til å ta for matche konkurrentene i den moderne fotballen.

8. I hvilken retning skal Manchester United?

Roten til alle spørsmålene i denne artikkelen er hvordan Manchester United skal bli best igjen.

Men hvordan gjør man det?

Det er et enormt stort spørsmål, og det er et spørsmål klubben har gitt tre forskjellige svar på. I skrivende stund har ingen av dem vært riktig.

Til nå har det spriket i alle retninger.

David Moyes skulle bevare og videreføre Ferguson-arven. Det var en romantisk og urealistisk idé. Louis van Gaal skulle underholde på banen, men gjorde det bare utenfor. José Mourinho skulle skaffe umiddelbare resultater, men skapte mer bråk enn jubel.

Så hvor skal vi nå?

Går klubben for Mauricio Pochettino, Ole Gunnar Solskjær eller en annen kandidat?

Det vil være naturlig å stake ut en ny kurs når en sportsdirektør kommer inn. Mange United-supportere ønsker seg et langsiktig prosjekt, men med hvilken filosofi? Og til hvilken pris?

Manchester United er uansett inne i en identitetskrise og står derfor ved et viktig veivalg.

Hvilke prinsipper skal fotballen United spiller bygges på? Skal man gå tilbake til Ferguson-arven, og satse ungt og offensivt? Eller er det resultatene som er viktigst? Det mest populære vil selvfølgelig være å dyrke «the United way», men hvor enkelt er det å spille underholdende fotball med egenproduserte spillere og kontinuitetsbærere samtidig som du skal vinne hver eneste kamp og sette Pep Guardiola og Jürgen Klopp i skyggen? Er det i det hele tatt realistisk? Det finnes mange eksempler på at langsiktig suksess krever tålmodighet. Har klubben og supporterne den tiden når den nye manageren plutselig står der med gjørme til knærne? Og hvis man ikke kan få både underholdende fotball og resultater, hvor begynner man da?

Manchester United skal bli best igjen, men på hvilken måte?

9. Hva innebærer en fremtid med Solskjær?

Den norske United-legenden har fått en eventyrlig start på sitt vikariat, men hva må Ole Gunnar Solskjær egentlig gjøre for å få jobben på permanent basis?

Er han bare en reell kandidat dersom Mauricio Pochettino ikke er tilgjengelig, eller er dette hans eksamen?

På bare noen uker har Solskjær tilsynelatende løst det som var den største fellesnevneren for både Moyes, Van Gaal og Mourinho.

Manchester United spiller underholdende angrepsfotball igjen og stjernene blomstrer.

Spørsmålet er hva som skjer når hverdagen kommer. Når Solskjær må ta poeng mot Tottenham, Paris Saint-Germain og Liverpool.

Vi sitter ennå ikke med svaret på hvem Ole Gunnar Solskjær er som United-manager. Det vet vi om noen måneder.

10. Hvor sterk er egentlig denne United-troppen?

Mourinho sa at andreplassen med Manchester United i 2017/18 er hans største prestasjon som manager. Han setter altså en sesong uten ligatittel høyere enn Champions League-eventyret i Porto, de tre ligatitlene med Chelsea, trippelen med Inter, og La Liga-tittelen med Real Madrid.

Mente Mourinho, hvis vi leser mellom linjene, at andreplassen i Premier League er hans største bragd fordi han aldri tidligere har jobbet med en svakere spillergruppe? Leverte portugiseren de resultatene man kan forvente, eller kanskje også mer enn det, med den kvaliteten han har tilgjengelig?

Er problemet at verken Moyes, Van Gaal eller Mourinho fikk nok ut av spillerne i Manchester United? Eller er spillergruppen rett og slett ikke er god nok?

At David de Gea er én av verdens beste keepere er det ingen tvil om, men hvor befinner lagets best betalte spillere seg på listen over de beste i verden?

På Josimars liste over de 50 beste i verden i 2018 var Paul Pogba på 15. plass, Romelu Lukaku på 30. plass, mens Alexis Sánchez ikke var med i det hele tatt.

Forrige gang Manchester United var representert i Ballon d’Or-«finalen» var i 2008, da Cristiano Ronaldo vant for første gang. De siste ti årene har ingen United-spillere vært blant de ti beste. I 2018 ble Pogba nummer 15.

Selvfølgelig henger mangelen på individuelle priser sammen med at Manchester United ikke har vunnet noen av de gjeveste titlene de siste fem årene, men er det nødvendigvis så åpenbart at det er manageren og hans fotballfilosofi som er problemet?

Pogba har vunnet VM og spilt to Champions League-finaler, Sánchez var vinnerskallen som reddet Arsenal gang på gang, og Marcus Rashford har en spennende fremtid, men er det de leverer på banen for Manchester United uke etter uke godt nok? Hvor mange av dem ville gått rett inn på laget til Manchester City, Juventus, Real Madrid, Bayern München og Barcelona?

Derfor ville det vært interessant å se Pogba under en annen manager. Hvorfor har han ikke klart å ta med seg suksessen fra Juventus til Old Trafford, og hvor ligger egentlig fotballstjernens fremtid? Er det gitt at han vil lykkes i større grad i eksempelvis Barcelona, eller vil sirkuset rundt franskmannen overskygge og påvirke det som skjer på banen der også?

Like bekymringsverdig er det at tidenes dyreste Premier League-spiss scoret ni seriemål mer for Everton i 2016/17 enn han gjorde i sin første sesong for Manchester United. Kan Romelu Lukaku bli den toppscoreren vi håper på? Eller har han ikke det som skal til for å være en komplett toppspiss?

Rene Meulensteen har fortalt at trenerteamet til Ferguson hver eneste sommer gikk gjennom troppen han hadde tilgjengelig og sammenlignet den med de andre topplagene. Hvis de i en posisjon så at eksempelvis Manchester City eller Chelsea hadde en bedre spiller enn United, bestemte de seg for å forsterke lagdelen. Hvor mange i dagens stall hadde overlevd en slik evaluering i dag?

Hvor mange er egentlig gode nok for et lag som skal være en reell utfordrer til de største titlene i verden?

11. Hvordan skal akademistjernene forvaltes?

Etter noen sesonger der akademiet ble «glemt» i alt kaoset rundt førstelaget og lå med brukket rygg, virker det som det som en gang var verdens beste fotballfabrikk er tilbake på rett spor.

Verken Moyes eller Van Gaal skal ha hatt kapasitet til å fokusere på akademiet, og i mellomtiden ble United forbigått av andre engelske klubber, spesielt Manchester City og Chelsea.

Plutselig forsvant også akademiveteranene Brian McClair, Paul McGuinness og Warren Joyce omtrent samtidig.

Pålitelige kilder har imidlertid fortalt United-Supporteren at klubben nedprioriterte akademiet i en årrekke, og at trenerteamene overpresterte i forhold til midler som ble skaffet til veie.

Det gikk så langt før United tok grep at selv United-spillere som Darren Fletcher, Phil Neville og Robin van Persie lot sine barn gå til City-akademiet.

Nå skal luken være tettet, men med flere organisatoriske endringer de siste årene er det verdt å spørre seg hvordan klubben ser for seg at akademiet skal utvikle spillere til Manchester United, ikke bare til andre Premier League- og Championship-klubber?

Med Tahith Chong, Angel Gomes og Mason Greenwood i spissen har spesielt U18-laget tatt store steg de siste sesongene, men hvordan skal talentene forvaltes?

Hvordan gjør du en nederlandsk 18-åring til en spiller som ikke bare dominerer i U23-ligaen, men som også kan skape problemer for et Premier League-forsvar til hundrevis av millioner? Eller er tiden da tenåringer kunne gå rett fra akademiet til førstelaget nå over, kun med unntak for de helt eksepsjonelle tilfellene?

Overgangen er en delikat prosess, har McGuinness skrevet i sin US-spalte. Ingen er tjent med om det skjer for tidlig og dersom man venter for lenge kan toget være gått.

Federico Macheda er skrekkeksempelet, Marcus Rashford er solskinnshistorien.

Kravene i Premier League er imidlertid tøffere enn noen gang, og debatten om hvordan talentene skal ta det siste steget ruller med stor kraft flere steder enn på Carrington.

Som et apropos tillater vi oss å sette et spørsmålstegn ved fasilitetene på Aon Training Complex. Da treningsanlegget åpnet i 2000 var det det flotteste treningsanlegget i Storbritannia. Hvor står det i dag sammenlignet med for eksempel Etihad Campus? Og hvorfor spiller U23- og U19-laget sine kamper på Leigh Sports Village, et stadion som ligger 25 kilometer unna både Carrington og Old Trafford? Hvorfor ikke bygge et lite stadionanlegg ved Old Trafford for å redusere avstanden til førstelaget, både i geografisk og overført betydning?

At akademiet er i medvind varmer mange United-hjerter. La oss bare håpe at klubben evner å høste fruktene.

12. Hvordan ser fremtiden til kvinnelaget ut?

Manchester United fikk mye oppmerksomhet da kvinnelaget ble presentert i sommer.

Siden har det vært ganske stille.

Det er kanskje naturlig, med tanke på at laget tross alt spiller på nivå to, men er satsingen like stor som vi først fikk inntrykk av?

Kanskje øker ressursbruken og oppmerksomheten i takt med de gode resultatene, men treninger og kamper på Leigh Sports Village forsvarer ikke den uttalte storsatsingen til en av verdens største fotballklubber. Burde ikke også kvinnelaget trene på Carrington som en del av klubben og spille på en hjemmearena som er lett tilgjengelig for supporterne?

Supporterklubben har gjort sitt beste for å dekke laget til Casey Stoney både på united.no og i United-Supporteren, uten at det har vært en enkel oppgave i alle tilfeller.

Hva er klubbens planer med kvinnelaget, og hvor mye ressurser vil det egentlig få for å satse?

Var det viktigst å stable et kvinnelag på beina for å dukke unna kritikken, eller får vi se Alex Greenwood, Jessica Sigsworth, Lizzie Arnot og de andre i Champions League om et par sesonger?

NB! Dette er en oppdatert versjon av forsidesaken i sesongens tredje nummer av United-Supporteren.