Nylig var det ti år siden Dimitar Berbatov signerte for Manchester United, etter at United vant drakampen med Manchester City om bulgarerens signatur.
I den forbindelse står Berbatov som forfatter på en tekst i «UTD UNSCRIPTED»-serien på ManUtd.com, der han skriver om hvordan det var å komme til Manchester, der han som kjent ble hentet på flyplassen av Sir Alex Ferguson selv:
– Jeg trodde jeg skulle få et hjerteinfarkt da jeg så Ferguson
Av: Dimitar Berbatov
Annonse
Da jeg var på flyet til Manchester, så hadde jeg allerede på meg den røde drakta. Vel, i hodet mitt, i alle fall. Det er selvsagt bra å ha tilbud fra andre klubber, godt å være ønsket fordi det betyr at du har spilt godt, men jeg så allerede for meg å spille med Giggs, Scholes og alle andre i United.
Historie er veldig viktig for meg. Når en klubb har en lang historie, så kan en ved å respektere den historien ha en fremtid. Og United hadde alle disse legendariske fotballspillerne. Så fra det øyeblikket agenten min først fortalte meg at United ønsket meg, så var det bare ett mulig utfall.
Vi kom til Manchester Airport. Jeg gikk og snakket med agenten min, og så så jeg opp, og jeg så Sir Alex Ferguson som ventet på meg.
Jeg trodde jeg skulle få et hjerteinfarkt.
Hva. F***.
Jeg er bare en normal fyr fra et lite land, og manageren til Manchester United har – noen uker etter å ha vunnet Champions League – kommet for å møte meg personlig på flyplassen. Han ønsker å signere meg.
Dagen jeg signerte for United var en sprø, sprø dag. Hele dagen venting på telefonen for å se om en skal dra eller ikke. Til slutt skjedde det som i filmene: en dramatisk sen entré, og svetting.
Og så satt jeg der i bilen med Ferguson. Det var både flaut og morsomt, men respektabelt og ærefullt, å sitte i bilen, på vei, og du tenkte:
Annonse
Hva skal jeg si nå? Hva må jeg si?
«Hvordan har du det? Hvordan er været?»
Jeg er ikke god på samtaler. Alle som kjenner meg vet at jeg vanligvis ikke liker småprat. Hvordan har du det, blablabla. Jeg er mer rett på.
Jeg ser på agenten min, gir ham et blikk. Han gir meg et blikk tilbake. Vi vet ikke hva vi skal gjøre.
Men disse minnene gjør meg nå glad, og får meg til å smile, selv om det var flaut på det tidspunktet. Sir Alex var så hyggelig. Jeg merket meg dette de gangene jeg var så heldig å møte andre suksessfulle managere, spillere og folk generelt: selv om de i jobbsammenheng står over andre når det gjelder suksess, så stopper det deg ikke i å behandle andre med respekt og oppmerksomhet.
Med meg så bare bestemte han seg for å dra for å møte meg på flyplassen. Det er sannsynligvis det som imponerte meg mest. Folk som det prøver å løfte deg, og dra deg inn i sin verden. Det er noe helt spesielt.
Så vi dro for å signere papirene. Jeg husker alt ble puttet foran meg slik at jeg skulle signere, og at vi måtte forte oss fordi vi måtte sende det tilbake til Premier League for å få det verifisert og alt.
Come on, come on, come onnnnn…
Annonse
Til slutt fikk vi det gjort, og en kunne se på alle hvor glade de var. Både på meg, på min agent – fordi han er som en andre far for meg – og på alle i rommet.
Jeg var på toppen av verden.
Dette er ikke hele Berbatov-teksten – hele teksten kan leses her.
