Jakten på Uniteds identitet

Tre lokale visjonærer fra Manchester la et unikt grunnlag, men det måtte to skotter til for å sette visjonene ut i live.

Kan arven etter Busby og Ferguson bli Erik ten Hags viktigste verktøy for å føre klubben tilbake til toppen?

Og hvordan vil nye eiere påvirke United?

Det kan bli Sir Jim Ratcliffe og Ineos. Den kan bli Sjeik Jassim bin Hamad Al Thani fra Qatar.

Og det kan bli ingen av dem.

Akkurat nå vet vi ikke hvem som overtar Manchester United, men en avklaring vil trolig komme relativt raskt.

«Det er selve sjelen til Manchester United som står på spill», skrev en aviskommentator i England.

Er det det? Noen vil si at den samme sjelen ble revet ut av United da Glazer-familien fullførte sitt oppkjøp i 2005 og påførte klubben en gjeld den aldri har blitt kvitt.

Andre vil påpeke at sjelen til United aldri blir borte uansett om Uniteds juridiske registrerte forretningsadresse forblir på Cayman Islands, flyttes til Qatar eller muligens havner i Monaco.

Eller kanskje i Manchester.

Hvem som formelt eier klubben kan være svært viktig, men betyr ikke nødvendigvis alt.

Fordi mange fans vil si at klubben i realiteten tilhører fansen og at det er nettopp det som er Manchester Uniteds sjel, DNA og identitet.

Noen av klodens rikeste og mest innflytelsesrike forretningsfolk ønsker å kjøpe klubben.

Men kan de kjøpe sjelen og identiteten i samme slengen?

Og hvem var det som faktisk ga Manchester United klubbens sjel og identitet?

«We’ll never die» 

Triumfene, stoltheten, rekordene, øyeblikkene, Busby Babes, Fergies Fledglings, heltedyrkelse, men også en storstilt kommersialisering og en enorm gjeldsbyrde under dagens eiere.

Hva består egentlig Manchester Uniteds identitet av?, og kan en fotballklubb i det hele tatt ha et DNA?

Den fonetiske snubletråden Deoksyribonukleinsyre er så krevende å uttale at det ikke er rart forkortelsen «DNA» for lengst har blitt allemannseie. Men hvem hadde trodd at begrepet skulle bli så viktig som identitetsbærer i den moderne fotballen, og da særlig for Manchester United? 

Det er mange ledere og prominente personer som har etterlatt seg dype fotavtrykk i Manchester Uniteds historie.

Felles for dem alle?

De har vært i klubben på lånt tid, men de har likevel bidratt til å skape Uniteds identitet. Noen få har likevel satt så dype spor at det er umulig å overvurdere betydningen de har hatt både for klubbens eksistens, livsgrunnlag og senere suksess.

Det er disse personene, godt hjulpet av lojale supportere, som har gitt Manchester United klubbens særegne identitet.

Når det gynger i betongkonstruksjonen på Old Trafford, Stretford End er forsangere i et kor på over 70 000 og «We’ll Never Die» får trommehinnene til å vibrere intenst, handler det om så mye mer enn bare dagens kamp.

Det er en historie om en klubb som har møtt motgang utallige ganger, men som alltid reiser seg.

Nedturer og comeback.

Hånd i hånd.

Igjen og igjen.

Og det er vanskelig å finne en vakrere og mer romantisk snuoperasjon enn det som ble beseglet av en norsk skotupp for snart et kvart århundre siden. 

«Vi er tross alt Manchester United» 

Det er sent på kvelden 26. mai 1999.

Den lunkne kveldssolen har allerede senket seg i horisonten, men temperaturen i Barcelonas sentrumsgater er fremdeles ganske behagelig.

Inne på mektige Camp Nou derimot, drøye fire kilometer nordvest for hovedgaten La Rambla, koker det.

På tribunen, på benkene og ikke minst ute på det innbydende gressteppet.

Kampuret har passert 90 minutter idet den italienske fjerdedommeren Fiorenzo Treossi fikler frenetisk med lystavlen. Flere hundre millioner United-fans verden over holder pusten i en blanding av håp, angst og i bønn.

Kun én gang tidligere i klubbens historie har Manchester United spilt så mange som 63 kamper i løpet av én enkelt sesong. Det var i 1993/94-sesongen. Da vant United The Double for første gang.

Nå jakter United magiske og «umulige» The Treble.

Av de 62 kampene som allerede er spilt denne sesongen, har United kun tapt fem. To av tapene kom dessuten i den heller betydningsløse Charity Shield-finalen og i ligacupen.

United har scoret 126 mål, men trenger minst ett til for å ha muligheten til å fullføre mirakelet, og tiden er i ferd med å renne ut. Det er bare minutter igjen av sesongens aller siste kamp, og det er nettopp disse minuttene som skal avgjøre om Manchester United blir historiske eller ei.

Liga­tittelen er allerede i boks.

Det samme er FA-cupmester­skapet.

Men drømmen om The Treble er i trøbbel.

Bayern München har tidvis herjet med United og leder 1-0. Alex Ferguson, som fikk sin velfortjente Sir-tittel noen uker senere, gløtter opp på det enslige 3-tallet i rødt neonlys som åpenbarer seg på fjerdedommer Treossis lystavle. 

«Dette er ikke over. Tre minutter kan være nok for oss. Vi er tross alt Manchester United», tenker Ferguson.

United-fansen håper, og de ber. Ber om at det utenkelige skal skje. Ber om én siste sjanse, om én scoring.

Det er da det skjer, de vakreste minuttene og sekundene i Manchester Uniteds drøyt 144 år lange historie. I løpet av ett minutt og 41 sekunder får ikke bare fansen én scoring.

De får to!

Ole Gunnar Solskjærs skotupp og snarrådige tankegang full­fører mirakelet. På det som ville vært Sir Matt Busbys 90-årsdag, har Alex Ferguson kopiert bragden til sin landsmann.

Han har gjort United best i Europa.

Og det skjedde fordi Fergusons menn aldri ga opp.

Det var typisk United, men samtidig var dette likevel helt spesielt.

Det spørs om den italienske renessansekunstneren Leonardo da Vinci skjønte hva han hadde skapt for ettertiden da han hadde utført sitt siste pennestrøk på maleriet av Lisa Gherardini, men arven etter Da Vinci er så mye mer enn mesterverket Mona Lisa.

Ingen kan imidlertid betvile at Alex Ferguson skjønte hva han hadde skapt i 1998/99-sesongen. Magiske og frem til i dag, i England, uslåelige The Treble. Nå var Fergusons mesterverk også fullført.

Men arven etter Ferguson er også så mye mer enn The Treble. 

«Keep the red flag flying, Jimmy» 

Matt Busbys og Jimmy Murphys prestasjon ved å gjenreise Manchester United etter den tragiske München-ulykken, er egentlig enda mer spektakulær.

Busby hadde i sin tid trosset fotballstyresmaktene i England, tatt United ut i Europacupen og hadde et mål om at Manchester United skulle bli det beste laget i hele Europa.

Han stod på dørterskelen til å lykkes med sin visjon da tragedien i München inntraff. Busby mistet ikke bare åtte spillere i ulykken. Johnny Berry og Jackie Blanchflower spilte aldri igjen. Flere av de andre spillerne som overlevde fant, forståelig nok, aldri tilbake til seg selv verken fysisk eller mentalt.

I tillegg mistet United trenerne Tom Curry og Bert Whalley, samt klubbsekretær Walter Crickmer, livet i München.

De berømte Busby Babes ble brått og brutalt revet bort.

Mange fryktet at United hadde mistet sin identitet i februar 1958. I stedet var det nettopp identiteten som skulle bli utslagsgivende for å bygge opp United igjen.

Fra sykesengen i München kom Sir Matt Busby med en nesten umulig bønn til assistenten Jimmy Murphy: 

«Keep the Red Flag flying high, Jimmy». 

I en by og i et supportermiljø preget av bunnløs sorg og fortvilelse var det akkurat det Murhpy gjorde. Han brukte ulykken til å motivere de som satt igjen og som hadde mistet sine kamerater.

Waliseren Murphy, som hadde skapt og utviklet Busbys legendariske ungdomslag, trykket på de rette knappene for å gi nytt liv til klubben da situasjonen så som mørkest ut.

3. mai i år vil den nye statuen av Jimmy Murphy avdukes utenfor Stretford End, på dagen 65 år etter at Murphy ledet United i FA-cupfinalen mot Bolton.

Selv trivdes Murphy best i bakgrunnen, og takket nei til flere prominente trenerjobber for å være tro mot United og Matt Busby. Gjennom 43 år tjente waliseren United i ulike roller både som assistentmanager, trener, og speider.

Men den viktigste arven etter Murphy, var trolig den utrettelige jobben han la ned for å bidra til å skape Manchester Uniteds identitet. 

Gigantene fra Glasgow 

Det er ingen overdrivelse å omtale Jimmy Murphy som en legende, og dem er det mange av i Uniteds rikholdige historie.

George Best og Eric Cantona ble ikoner så store at det synges om dem på hver eneste hjemmekamp selv den dag i dag.

Sir Bobby Charlton fikk en egen tribunedel oppkalt etter seg, og Ryan Giggs er tidenes mestvinnende spiller i engelsk fotball.

Men ingen personligheter i Manchester Uniteds historie rager høyere enn skottene Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson.

Til sammen ledet de Manchester United i over 50 sesonger. De styrte klubben i de mest suksessfulle periodene og de skapte legendariske årskull med Busby Babes og Class of 92.

Manchester United hadde simpelthen ikke blitt den klubben vi kjenner som en av verdens desidert største om det ikke var for de to hardt­arbeidende skottene.

Busby var fra småbyen Bellshill i utkanten av Glasgow. I sin aktive karriere spilte han for Uniteds erkerivaler Manchester City og Liverpool. Likevel vil han for alltid bli husket som mannen som skapte storheten Manchester United.

Sir Alex Ferguson, med sine røtter langt nærmere sentrumskjernen av Glasgow i bydelen Govan, var i sin tid Skottlands dyreste spiller da han skrev under for sin barndoms favorittklubb Rangers.

Som manager i Aberdeen gjorde han det utenkelige ved å bryte Celtic og Rangers-dominansen og han slo mektige Real Madrid i cupvinnercupfinalen i 1983.

Likevel vil Ferguson først og fremst bli husket som mannen som skapte det moderne Manchester United.

To ulike epoker til tross, likhetene mellom de to er mange og på enkelte områder regelrett slående.

– Det er enkelt å gi Busby og Ferguson all den ære som er mulig. Deres betydning for Manchester United kan knapt overdrives. Busby og Ferguson skapte i realiteten klubbens identitet. Det som derimot er langt vanskeligere er å konkretisere hva som var identiteten til lagene deres, forteller forfatter og skribent Wayne Barton til united.no.  

Identitet uten én bestemt stil 

Barton har skrevet nærmere 20 bøker om Manchester United og klubbens spillere, og er en av dem som har brukt mest tid på å dykke ned i Uniteds rikholdige historie. 

– Like før München-tragedien i 1958 begynte så smått journalistene som dekket Manchester United å vie spalteplass til å besvare spørsmålet som de fleste stilte seg: Hvorfor var United så gode under Matt Busbys ledelse, beretter Barton. 

Journalisten Donny Davies i Manchester Guardian hadde fulgt United i flere år og ble sett på som den aller dyktigste av sine kolleger.

Når andre journalister skrev om det som faktisk skjedde, hadde Davies i stedet fokuset på de bakenforliggende årsakene og satte historiene i perspektiv, ofte på poetisk vis.

Davies var så fascinert av Busbys United at han insisterte på å bli med til bortekampen mot Røde Stjerne i Beograd. Det var et tragisk valg, for det ble også hans skjebne.

I en alder av 65 år var Davies den eldste av de 23 som omkom på München-Riem-flyplassen i februar 1958. 

– Før han døde skrev Davies et stykke som jeg har fattet stor interesse for i min research for bøkene jeg har skrevet om Uniteds historie. Davies påpekte nemlig at det ikke var én bestemt spillestil under Busby. Det var heller et mønster der spillerne fikk frihet til å uttrykke sine individuelle ferdigheter.

– Det var Busby på sitt aller beste. Og det er akkurat det samme du kan si om Sir Alex Fergusons beste årganger. Det var ikke en klart definert stil som fikk et navn ala «tiki-taka», «gegenpress», eller «totalfotball». Men du kjente definitivt igjen et Ferguson-lag når du så det i aksjon. Det var en identitet, selv om den kunne være vanskelig å definere presist, forklarer Barton.  

Dyre kjøp og egne ungutter i skjønn forening

Selv om han utviklet en fantastisk ungdomsgenerasjon sam­men med Jimmy Murphy, visste også Sir Matt Busby at United måtte være en klubb som kunne betale enorme overgangssummer for nye spillere.

München-helten Harry Gregg ble verdens dyreste keeper da Busby hentet ham fra Doncaster. Måltyvene Tommy Taylor og Denis Law ble også hentet for rekordsummer.

Landsmannen Ferguson vegret seg heller ikke for å betale dyrt når han mente det var nødvendig. Gary Pallister, Roy Keane, Andy Cole og Rio Ferdinand brøt alle britiske overgangs­rekorder.

Men det var også en annen ting som kjennetegnet de to managernes epoker i sjefsstolen på Old Trafford.  

Evnen til å utvikle egenproduserte stjerner.

Ryan Giggs, Bobby Charlton, Paul Scholes, Bill Foulkes og Gary Neville er de fem spillerne som troner øverst på Uniteds adelskalender med flest kamper for klubben.

Alle er egenproduserte.

Det var også de globale ikonene George Best og David Beckham. 

Utfordret unike ungdommer

Det er to ting som har kjennetegnet klubbens historie mer enn noe annet siden vognarbeiderne ved Newton Heath-depotet til Lancashire and Yorkshire Railway stiftet klubben Newton Heath LYR Football Club i 1878.

Foruten de mange troféene klubben har vunnet, er det nevnte akademiet unikt. 

Da Manchester United møtte West Ham i slutten av oktober var det ganske nøyaktig 85 år siden United startet den uavbrutte rekken med kamper med minst én egenprodusert spiller i kamptroppen.

Hva var vel da mer passende enn at dagens største egenproduserte stjerne, Marcus Rashford, ble matchvinner i den nevnte West Ham-kampen.

Når den inneværende sesongen er omme, vil den uavbrutte rekken av kamper med egenproduserte spillere, vi tar det for gitt at den ikke brytes nå, være rundt 4 200, avhengig av Uniteds innsats i cup og Europa League.

I United har unge spillere alltid fått sjanser, men den tilliten som ble vist unge spillere var særlig merkbar under Busby og Ferguson, to managere som også hadde bygget opp de to mest legendariske ungdomskullene i Uniteds historie med Busby Babes og Class of 92.

Men det var ikke nok at spillerne bare skulle nå A-laget.

De var kommet dit for å skrive sin del av United-historien. 

– For meg er et av de mest symbolske øyeblikket i den moderne historien til Manchester United de 30 siste minuttene mot Villa i 2009. United lå under 1-2 og trengte tre poeng etter å ha tapt mot både Liverpool og Fulham. Fergusons løsning? Han satte inn de to tenåringene Federico Macheda og Danny Welbeck, smiler Barton. 

Journalisten forklarer hvorfor han mener denne kampen med byttene til Ferguson er så ikonisk.

– Aston Villa hadde et erfarent forsvar som en skulle tro ville håndtere de to ungguttene. Hadde Villa spilt mot for eksempel Leicester, og Leicester hadde satt inn to tenåringer, hadde Villa etter alle solemerker vunnet greit. Men Villa møtte ikke Leicester. De møtte Manchester United. Og det var her Ferguson var i sitt ess.

– Ferguson hadde evnen til langt på vei å kontrollere de elementene som var mulig å kontrollere i en kamp, og dermed langt på vei også kontrollere en, i utgangspunktet uforutsigbar fotballkamp. Den ferdigheten hadde han utviklet fordi han hadde vært i jobben på Old Trafford i over 23 år på dette tidspunktet, forklarer Barton.

Han fortsetter: 

– Ferguson visste at Villa-spillerne ville tenke at det alltid var mulig for United å komme tilbake. Og nå satte Ferguson sin lit til ungdommene. Det skapte usikkerhet hos motstanderen. United lå under 1-2 og fansen var engstelige og utålmodige. Men Ferguson visste også at fansen vil ikke gå løs på ungguttene Macheda og Welbeck. I stedet ville supporterne gi alt for å støtte egenproduserte unggutter.

– På den måten kontrollerte Ferguson Old Trafford-publikummet til å løfte laget. Han manipulerte nærmest omgivelsene til å tjene United. Ferguson ba de unge spillerne spille slik det var naturlig for dem, forklarer Barton.

Han tror noe av hemmeligheten til Ferguson var å gjøre relativt enkle ting enkelt.

– Det var ikke snakk om en lang psykologisk utgreiing. Og hva skjer? Macheda blir matchvinner og den kampen vippet pendelen tilbake i Uniteds favør i kampen om ligagullet mot Liverpool, et ligagull United til slutt vant. Ferguson viste hvordan han kunne kontrollere Uniteds identitet, smiler Barton. 

Suksessen i FA Youth Cup

Forfatteren roser også Erik ten Hag for måten Alejandro Garnacho har blitt matchet på.  

– Ten Hag kan hive inn Garnacho og automatisk tenker vi «Kan Garnacho gjøre noe spesielt»? Press? Ja, selvsagt, men det skaper en atmosfære der fansen ønsker å bidra til at slike magiske øyeblikk kan skapes. De som husker vinnermålet mot Fulham, og det tror jeg de fleste gjør, skjønner hva jeg snakker om, påpeker Barton. 

Slike øyeblikk har blitt færre etter at Ferguson takket for seg i 2013.

Troféer til tross, etter stormfulle sesonger med David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho, mente Ole Gunnar Solskjær det var viktig for United å finne tilbake til røttene.

Internt i United ble det derfor skapt et begrep.

«Cultural Reboot».

Fullstendig forpliktende? Kanskje ikke.

I et historisk perspektiv kan en ikke si at det var typisk Manchester United å hente to aldrende spisser som Edinson Cavani og Cristiano Ronaldo, men begrepet var likevel svært viktig i det videre arbeidet for å gjenreise Manchester United.

Et synlig resultat av den nye kursen kom da Manchester United igjen vant FA Youth Cup våren 2022 for første gang på elleve år.

Alejandro Garnacho ble som kjent tomålsscorer i 3-1-seieren over Nottingham Forest.

2022-suksessen var, interessant nok, første gang Manchester United vant den prestisjetunge juniorturneringen uten Busby eller Ferguson som manager for førstelaget.

En bevisst og målrettet satsing på morgendagens stjerner hadde båret frukter etter flere år der særlig Chelsea, men også Manchester City, hadde dominert. 

Tre viktige elementer 

Erik ten Hags historie fra Ajax, og endringene nederlenderen har gjennomført i United for å knytte akademi, reservelag og førstelag enda tettere sammen, gir grunn til optimisme.  

Forfatteren Wayne Barton nevner tre punkter når han blir bedt om å forklare hva som er Manchester Uniteds identitet som klubb: 

1. Spille underholdende fotball
2. Spille med unge spillere/spillere utdannet i klubbens akademi
3. Ha suksess

 – Går vi helt tilbake til Newton Heath-dagene og perioden rundt århundreskiftet ser vi at engelsk fotball var preget av to ulike stilarter. Det var den engelske stilen og den skotske. Den engelske stilen var langt på vei «kick and run» ofte med en smått utrolig 2-1-7-formasjon, begynner Barton. 

Nord for grensen lå derimot fokuset på noe helt annet. 

– Den skotske stilen var i langt større grad basert på pasningsfotball og mer fremtidsrettet. United var et av få lag, Sunderland og Preston to andre, som bevisst hentet flere skotske spillere for, nettopp, å spille den skotske stilen. I United ble i stedet 3-2-5-formasjonen utviklet i perioden fra rundt 1890 og frem mot 1910, forklarer Barton.  

Da Manchester United ble ligamester i 1908 og 1911 og vant FA-cupen i 1909 med Billy Meredith, Charlie Roberts og Sandy Turnbull, var det med et lag sterkt påvirket av den skotske stilen.

Ikke med en så ballbesittende stil som mange lag sverger til i dag, men pasningsspillet stod like fullt i fokus. Og trolig var den taktiske stilendringen et smart trekk.

Det er nemlig en historie fra starten av 1900-tallet som visstnok er sann, selv om den har vist seg vanskelig å verifisere.

I 1901/02-sesongen var det en lokal skredder i Manchester som lovet gratis frakker til de spillerne som scoret for Newton Heath eller Manchester United (det var i denne sesongen United endret navn).

I en tid der lønningene var skrøpelige, var hungeren etter de varme frakkene desto større. Skredderens løfte førte til at «alle» ville score, men den ukuelige scoringslysten førte til mange håpløse baklengsmål med halsbrekkende forsvarsspill.

Skredderen måtte til slutt gå ut i en av lokalavisene og si at han trakk tilbake tilbudet.

Skredderen bidro kanskje ikke til å skape så mye av Uniteds identitet, men det er ikke så mye av det som har skjedd siden 2013 som har gjort det heller.

De knappe ti årene som har gått siden Sir Alex Ferguson takket for seg, føles som et turbulent kapittel i United-historien.

Børskrakk og konkurstrussel

Det er likevel bare småtterier sammenlignet med det som skjedde i mellomkrigs­tiden. Det var en periode preget av både opprykk og nedrykk og ikke minst stadig nye finansielle floker som måtte løses.

Bryggerieier John Henry Davies hadde vært klubbens velgjører siden navneskiftet fra Newton Heath til Manchester United i 1902.

Da han døde i 1927 var Manchester United i en sørgelig forfatning.

For å si det forsiktig.

Det store børskrakket på Wall Street i New York hadde fått verdensomspennende konsekvenser, også for industribyene Manchester og Salford.

Så ille var økonomien at Manchester United trolig ville gått konkurs om ikke forretningsmannen James William Gibson hadde kommet inn som en reddende engel på tampen av 1931. 

– Gibson ble invitert inn i United av Louis Rocca og Walter Crickmer. Det er riktig at hans finansielle bidrag var livsnødvendig for United, blant annet med å finansiere gjenoppbyggingen av Old Trafford, men han delte også en visjon med Rocca og Crickmer som skulle bli banebrytende.

– Rocca og Crickmer ønsket at United skulle utvikle egne spillere og snakket med Gibson om denne visjonen. Gibson kjøpte idéen og utbrøt: «Ville det ikke vært fantastisk å ha et United-lag med spillere fra Manchester. Arbeiderklassen vil identifisere seg med det», forklarer Barton. 

MUJAC ser dagens lys

Scott Duncan, som selvsagt var skotsk, forlot Cowdenbeath FC for å ta over managerjobben i United i 1932.

Et karrieresteg som ville vært fullstendig utenkelig i dag, men Duncan var interessant fordi filosofien hans var den samme som den Rocca, Crickmer og Gibson sverget til.

I en artikkel i Manchester Evening Chronicle beskrev skotten hvor viktig det var for klubben å la unge spillere få vise seg frem.

Samtidig understreket også Duncan hvor viktig det var for unge spillere å være tålmodige.

«Vi kan ikke forhaste oss med unge spillere, det vil være en stor feil, men ungdommen må få forsikringer om at deres tid vil komme», skrev United-manageren.

1. juni 1937 ble det besluttet på et styre­møte at klubben skulle «vie ekstra oppmerksomhet rundt treningen av unge spillere».

I mars 1938 skrev Tom Jackson i Manchester Evening News at MUJAC snart ville være en realitet, og i mai 1938 så sagnomsuste Manchester United Junior Athletic Club (MUJAC) dagens lys. United trengte imidlertid også et tilholdssted og i juni 1938 inngikk James Gibson en leieavtale med Broughton Rangers Football Ground, senere kjent som The Cliff, Uniteds treningsfelt helt til januar 2000.

To av trenerne som ble håndplukket for den viktige jobben med å trene unge spillere var Jim McClelland og Tom Curry.

Curry var blant dem som døde i München-ulykken 1958.

Scott Duncan selv fikk imidlertid lite glede av den revolusjonære nytenkningen fordi allerede i november 1937 gikk han av som United-manager til fordel for tilsvarende stilling i Ipswich.

Da den sesongen var over sto verden på randen av krig.

I februar 1945 nærmet Hitlers horrible herjinger seg slutten, og det var et tidsspørsmål før Tyskland måtte kapitulere.

Mens folk flest så smått begynte å forberede seg på fred, forberedte United-ledelsen seg på fremtiden. De hadde funnet mannen de mente var best egnet til å løfte Manchester United og bygge en klubb på egenproduserte spillere.

Han var kun 36 år gammel, og selv om han skrev under kontrakten med United 19. februar i 1945, måtte klubben vente til oktober samme år før han overtok som manager.

Men ventetiden var en liten pris å betale…  

Skapte nyvinninger vi ser i dag

Matt Busbys innflytelse på Manchester United og den moderne fotballen for øvrig, gjorde ham til en av de største pionerene fotballverden har sett. 

– Selv om det var forventet av Busby at han skulle satse på unge spillere, kom han til United med sine egne idéer. Busby var inspirert av Herbert Chapmans Arsenal som var den største klubben på 1930-tallet, begynner Wayne Barton.

– Chapmans Arsenal hadde en klar taktisk identitet, enten med en 3-2-5-formasjon, eller i en noe mer forsiktig 3-2-2-3-formasjon. Dette var viktig for Busby, og det er viktig for oss som skal formidle United-historien. Busby ville nemlig underholde og gi spillerne kreativ frihet. Ja, du måtte vinne, men du skulle også underholde. For Busby var det ikke så viktig om motstanderen scoret fire så lenge United scoret fem, forteller Barton. 

Busby omskolerte også flere spillere til nye posisjoner.

– Johnny Carey og John Aston senior ble kjent som backer i United, men var opprinnelig angrepsspillere. Harry Gregg var heller ikke en keeper som stod på streken som var vanlig på den tiden. Hele 16-meteren var hans område, og med en så dominant skikkelse bakerst kunne forsvarslinjen stå 15–20 meter høyere opp i banen, forklarer Barton.

Sammen med United-historiker Tony Parks har Barton diskutert mange av Busbys taktiske aspekter og de to er ganske sikre i sin sak når de beskriver en av Busbys nyvinninger som revolusjonerte fotballen.

– Tony og jeg er ganske sikre på at det var Busby som først introduserte overlappende sidebacker. Busby var arkitekten bak dette fenomenet som vi nå ser er helt vanlig i fotballen. Hvorfor er dette viktig? Når United-fansen, eller fotballfans i det hele tatt, i dag snakker om stil er det viktig å huske at dette har vært et konstant element hele veien fra Busbys dager.

– Uniteds taktikk har egentlig ikke endret seg så mye siden den gangen, selv om det i perioder var 4-2-4- eller 4-4-2-formasjon. Busby forsøkte hele veien å teste spillere i ulike posisjoner og i ulike roller. Så kan du kanskje si at den teorien ikke alltid har slått til, for da skulle jo Louis van Gaal ha vært den perfekte manageren for Manchester United, smiler Barton. 

– Busby oppmuntret også til frihet som fikk enkeltspillere til å blomstre. Busby hadde et system og et mønster, men en spiller som Duncan Edwards spilte sin egen kamp innenfor de rammer som systemet tillot. Duncan Edwards’ rolle under Busby er viktig fordi Busby viste at han la til rette for enkeltspillere med ekstremferdig­heter. Gjennom årenes løp kan vi se at Uniteds mest suksessfulle lag har hatt en slik spiller. George Best var en slik spiller. Eric Cantona også. Cristiano Ronaldo og på sett og vis også Bryan Robson. Det går en rød tråd gjennom United-historien, forklarer Barton.  

Elleve egenproduserte spillere

30. november 1957 tapte Manchester United 3-4 hjemme mot Tottenham. Likevel ble dagen en milepæl i Uniteds historie. Ikke på grunn av resultatet, men fordi United stilte for første gang med et lag der samtlige av de elleve på banen kom fra eget akademi.

Louis Rocca, som var mannen som rettet henvendelsen til Matt Busby i 1945, døde i 1950. James Gibson gikk bort året etter. De to fikk derfor aldri oppleve den historiske kampen.

Det fikk Walter Crickmer, men han var en av de 23 som omkom i München-tragedien og fikk ikke oppleve Busbys aller største triumf som kom drøye ti år etter flykatastrofen i Tyskland.

– I tiden etter München-tragedien brukte Jimmy Murphy sorgen til å motivere spillerne internt i laget, selv om nesten ingen snakket høyt om ulykken. Etter München-katastrofen måtte United imidlertid resette klubbens DNA om en kan si det slik. Det sentrale spørsmålet ble «Hva er viktig for oss»?

– Fremdeles ble det lagt vekt på egenproduserte spillere, men da Busby omsider var frisk nok til å ta over som manager igjen i august 1958, skjønte han at United måtte gå på kompromiss med det grunnleggende prinsippet. Hans store mål var å sørge for at United skulle være blant de beste, og han visste at det innebar at United måtte kjøpe spillere i større grad enn tidligere, påpeker Barton.  

Forfatteren understreker likevel det faktum at da Busby endelig maktet å vinne serievinnercupen mot Benfica i 1968, var hele ni av de elleve spillerne som startet finalen for United egenproduserte om en inkluderer Tony Dunne som kom som en uferdig 19-åring.

Bobby Charlton, som overlevde München-katastrofen, scoret to.

Han var egenprodusert.

George Best scoret det viktige 2-1-målet da han rundet José Henrique i Benfica-buret og trillet ballen inn i det åpne målet.

Han var egenprodusert.

Brian Kidd, som fikk sjansen siden rekordkjøpet Denis Law var skadet, scoret på 19-årsdagen sin.

Han var egenprodusert.

John Aston ble kåret til banens beste.

Han gikk også gradene i United-akademiet.

Og Bill Foulkes, stopperkjempen som sammen med Charlton hadde overlevd München-tragedien og scoret 3-3-målet i semifinalen mot Real Madrid på Santiago Bernabeu, var egenprodusert.   

– Manchester United var best i Europa med et lag bygget på egenproduserte spillere, og hadde dermed fullført Busbys visjon. Det skjedde takket være en idé som ble unnfanget på begynnelsen av 1930-tallet. Da Busby pensjonerte seg hadde det blitt til Manchester Uniteds identitet: Alltid prøve å vinne, alltid prøve å underholde og alltid med et stort innslag av egenproduserte spillere, sier Barton.  

Flere likhetstrekk med Ten Hags stil

Det var de samme prinsippene Alex Ferguson ville styre United-skuten etter da han ble presentert som Manchester Uniteds nye manager på The Cliff i november 1986.  

– Alex Ferguson var ikke bare den beste kandidaten til å følge etter meg for bringe United til topps. Han var den eneste.  

Ordene tilhører Ron Atkinson og ble gitt i et eksklusivt intervju til United-Supporteren for noen år tilbake.

Ferguson så nødvendigheten av å hente en rekke forsterkninger for å bygge sitt Manchester United, mens han ventet på at Class of 92 skulle ta steget opp. Men Ferguson viste seg også som en eminent motivator på så mange vis.

I forbindelse med 50-årsmakeringen for München-tragedien i 2008 ga Ferguson hver av spillerne sine en kopi av Sir Bobby Charltons bok. Meldingen fra skotten var klar:

Om du ikke kjenner historien din, vil du heller ikke kunne si hva fremtiden bringer.

– Ferguson poengterte også at hver eneste kamp var viktig. Når vi ser Erik ten Hag kritisere spillerne for feil som ble gjort i treningskampene mot Cadiz og Real Betis, ser jeg mange likhetstrekk med Ferguson. Det handler om å sette en standard for hva som kreves av en Manchester United-spiller, sier Barton.

Ferguson kom på ingen måte til duk og dekket bord da han spaserte inn dørene på The Cliff i starten av november 1986.

Det gjorde heller ikke Erik ten Hag, og definitivt ikke Matt Busby.

Alle kom til Old Trafford-jobben med et behov og et ønske om å gjenreise en storhet som hadde falmet.

Kort tid etter at Sir Matt Busby trakk seg tilbake, skrev han en avisartikkel om hva hans arvtakere burde ha av kvaliteter og egenskaper. Busby mente den typiske United-manageren burde være i midten av 40-årene, stole helt og fullt på seg selv, ha en sterk personlighet og sette seg i respekt.

Wilf McGuinness hadde ennå ikke rukket å fylle 32 da han overtok etter Busby i 1969. Det var åpenbart altfor ungt.

Men alderen på etterfølgerne er interessant om en ser på Busbys avisartikkel.   

Frank O’Farrell var 43 da han fikk jobben. Tommy Docherty 44, Dave Sexton 47, Ron Atkinson 42 og Alex Ferguson 44. Med unntak av irske O’Farrell var alle briter.

Etter at Sir Alex Ferguson trakk seg tilbake, har snittalderen på United-manageren ved utnevnelsen vært i overkant av 54 år, altså ti år høyere, om en inkluderer Ralf Rangnick.

Kun David Moyes av Fergies etterfølgere har vært britisk. 

Det er en refleksjon av at fotballen i dag er, mer eller mindre de samme reglene til tross, en ganske annen, ikke minst mer kontinental, enn for 30, 50 og 70 år siden.

En ny verden, men grunnverdiene består

Mye har endret seg og på enkelte områder har endringene vært ekstreme. Da Manchester United rykket opp fra 2. divisjon med sprudlende angrepsfotball under Tommy Docherty i 1975, tjente klubben i overkant av 2800 pund i TV-inntekter på en hel sesong.

I dag tjener United det samme på drøye tre sekunder på TV-skjermen.

Etter The Treble i 1999 kunne United bokføre 656 000 pund i sponsorinntekter. I dag er de kommersielle inntektene til United på vei tilbake til ca. 280 millioner pund, slik de var før pandemien inntraff.

Det er forståelig når enkelte hevder at fotballen har mistet sin sjel, men i en tid der pengene florerer, og noen av Uniteds argeste rivaler er, mer eller mindre, eid av styrtrike stater heller enn en velstående lokal forretningsmann, er det nødvendig å se på hvor viktig Manchester Uniteds identitet er for fremtiden mener Wayne Barton.    

– Uniteds identitet rent spillemessig, i et historisk perspektiv, er vanligvis en refleksjon av hva som er den vanlige formasjonen og stilen som til enhver tid er gjeldende. Det er imidlertid også elementer av eget preg. Stilen skal være underholdende og helst inkludere mulighetene for spillerne til å handle på instinkt, noe som ikke Louis van Gaal eller José Mourinho var særlig store tilhengere av.

– Selvsagt står elementet av ungdom også sentralt. Har man tre, helst fire år med den samme stilen og, i all hovedsak, den samme spillergruppen, vil man som regel høste fruktene av en langsiktig tankegang, særlig om man har et fruktbart akademi å hente talenter fra, sier Wayne Barton.   

Nederlandsk nøyaktighet

Det er ingen managere i United etter Alex Ferguson som har fått særlig lang tid, og tid var også et knapphetsgode i tiden etter Busby. 

Kan det endre seg med Erik ten Hag?

– For Ferguson hadde det gått såpass lenge siden Busby-epoken at Ferguson kunne omfavne Busbys grunnleggende ideer og prinsipper uten å være redd for Busbys rykte og ettermæle. I stedet kunne han bruke Busby som en samtalepartner. Ten Hag befinner seg i en lignende situasjon nå, og har allerede vist at han har mange av de samme verdiene som Ferguson når det gjelder å sette en standard for hva som kreves av en United-spiller.

– Jeg mener Ten Hags start som United-manager har vært den mest overbevisende av samtlige som har fulgt etter Ferguson. Hovedgrunnen er at han har truffet med de aller fleste av de store og betydningsfulle avgjørelsene, forklarer Barton. 

Han utdyper:

– Ten Hag ble konsultert før han tok fatt på jobben om spillernes kontrakter. Flere stjernespillere forsvant gratis, men Ten Hag så behovet for en opprydding og kunne starte med autoritet i gruppen fra første dag. Måten han har håndtert disiplinærsaker på, har også vist handlekraft og autoritet. Det var åpenbart at Ronaldo-situasjonen ble løst slik den ble, men det var også en modig avgjørelse å benke Marcus Rashford mot Wolverhampton og vente med å introdusere Alejandro Garnacho til han følte at spilleren viste de rette holdningene. Laget kommer først for Ten Hag, sier Barton. 

Det er fremdeles altfor tidlig å felle en dom over Erik ten Hag som United-manager, men det første halvåret er utvilsomt lovende.

Mye takket være det faktum at nederlenderen har vært tro mot seg selv, sin egen overbevisning, og ikke minst Uniteds identitet som langt på vei ble skapt av Busby og Ferguson.  

– Busby var inspirert av Herbert Chapmans taktikk, men utviklet sin egen identitet som United-manager. Det er vanskelig å se en klar taktisk inspirator for Ferguson. Jock Stein var en mentor for ham, men mer fra et ledelsesperspektiv. Ten Hag har gått den nederlandske skolen, og bygger mye av sin taktiske tilnærming fra det han lærte i hjemlandet. Men felles for alle tre er at de satte og setter en standard som er svært høy, samtidig som de forventer at omgivelsene vil leve opp til den, sier Barton. 

Om første halvdel av 2022 var preget av turbulenser i United, tyder avslutningen av året på at 2023 vil bringe mer stabilitet til klubben. Det vil forhåpentligvis gi fansen mer å juble for etter fem og en halv sesong uten et eneste trofé.

– Vi som supportere har også en viktig oppgave med å gi United identitet. Det vakreste jeg ser på Old Trafford er når United-fansen er samlet, støtter spillerne helhjertet, står 100 prosent bak laget og driver Manchester United frem til seier. Vi er alle en del av Uniteds DNA, hver og en av oss er som en bitteliten celle, for vi bidrar alle på vårt vis til å skape den unike identiteten til klubben, smiler han.