– Dere tror vel ikke på skadeoppdateringene?

Andy Mitten skriver om Mourinhos spill med pressen, og hvordan han oppfattes av offentligheten. Det er store forskjeller mellom de som heier klubben der han er sjef, og de som har sine sympatier andre steder…

Om José og Media

Av: Andy Mitten

Livet er godt under Mourinho, er det ikke?

United vinner overbevisende, scorer mye og slipper inn få mål. Javel, fem eller seks seire har kommet mot fem av de seks svakeste lagene i ligaen.

Men det er en genuin tro på at ting nå ser mye lysere ut enn på noe annet tidspunkt post Sir Alex.

Som kampen mot Real Madrid viste i august, har United imidlertid fortsatt et stykke reisevei igjen før de kan slåss mot eliten, og de virkelig store testene kommer de neste seks ukene med kamper mot Liverpool, Spurs, Chelsea og Newcastle, pluss en veldig forlokkende tur til Huddersfield.

Arbeiderklassebyen i Yorkshire ligger bare 40 minutter unna Manchester, har haugevis med tradisjonelle gamle puber, og United har ikke vært der siden 1971.

De har en arkitekturmessig smart 24.500 seters arena; en av de beste nybygde hjemmebanene, og en stadion som vant prisen for årets beste bygning i 1995.

José Mourinho er mannen som rettmessig fortjener mesteparten av æren for det som skjer. Aksjene hans er høyt verdsatt, ikke bare i Portugal og hjembyen hans Setubal der de denne uka oppkalte en gate etter ham.

Han er også høyt verdsatt av United-fansen. Dagene der folk synger «Fuck off, Mourinho», er forbi for lengst.

I Spania over grensa fra Portugal, er imidlertid meningene svært delte om portugiseren. I Catalonia fortsetter han å være forhatt, selv om han en gang var et veldig effektivt medlem av klubbens stab.

Mandag spilte jeg en kamp i Barcelona. Etterpå spurte spillerne meg om hvordan det gikk med Mourinho.

– Veldig bra, svarte jeg.

Alle var overrasket.

– Jeg håper Manchester City ødelegger United, sa den ene, for øvrig en mann som kjenner sin fotball.

– City har en klar fotballidentitet, men Mourinho er bare en fotballbølle.

Hvis den identiteten innebærer å bli finansiert av oljepenger, er det ikke en spesielt elskverdig identitet. 

Men Spania fortsetter å være splittet om Mourinho slik de er splittet om Catalonia og løsrivelse.

Jeg så Mourinhos arbeid på nært hold i Madrid, og må innrømme at jeg ikke likte det jeg så. Oppførselen hans var til tider fullstendig uakseptabel, men hardcore Madrid-fans elsket ham.

Når noen er din egen, blir fort dårlig oppørsel akseptabel oppførsel.

United-fans var raske med å fordømme Mark Hughes på grunn av handlingene hans som Stoke-manager mot United forrige måned, men de hadde nok tenkt det samme om det var Mourinho. Fotballfans er hyklere og selvsentrerte.

Hvis Mourinho ble ansatt som Barcelona-sjef i morgen, ville tusenvis glemt hans gamle rulleblad, men jeg føler også at Mourinho har roet seg ned.

Det er en tydelig tilbakeholdenhet ved ham nå. Han føler ikke at han må utfordre hele verden, og velger kampene sine med omhu. Han vet han ikke kan brenne broer i enhver klubb etter bare to og tre år og så gå et annet sted, fordi det er kun et fåtall «superklubber», og han har allerede vært i de fleste av dem.

Mourinho har gjort forandringer, og det vil bli flere. Toppspillerne vil spille for ham. En venn av meg satt ved siden av Antonio Conte under en middag nylig, og Conte hadde sagt til ham at de aldri egentlig ville selge Matic. Men serberen ville til United. Mourinho-faktoren hjalp.

Romelu Lukaku var i full fart på vei mot å gå tilbake til Chelsea. Selv bestekompisene hans trodde han skulle det, men Uniteds penger og Mourinho-faktoren forandret på det.

De to gigantene passer perfekt inn i Mourinhos planer om et stort lag, så man kan ikke gjøre annet enn å være bekymret for Luke Shaw, selv om han hadde vært skadefri.

Mourinho fortsetter å være lite overbevist av Shaw. Andre i klubben har andre syn, men Mourinho er veldig flink til å formidle hva han mener gjennom media, og det er hans stemme som teller. Som Ferguson, mistenker jeg at han går til pressekonferanser med gæveret ladd. Han kommer med et oppsiktsvekkende eller tydelig synspunkt, ofte helt på siden av det han blir spurt om, og det blir overskriftene i media.

Han gjorde det mot meg da jeg stilte ham et spørsmål i fjor. Svaret hans varte i fem minutter og hadde veldig lite med spørsmålet å gjøre, men det var svaret som ble plukket opp av de store mediehusene.

Det er Uniteds mediefolk som ofte vil prøve å hindre Mourinho i å si noe. Portugiseren kan også være villedende overfor media. Tror noen virkelig på ham når han snakker om Pogbas skade?

Media forandrer seg også. Stuart Mathieson dekket sin siste kamp for Manchester Evening News mot Crystal Palace etter 22 år i jobben som United-korrespondent. Hans forfjenger, David Meek, hadde jobben fra flystyrten i München til 1995.

Stuart er godt likt, og har tillit både hos klubben og hans journalistkolleger. Han er en rett fram type, som ikke skaper bølger gjennom å skrive kontroversielle artikler, og han fortjente den signerte United-drakta han fikk fra Sir Alex Ferguson, som på sin side fikk satt inn et siste stikk med å påpeke at Mathieson er City-fan. Stuart er blå, men det er en tilhørighet han alltid har tatt lett på. Jeg tror ikke han har betalt for å se en City-kamp på 40 år.

Stuart, som er i slutten av 50-åra, var et offer for endringene i mediebransjen. MEN, i likhet med mange andre regionaviser som sliter med å få nok folk til å abonnere på papiravisa, har kuttet kostnader og kvittet seg med eldre journalister med bra kontrakt og høy lønn. De er erstattet med yngre nyutdannede journalister som ikke har kontrakter, og som får halvparten av lønna.

Det sparer penger, men de yngre journalistene har ikke kontakter, og kontaktene gir deg nyheter.

Men det tar årevis å utvikle et slikt nettverk. De krever mye tid og penger. De krever møter ansikt-til-ansikt der man bygger opp tillit. Det passer ikke for kravene til moderne mediehus, som krever at unge journalister pumper ut artikler i store mengder for å tiltrekke klikk – i håp om at klikkene på en eller annen måte blir til reklameinntekter.

Det er en modell som ennå har til gode å overbevise eller levere økonomisk, og Evening News sente ikke engang en egen reporter til Uniteds bortekamp i Ukraina i fjor, eller til den seneste kampen i Moskva.

Det hadde vært utenkelig for noen få år siden.

Aviser, i likhet med puber, er i ferd med å stenge rundt om kring i England. Stuart spesialiserte seg på kampreferater og leste spillet godt, men folk leser ikke kampreferater eller lignende i like stor stil lengre. Det er vanskelig for enhver skribent, uansett hvor talentfull han er, å konkurrere med levende bilder.

Fans ser på scoringene på mobilene sine, de ser kampene på TV, lovlig eller på annet vis. Der har vi et annet problem. Lesere er ikke like lojale til merker som det merkene selv ønsker. De bryr seg ikke noe om hvor nyhetene kommer fra, så lenge de får lest dem.

Dessuten, hvis noen kommer med noe helt eget og eksklusivt, blir det fort plukket opp av nettsider som Evening News som kjapt får det ut på livebloggen sin. Det er billig og får klikk.

Ordentlig journalistikk er ikke billig, derimot. Jeg skal reise og treffe Dimitar Berbatov neste uke. Det har tatt med seks måneder å nå dette punktet, etter at hans tidligere lagkamerater har gått god for meg og fortalt ham at han kan stole på meg.

Berbatov, som ikke er en fyr som liker å snakke med media, sa seg villig til å møte meg dersom jeg kunne skaffe ham en signert Messi-trøye. Det var en uvanlig forespørsel, og det var ikke lett, men jeg tror jeg har fått det til.

Flyreisen og hotellet som må til for å treffe Berbatov, blir ikke billig. Detter vil vi publisere intervjuet, som den amerikanske giganten ESPN vil betale for. De er for øvrig en organisasjon som har rappet til seg noen veldig gode britiske journalister, og dermed redusert Evening News ytterligere.

Saken blir publisert, og så regner jeg med at rivaliserende nettsider fra rundt overalt kommer til å ta de saftigste delene av intervjuet og smelle de ut gratis. De kommer sikker til å vri på konteksten også. Det blir en liten kreditering av ESPN, som har de dype lommene og prestisjen til å lage det opprinnelige intervjuet.

Systemet er fullstendig galskap.

Så dere burde være takknemlige for at supporterklubben deres investerer i egne nyhetsartikler og intervjuer, fordi det er så få som gjør det.

Og vær takknemlige for det José Mourinho skaper. Han bor kanskje fortsatt på hotell, men han er veldig dedikert til United, og ser ikke på den to timer lange togturen til London for å treffe familien som en svær greie.

Og de fleste United-fans er nå sterkt knyttet til mannen de tror kan få laget tilbake til topps. Det de en gang hatet ved ham, har nå blitt positivt.