«Større enn Pelé og Maradona? Ja, jeg er overbevist om at han ville blitt den aller største»
Det er sjelden en kan bruke begrepet legende om en 21-åring. I dette tilfellet er det ikke bare på sin plass. Det er helt nødvendig for å yte både ham og United-historien rettferdighet.
Sarah Anne og Gladstone Edwards hadde akkurat ankommet sykehuset Rechts der Isar i bydelen Haidhausen i München.
I sykehussengen lå deres hardt skadde sønn.
Kraftig bedøvet, for å lindre de enorme smertene etter de omfattende skadene han hadde pådratt seg, var han likevel klar i sin velkomsthilsen til foreldrene:
«Kom igjen, mamma. Få meg hjem kjapt. Vi skal spille mot Wolves på lørdag og jeg kan ikke gå glipp av den kampen».
DØDSBUDSKAPET: Faksimile fra Daily Mirror da Duncan Edwards døde.
Foreldrene ble sittende ved sykesengen helt til sønnens krefter ebbet ut.
Uniteds assistentmanager Jim Murphy avla ham også flere besøk.
– Når er det avspark mot Wolves på lørdag Jim? Jeg må ikke av glipp av den kampen.
Det var hans siste ord
Klokken 02.15 på natten den 21. februar, 13 dager etter den fatale tragedien på rullebanen i München, måtte 21 år gamle Duncan Edwards gi tapt.
Annonse
– Overbevist om at han ville blitt den største
Annonse
Noen dager i forveien hadde også lagkameraten Bobby Charlton besøkt ham.
«Hvor pokker har du vært. Jeg har ventet på deg i evigheter».
Edwards hilsen ga Charlton et håp, om enn noe irrasjonelt, om at spilleren han så opp til og beundret, skulle overvinne de fryktelige skadene etter flyulykken, aksle den røde Manchester United-trøyen, og vise hvorfor han, av så mange, blir beskrevet som den beste fotballspilleren som noen gang har levd.
Skjebnen ville det annerledes.
Da Bobbys mor Cissie, knappe to uker etter ulykken, la en hånd på skulderen til Bobby og hvisket de hjerteskjærende ordene, var det derfor akkurat dette budskapet Bobby hadde fryktet mest av alt.
«Big Duncan er død».
BLIR ALDRI GLEMT: Minnesmerket ved den gamle flyplassen i München
München-ulykken har ikke bare en viktig plass i historien til Manchester United.
Den er historien til Manchester United.
I England kjente man til Sir Matt Busbys talentfulle lag.
Etter tragedien 6. februar 1958 kjente hele verden til Manchester United.
Av de som overlevde har Sir Bobby Charlton, som nå er den eneste gjenlevende spilleren fra ulykken, vært selve symbolet på Manchester United.
Et symbol på gjenoppstandelsen, storheten og som et bindeledd mellom fortid og nåtid.
Duncan Edwards ble det fremste symbolet på laget Busby mistet.
ENESTÅENDE: Duncan Edwards signerer en autograf til en ung gutt. Faksimile fra US-intervjuet med Harry Redknapp som ble knust da han fikk dødsbudskapet som guttunge.
De var alle unike unge menn og alle strålende unge fotballspillere. Kapteinen og rollemodellen Roger Byrne, storscoreren Tommy Taylor, den målfarlige og dribleglade iren Liam Whelan, De var alle strålende spillere.
Men Duncan Edwards var spilleren som fikk Bobby Charlton til å føle seg fullstendig underlegen og Jimmy Murphy til å hikste som et barn i sykehuskorridoren i München da han fikk dødbudskapet.
I forbindelse med 50-årsmarkeringen for ulykken fikk avisen Independent et intervju med Sir Bobby Charlton.
«Duncan hadde alt. Han hadde en styrke og personlighet som bredte om seg på banen. Jeg er helt overbevist om at han ville blitt den største spilleren vi noen gang har sett. Ja, jeg kjenner til de store – Pele, Maradona, Best , Law, Greaves og min favoritt Alfredo de Stefano, men poenget mitt er at Duncan var bedre i alle spillets faser», fortalte Charlton.
Fast bestemt på United
Duncan Edwards vokste opp i Dudley, like i nærheten av Wolverhampton. Befolkningen på dette lille tettstedet var like fotballinteresserte som folk ellers i landet, og fulgte Wolverhampton Wanderers i tykt og tynt.
Duncan Edwards, som var uløselig knyttet til fotballen sin, ble lagt merke til fordi han hver eneste morgen løp med ballen foran seg de par kilometerne til skolen, og samme vei tilbake om ettermiddagen.
Sjelden var han å se uten sin lille, runde bestekamerat, og da han ble spurt hva han hadde tenkt å gjøre når han ble voksen, skal svaret bestandig ha vært det samme:
«Da skal jeg spille for Manchester United!»
Som syvåring er man fremdeles et barn, men det er i denne alderen mange drømmer bli sådd.
HEDRET: Statuen av Duncan Edwards i hjembyen Dudley
Det var også tilfellet for Duncan Edwards som overhørte faren og onkelen snakke om magiske Wembley da han var, nettopp, syv år gammel.
Ifølge en skolestil datert 10. desember 1951, reflekterte en ung Duncan Edwards om fotball-Englands hellige katedral, Wembley.
Da han noen år senere spurte onkel George hvor Wembley var, ikonet av en stadion som i snart et århundre har vært forbundet med FA-cupfinalen og Englands landskamper, var svaret bare egnet til å gjøre unge Duncan enda mer besatt av å spille der.
– Wembley…, begynte onkelen.
– …er den tredje største fotballstadion i verden og den ligger i London.
– Jeg lurer på om jeg noen gang kan spille der, undret Duncan.
– Kanskje før du aner, svarte onkelen.
Onkel George skulle få rett.
Som 13-åring i april 1950, ble Edwards tatt ut i Englands tropp til en skolelandskamp mot Wales. Han ble senere også kaptein, men hadde allerede på det tidspunktet fanget interessen til flere klubber, både lokale, men også Blackpool, Everton og ikke minst, Manchester United.
– Merk deg navnet Duncan Edwards!
United-speider Jack O’Brien hadde sågar rapportert til Sir Matt Busby allerede halvannet år i forveien at han hadde sett en helt spesiell 12-åring.
«Merk deg navnet Duncan Edwards fra Dudley», skrev han.
Ryktet om den United-gale skolegutten spredte seg raskt da han ble uttatt til å representere England Schoolboys.
Joe Mercer, som siden blant annet skaffet seg et navn som manager for Manchester City, trente de unge skoleguttene. Han merket seg Duncans interesse for Manchester United, og da det gikk opp for ham at alle landets beste klubber var i alarmberedskap og lå langflate etter den kraftfulle guttungen, hvisket han Sir Matt Busby et par ord i øret.
MISTET SINE BABES: München-tragedien fulgte Sir Matt Busby resten av livet. Duncan Edwards var en av åtte spillere som omkom 6. februar 1958.
Edwards var ikke vanskelig å be og ble Manchester United-spiller til Wolverhampton-manager Stan Cullis store forargelse. Han mente at United hadde tilbudt goder til Edwards familie, noe som den gang ikke var tillatt.
Det ble imidlertid kun med anklagene fra Cullis.
Mens Edwards fikk oppfylt drømmen om å bli United-spiller, skal moren Sarah Anne, etter sigende, ha kunnet glede seg over å ha en av Englands flotteste vaskemaskiner kort tid etter at sønnen hadde skrevet under for United.
– Kunne vunnet VM med Duncan
I 1952/53-sesongen var Edwards en av de sentrale spillerne på Uniteds ungdomslag som vant FA Youth Cup.
Men allerede før finalen ble spilt, hadde han rukket å få sin førstelagsdebut kun 16 år og 185 dager gammel.
Edwards var med på de tre første av mesterskapene da United vant FA Youth Cup fem år på rad siden oppstarten i 1952/53-sesongen, til tross for at han også spilte mer eller mindre fast på førstelaget.
I 1955/56 og 1956/57 var Edwards med på å vinne ligaen med Manchester United, et lag som hadde fremtiden foran seg, til tross for at det allerede var Englands ledende.
– Det er ingen tvil om at Busby Babes er tidenes beste engelske lag, fortalte managerlegenden Harry Redknapp til United-Supporteren i 2019.
Brått ble historien forandret. Duncan Edwards og syv av hans lagkamerater ble revet bort.
MINNES HVERT ÅR: En blomsterhilsen ligger ved mursteinen som bærer Duncan Edwards navn utenfor Old Trafford. Bildet er tatt i forbindelse med 6. februar-markeringen som finner sted hvert år på Old Trafford.
Det er umulig å si med sikkerhet hva Busbys lag hadde oppnådd. Og det er umulig å vite nøyaktig hvor stor Duncan Edwards ville blitt.
Sir Bobby Charlton, som selv ble kåret til Europas beste og var blant Europas to beste tre sesonger på rad, er imidlertid ikke i tvil.
Åtte og et halvt år etter München-ulykken var han selv én av de sentrale spillerne da England vant VM.
Charlton selv forklarte til Independent at han tror England kunne gått til topps allerede i 1958 med Edwards på laget.
«Jeg var overbevist om at vi ville slått Real Madrid i finalen og vunnet Europacupen, og jeg var overbevist om at England, med Duncan, ville vunnet VM det året i Sverige. Pele stjal all oppmerksomheten i det mesterskapet, men om Edwards hadde vært der ville han utfordret Pele. Duncan overgikk alt. Han var så god at når han var nær deg så trodde du at alt var mulig».
Telegrammet som varslet forsinkelsen
På Old Trafford har museumskurator Mark Wylie en gjenstand han verdsetter høyere enn noen annen.
Det er her på sin plass å påpeke at Manchester Uniteds museum har over 30.000 gjenstander som enten er i museets eie eller på lån fra privatpersoner.
For noen år siden tok kuratoren på Manchester United-muséet United-Supporteren med på en privat omvisning for å vise hva han snakket om.
Vi passerte drakten som matchvinner Sandy Turnbull benyttet i FA-cupfinalen i 1909, Uniteds første triumf i den prestisjetunge turneringen. Vi passerte også drakter fra Europacupfinalen i 1968 og pokaler og medaljer som var mer enn 100 år gamle.
Men Wylie bare fortsatte.
Kuratoren stoppet opp ved glassmonteret som var dedikert en av Uniteds største spillere gjennom tidene.
München-tragedien gjorde etter alle solemerker at han ikke ble den største.
SISTE LIVSTEGN HJEM: Dette er telegrammet som Duncan Edwards sendte til vertsfamilien i Stretford like før katastrofen som kostet ham livet. Foto: Bjarte Valen
Ved første øyekast er det bare et enkelt ark, med en tilsvarende enkel beskjed. Ordene som danner den korte meldingen, gjør imidlertid den tilsynelatende anonyme papirbiten helt uerstattelig.
Med store maskinskrevne blokkbokstaver står det kort:
«ALL FLIGHTS CANCELLED FLYING HOME TOMORROW = DUNCAN».
Telegrammet er adressert til familien Dorman i nummer 19 Gorse Avenue i Stretford.
Det er det originale telegrammet som Duncan Edwards sendte til husverten like før flykatatstrofen i München. Han sendte det for å fortelle at de ble forsinket på hjemreisen.
Ville han blitt tidenes største United-spiller? Ville han blitt tidenes største landslagsspiller for England? Var det han som ville løftet Jules Rimet-troféet på Wembley etter at England slo Vest-Tyskland i VM-finalen i 1966, og ikke Bobby Moore?
Det er umulig å si, men Duncan Edwards var ikke bare et stort talent som ventet på å slå gjennom.
Han var allerede en gigant da München-ulykken inntraff.
Da Edwards debuterte for den engelske landslaget mot Skottland, i en alder av 18 år og 183 dager, var han den yngste spilleren som hadde representert Engand. Det var en rekord som stod seg helt til Michael Owen spilte sin første landskamp i 1998.
Debutkampen til Edwards endte med 7-2-seier til England. Dennis Wilshaw ble den første spilleren til å score fire mål i en landskamp for England, men det var Edwards alle snakket om. Han trollbandt fansen. Og ikke minst motstanderne.
For 60 år siden var engelsk presse langt mer forsiktige med å lovprise unge fotballspillere enn de er i dag. Men overskrften i Daily Herald i 1953, beskrev det mange tenkte:
«Som oppfinnerne av atombomben, venter Manchester United bare på at noe utrolig skal eksplodere».
Det gjorde også Duncan Edwards til gagns.
Dessverre sluknet Englands største stjerne før han hadde rukket å bevise det mange av hans lagkamerater og aldrende United-fans har sagt i over 60 år:
Duncan Edwards ville blitt tidenes største spiller.
Juryen uttaler: Vi har utarbeidet en liste over spillerne vi mener er de 50 største i United-historien. Ikke de vi mener kunne blitt de største. Da ville Edwards tronet øverst. Duncan Edwards var en spiller som på mange måter var forut for sin tid. Han hadde fysikken, teknikken og ferdighetene som gjorde han enestående. For juryen har det vært viktig å støtte seg til tidsvitners beskrivelser av Edwards. Sir Bobby Charlton beskrev ham som den beste. Harry Redknapp gjorde det samme i et US-intervju i fjor. Tommy Docherty, Jimmy Murphy og Terry Venables har sagt det samme. Og Wilf McGuinness, som spilte med Duncan Edwards, har beskrevet han som den beste spilleren han har sett. Vi vil naturligvis aldri få svaret på om Edwards ville vunnet VM som England-kaptein i 1966, ei heller hvor mange ligagull United kunne vunnet om det ikke var for München-ulykken. Ville europacuptriumfen kommet før 1968? Meget mulig, men igjen, vi vil aldri få svaret. Men Duncan Edwards står igjen som det fremste symbolet på det fantastiske laget United mistet 6. februar 1958. Sin unge alder til tross da han gikk bort, bare 21 år gammel, er han en av de aller største spillerne som noen gang har spilt for Manchester United. Det tragiske er at vi aldri vil få svar på hvor stor han faktisk ville blitt.
Hele lista hittil:
4. plass: Duncan Edwards 5. plass: Eric Cantona 6. plass: Denis Law 7. plass: Bryan Robson 8. plass: Paul Scholes 9. plass: Cristiano Ronaldo 10. plass: Roy Keane 11. plass: Bill Foulkes 12. plass: Wayne Rooney 13. plass: Harry Gregg 14. plass: Gary Neville 15. plass: Rio Ferdinand 16. plass: David Beckham 17. plass: Tommy Taylor 18. plass: Denis Irwin 19. plass: Roger Byrne 20. plass: Ole Gunnar Solskjær 21. plass: Nobby Stiles 22. plass: Johnny Carey 23. plass: Jack Rowley 24. plass: Paddy Crerand 25. plass: Peter Schmeichel 26. plass: Steve Bruce 27. plass: Charlie Roberts 28. plass: Michael Carrick 29. plass: Billy Meredith 30. plass: Edwin van der Sar 31. plass: Alex Stepney 32. plass: Nemanja Vidic 33. plass: Dennis Viollet 34. plass: Norman Whiteside 35. plass: Eddie Colman 36. plass: David de Gea 37. plass: Gary Pallister 38. plass: Joe Spence 39. plass: Ruud van Nistelrooy 40. plass: Martin Buchan 41. plass: Tony Dunne 42. plass: Steve Coppell 43. plass: Mark Hughes 44. plass: Patrice Evra 45. plass: Andy Cole 46. plass: Brian McClair 47. plass: Arthur Albiston 48. plass: Harry Stafford 49. plass: Sandy Turnbull 50. plass: Sammy McIlroy
