– Ville han blitt tidenes største?

2. juni 1952 skrev Duncan Edwards under på amatørkontrakt med Manchester United.

Av mange ble han sett på som den beste spilleren på «Busby Babes».

26. februar ble Edwards gravlagt i Dudley, hans fødested. Fem tusen mennesker møtte opp for å ta et siste farvel den kalde februardagen.

Seks ord til ettertanke

Ville han blitt tidenes største United-spiller?

Ville han blitt tidenes største landslagsspiller for England? Var det han som ville løftet Jules Rimet-troféet på Wembley etter at England slo Vest-Tyskland i VM-finalen i 1966, og ikke Bobby Moore?

Det er spørsmål vi aldri vil få svar på.

Men en ting er sikkert. Snart seks tiår etter sin død, fortsetter Duncan Edwards å fascinere United-fansen.

– Hvor er Wembley, onkel George?

Og Duncan Edwards har alltid fascinert meg. Helt fra jeg var syv år gammel.

De fleste av kompisene mine leste Donald Duck. De som var litt eldre hadde avansert til Supermann og Lynvingen.

Jeg leste meg opp på Manchester United.

Og særlig Duncan Edwards.

Som syvåring er man fremdeles et barn, men det er i denne alderen mange drømmer bli sådd.

Det var også tilfellet for Duncan Edwards som overhørte faren og onkelen snakke om magiske Wembley da han var, nettopp, syv år gammel.

I følge en skolestil datert 10. desember 1951, reflekterte en ung Duncan Edwards om fotball-Englands hellige katedral, Wembley. Da han noen år senere spurte onkel George hvor Wembley var, ikonet av en stadion som i snart et århundre har vært forbundet med FA-cupfinalen og Englands landskamper, var svaret bare egnet til å gjøre unge Duncan enda mer besatt av å spille der.

– Wembley…, begynte onkelen.

– …er den tredje største fotballstadion i verden og den ligger i London.

– Jeg lurer på om jeg noen gang kan spille der, undret Duncan.

– Kanskje før du aner, svarte onkelen.

Og onkel George skulle få rett. Som 13-åring i april 1950, ble Edwards tatt ut i Englands tropp til en skolelandskamp mot Wales. Han ble senere kaptein, men hadde allerede på det tidspunktet fanget interessen til flere klubber, både lokale, men også Blackpool, Everton og ikke minst, Manchester United.

United-speider Jack O’Brien rapporterte sågar til Sir Matt Busby allerede halvannet år i forveien at han hadde sett en helt spesiell 12-åring.

«Merk deg navnet Duncan Edwards fra Dudley», skrev han.

Selv om han fremdeles var en purung tenåring da United signerte kontrakt med ham, visste Sir Matt Busby at han hadde funnet en spesiell spiller.

«Dunc var aldri en gutt. Han var en mann allerede da vi signerte ham som 16-åring, sa Busby senere.

Duncans enorme fysikk kombinert med et fantastisk overblikk og et fryktinngytende skudd gjorde at han skilte seg ut.

Da han debuterte for den engelske landslaget mot Skottland, i en alder av 18 år og 183 dager, var han den yngste spilleren som hadde representert Engand. Det var en rekord som stod seg helt til Michael Owen spilte sin første landskamp i 1998.

Debutkampen til Edwards endte med 7-2-seier til England. Dennis Wilshaw ble den første spilleren til å score fire mål i en landskamp for England, men det var Edwards alle snakket om. Han trollbandt fansen. Og ikke minst motstanderne.

En vandrehistorie fra kampen går slik:

Etter å ha blitt taklet av Edwards snudde Skottlands Lawrie Reilly seg til Tommy Docherty og sa:

«Hvor pokker kom han fra. Det finnes krigsskip på Clyde (elven som renner gjennom Glasgow og er kjent for sine mange skipsverk; red. anm) som er mindre fryktinngytende enn han der».

Historien er høyst trolig sann.

Men det var ikke bare spillerne rundt ham som hadde lagt merke til Edwards.

For 60 år siden var engelsk presse langt mer forsiktige med å lovprise unge fotballspillere enn de er i dag. Men overskrften i Daily Herald i 1953, beskrev det mange tenkte:

«Som oppfinnerne av atombomben, venter Manchester United bare på at noe utrolig skal eksplodere».

Og det gjorde det. Duncan Edwards karriere på Uniteds førstelag startet 4. april 1953 mot Cardiff på Old Trafford. Han var da 16 år og 185 dager og ble den yngste spilleren noensinne til å ha spilt på det øverste nivået i England.

Da den endte 5. februar 1958 mot Røde Stjerne fra Beograd, dagen før München-katastrofen, hadde han alt vunnet to ligamesterskap, tre FA Youth Cup-titler og spilt en FA-cupfinale.

Men ville Edwards blitt den største?

I motsetning til hva tilfellet er med Sir Bobby Charlton, som overlevde München-katastrofen, George Best og Denis Law, finnes det heller få videoklipp av Edwards i aksjon.

Jeg skulle så inderlig gjerne sett mer. Aller helst skulle jeg sett ham i aksjon.

I stedet må man stole på datidens øyenvitner. Ingen har sagt det tydeligere enn nettopp Sir Bobby.

– Han var den beste spilleren, sa Charlton kategorisk.

Det er ikke noe dårlig skussmål fra en som har spilt med nevnte Best og Law såvel som Bobby Moore, og målte krefter mot Alfredo Di Stefano og Pele.

En spesiell plass i hjertet

Er det én ting 20 år som journalist har lært meg så er det at man aldri skal undervurdere verdien av å stille enkle spørsmål.

Og ikke minst:

Lytt oppmerksomt til svarene du får. De kan fortelle deg mer enn du aner.

Etter et drøyt kvarters koseprat med museumskurator Mark Wylie på Old Trafford, stilte jeg spørsmålet som kanskje var det enkleste under samtalen, men som likevel fortalte så uendelig mye.

– Er det en gjenstand på Manchester Uniteds museum du verdsetter høyere enn noen annnen?

Manchester Uniteds museum på Old Trafford har ca 26 500 gjenstander som enten er i museets eie eller på lån fra privatpersoner. Likevel trengte ikke Wylie et eneste sekunds betenkningstid.

– Ja, det har jeg, svarte han kjapt.

–  Kom hit, lød den korte men konsise oppfordringen.

Kuratoren på Manchester United-muséet spaserte målrettet gjennom museumskorridorene. Vi passerte drakten som matchvinner Sandy Turnbull benyttet i FA-cupfinalen i 1909, Uniteds første triumf i den prestisjetunge turneringen. Vi passerte også drakter fra Europacupfinalen i 1968 og pokaler og medaljer som var mer enn 100 år gamle.

Men Wylie bare fortsatte.

– Her er den, sa han. før kuratoren stoppet opp ved glassmonteret som var dedikert en av Uniteds største spillere gjennom tidene.

Den tragiske flyulukken i München 6. februar 1958, sørget trolig for at han ikke ble den største.

Ved første øyekast er det bare et enkelt ark, med en tilsvarende enkel beskjed. De seks ordene som danner den korte meldingen, gjør imidlertid den tilsynelatende anonyme papirbiten helt uerstattelig.

Wylie bøyer seg frem, krummer nakken en tanke og leser fra den lille lappen. Med store maskinskrevne blokkbokstaver står det kort:

«ALL FLIGHTS CANCELLED FLYING HOME TOMORROW = DUNCAN».

Telegrammet er adressert til familien Dorman i nummer 19 Gorse Avenue i Stretford.
– Dette er det originale telegrammet som Duncan Edwards sendte til husverten like før flykatatstrofen i München. Han sendte det for å fortelle at de ble forsinket på hjemreisen, forklarte Mark Wylie.

Museumskuratoren på Old Trafford er, som museumskuratorer flest, en mann med sjelden god oversikt og stålkontroll på det aller meste. Hvor mange ganger han har gått rundt i museumsgangene på verdens vakreste fotballstadion, har han imidlertid ingen formening om. Men to ting kan vi slå fast: I løpet av 21 år i jobben har det ikke blitt få turer rundt i korridorene, og hver eneste gang han passerer Duncan Edwards-utstillingen, kaster han et ekstra blikk bort på telegrammet som den unge United-stjernen sendte husverten.

– Som museumskurator verdsetter vi aldri gjenstandene våre i pund og pence. Det er både uetisk og helt umulig med en del av gjenstandene vi har i utstillingen. Men dette telegrammet er uten tvil en av gjenstandene jeg uten å nøle vil sette merkelappen «uerstattelig» på, sa Wylie.

– Den beste jeg så

– Når er det avspark mot Wolves på lørdag Jim? Jeg må ikke av glipp av den kampen.

Det var Duncan Edwards’ siste ord.  

15 dager etter den tragiske ulykken, og med skader som allerede på ulykkesdagen ble beskrevet som dødelige, måtte selv Edwards gi opp. Han kom aldri hjem slik han lovet i telegrammet til familien Dorman i Stretford.

Han hadde alvorlige skader på nyrene, en punktert lunge, et brukket bekken, flere kompliserte brudd i det høyre låret, brukne ribben og en rekke andre indre skader.

Legene mente det var et mirakel at han hadde klamret seg til livet så lenge som han gjorde.

– Den mest komplette fotballspilleren jeg noensinne så, sa Matt Busbys trofaste assistent Jimmy Murphy.

-Selv om du har en dårlig dag der ingenting går din vei, aldri gi opp å søke ballen. Til slutt vil alt bli riktig, for fotball er et spill som belønner dem som viser mot.

Fotballen belønner kanskje dem som viser mot, men det er ikke alltid skjebnen gjør det samme.

Duncan Edwards døde klokken 02.15, 21. februar 1958, men vil for alltid leve videre i minnene og drømmene til Manchester United-supportere.

Kilder: The Guardian, Duncan Edwards Tribute – The Greatest, wikipedia, manutd.com, stretfordend.com

Denne saken har også tidligere vært publisert på united.no.