Andy Mittens column in english is at the end of this page.
Utestedet Destiny ved siden av Oslo S står ikke oppført i de fleste Oslo-guidene. Gatene utenfor er hjemstedet til fylliker, prostituerte og skumle menn som tilbyr narkotiske stoffer. Det er ikke akkurat stedet folk forbinder med Oslo. Det er ikke det Oslo man forventer å se når man besøker byen.
De faste kundene ser også ut som om de er limt fast til stolene sine i baren, men de er ikke de eneste der denne kvelden. Stedet er nemlig fullt av United-fans som har reist over Nordsjøen fra Manchester. De fleste har sett den målløse kampen mot Vålerenga, men noen av dem gadd ikke en gang å forlate puben for å se kampen. De reiste 700 miles til Oslo, men droppet de siste kilometerne opp til Ullevaal stadion.
De brydde seg ikke særlig. Spesielt ikke da de hørte at det endte med 0-0. For dem handler det å dra på fotballkamp om mye mer enn selve kampen. Det blir som en livsstil – en religion. Selv om de tilbringer dagene på en pub.
Annonse
De fleste får imidlertid også med seg kampene, og nå har de returnert derfra til Destiny. Ikke fordi det er en spesielt bra pub, men fordi den er billig. Med øl til 39 kroner glasset er det bare halvparten så dyrt som i de andre engelske og irske pubene i sentrum, og det stedet mangler i atmosfære tar det igjen med den samlingen av United-fans som nå er der.
Dette er personer som har kjent hverandre og sunget og drukket sammen i 20-30 år. Det er folk som har sett United i Roma og i Mandalay, og med OL i bakgrunnen på fjernsynet får de spille the Smiths og Stone Roses over musikkanlegget – klassikere for Manchester-folk. Når de så forteller folk hjemme om oppholdet vil det hele beskrives som legendarisk.
Pubeierne så litt nervøse ut da en svær gjeng med ukjente inntok stedet, men nå er de i stedet synlig fornøyde over å innkassere så mye penger. De kommer til å smile når de hører ordet «Manchester United» i fremtiden.
De tilreisende United-supporterne hadde det fantastisk i Norge denne helga. De snakket om godt vær, nydelige damer og entusiasmen til den skandinaviske fansen. De følte med fansen som betalte i dyre dommer for å se en målløs kamp, men spillerne har et annerledes syn på saken.
Jeg snakket selv med Nemanja Vidic etter kampen. Det er fantastisk å ha ham tilbake, men da han oppsummerte kampen fokuserte han på det å komme seg i fysisk toppform og det at spillergruppa endelig var sammen igjen. Han har selvsagt rett, selv om det hadde vært gøy å få noen mål. Spesielt siden United bare har scoret tre mål på fire treningskamper så langt. Som United-kapteinen også påpekte venter den tøffeste testen i Gøteborg onsdag – selv om også Vålerenga fortjener honnør for sin innsats søndag.
Jeg er også en United-fan som hadde det bra i Oslo. Noe jeg egentlig forventet. Skandinavia er kanskje dyrt, men det er alltid hyggelig å dra hit – og å se hvor stor United-interessen er her. Jeg kom fredag, og ventet på noen kompiser og tidligere spillere som Brian McClair, Ben Thornley, Lee Martin og Alex Stepney. De fikk følge av Ronny Johnsen og Peter Schmeichel på Rockefeller lørdag kveld, og jeg var heldig nok til å få en invitasjon.
Schmeichel var en overraskelse for meg. Han kunne være vanskelig som spiller, men som mange andre så har han blitt litt mykere i kantene etter at han har lagt opp. Dansken var en fin vert, og jeg trodde ikke det jeg så da han kom opp på scenen med gitar og sang «Who put the ball in the Germans’ net?» – selv om han ikke var like glad da fansen ikke sang for Teddy Sheringham. Det er uansett godt å se at han husker sine tidligere lagkamerater og at han stilte spørsmål om Uniteds fankultur.
Fansen på Rockefeller var høylytte og stolte. De skrek «We Want Glazer Out» og ble med på allsang med «Viva Ronaldo», noe som ga meg minner fra den herlige kamprekken som endte med Moskva i 2008. For en sang. For en spiller. Sanger Pete Boyle var også i sitt ess, selv om han måtte sjekke telefonen sin for å huske sanger han selv hadde skrevet.
Annonse
Brian McClair var tørr og vittig, Ben Thornley kunne vært bitter over at karrieren ble kort grunnet skade, men han var ærlig og overbevisende. Lee Martin og Alex Stepney var også i godt humør samtidig som de mimret tilbake til tider da de var sentrale i United. Ronny Johnsen? Jeg aner ikke hva han sa siden han sa det på norsk, men fansen så ut til å like det.
Uniteds støtte i Skandinavia er eksepsjonell. Det har blitt sagt før og det kommer til å bli gjentatt, men det som skiller dere fra andre områder United er populære, er organisasjonen og kunnskapen. Det er lett for fans å klikke «Like» på Facebook og så si at de er United-fans, og etter Uniteds egne ganske så ville tall har United 659 millioner fans som «like» dem. Likevel, for de fleste så handler støtten om å se en eller annen storkamp på tv.
United-fansen i Skandinavia er atskillig større fans enn det. De betaler for å være medlem i verdens største supporterklubb. De – altså dere – reiser også til kamper jevnlig. De forstår nyansene i Uniteds historie, men de er også interessert i Manchester som by, i fankultur og alt som omhandler det å dra på kamp. Norske United-fans spurte meg om atmosfære, billett-tildelinger og Uniteds eierskap. Jeg snakket selv med folk som hadde reist sju, åtte eller ni timer langs veien bare for å komme til Oslo. Jeg snakket med folk som hadde fulgt United siden 70-tallet. Ikke kall dem medgangssupportere.
Jeg er sikker på at Sir Alex Ferguson vil få de gode rapportene fra Uniteds tur hit. Han har alltid likt å reise til Skandinavia, også da han var i Aberdeen. Selvsagt handler det nå for tiden også om sponsorer og kommersialitet, men jeg håper virkelig at han kan bidra til at United kommer tilbake til Norge om ikke så lenge. Ti år (siden sist) er i alle fall altfor lenge.
United-fans fra Manchester også til å ta turen da. De foretrekker turer til Norge fremfor Shanghai.
Og eierne av Destiny Pub vil også kunne glede seg over det.
Så hva er det egentlig å tape?
Andy Mitten column in english:
The Destiny Bar near Oslo Central does not appear in the tourist guides. The street outside is a haven for drunks, prostitutes and shady men offering drugs. It’s not the norm for Oslo, not what people expect when they visit the Norwegian capital.
The few regulars at the Destiny Bar look like they are glued to the bar, but they are not the only ones at the bar tonight.
The place is full of United fans who’ve travelled over the North Sea from Manchester. Most have been to see the goalless draw with Valerenga, some didn’t bother leaving the bar – they came 700 miles to Oslo to watch United and didn’t make the final three miles to the Ullevaal Stadion.
They were not too bothered, especially when they heard that the result was 0-0. For them, going to football is much more than the actual game itself; it’s a way of life, a religion. They know they will be surrounded by friends wherever United play, even if it’s in the bar.
Most do actually go to the games and they have returned to the Destiny, not because it’s a great bar, but because it’s cheap. It’s 39 NOK for a beer – half the price of the nearby English and Irish bars. And what’s lacking in atmosphere can be made up by the people now gathered round. These are lads who’ve known each other for twenty or thirty years drinking and singing, people who’ve watched United in Rome or Mandalay. With the Olympics in the background on the television, the music system is taken over and Mancunian classics from the Smiths and the Stone Roses get everyone dancing. It will go down as a legendary night when they tell their mates back home. The bar owners had looked nervous when all these strangers packed in, now they were visibly pleased at taking so much money. They’ll smile when they hear the word ‘Manchester United’ in the future.
The travelling Reds had a great time in Norway this weekend. They talked of the wonderful weather, beautiful women and the enthusiasm of the Scandinavian Reds. They felt sorry for those fans who paid a lot of money to see a goalless draw. The players see it differently. I spoke to Nemanja Vidic afterwards. It’s great to have him back, but when he reflected on the game he focused on improving fitness and coming together again after the close season. He’s right, but it would have still been nice to see some goals, especially as United have scored just three in four pre-season matches so far. As United’s returning captain pointed out, the sternest test will come in Gothenburg on Wednesday – though one should credit a makeshift Valerenga side for their efforts too.
I’m one of the Reds who’s had a fine time. I half expected it. Scandinavia may be expensive, but it’s always a pleasure to visit, to see the level of United’s support there. I arrived on Friday and waited for mates to arrive on two flights from Manchester. Mates and former players like Brian McClair, Ben Thornley, Lee Martin and Alex Stepney. They were joined by Ronny Johnsen and Peter Schmeichel at the Rockefeller on Saturday night and I was fortunate enough to be invited along. Schmeichel was a surprise for me. He could be difficult as a player, but like many players he’s mellowed since retirement. The Dane was relaxed and a fine host. I couldn’t believe it when he picked up a guitar on stage and sang ‘Who put the ball in the Germans’ net?’ He wasn’t happy when Reds didn’t sing for Teddy Sheringham though! Good for him for remembering his team mates, for asking questions about United’s fan culture.
The Rockefeller Reds were loud and proud. They belted out ‘We Want Glazer Out’ and serenaded us with ‘Viva Ronaldo’, bringing back memories of that run to Moscow in 2008. What a tune, what a player. Terrace songster Peter Boyle was off his head on stage, checking his phone to remember his own lyrics to United songs he’d written! Brian McClair was dry and witty, Ben Thornley could have been bitter after seeing his career cut short by injury but he was honest and cogent, while Lee Martin and Alex Stepney smiled as they recalled great United times which they were lucky to be at the heart of. I’ve no idea what Ronny Johnsen said as it was in Norwegian, but the crowd seemed to like it.
United’s support in Scandinavia is exceptional. It has been said before and it will be said again, but what sets it apart from other areas where United are popular is the organisation and depth of knowledge. It’s easy for fans to click on ‘like’ on Facebook to say that they support United. By the club’s far-fetched figures, United have 659 million fans who ‘like’ United. For most, their support goes no further than watching the odd big game on television.
The Scandinavian Reds are far more committed than that, far more clued up. They pay to be members of what is the biggest supporters’ club in the world. They – you – travel to games on a regular basis. They understand the nuances of United’s history, but they are also interested in Manchester, in the fan culture and the issues which surround match going. Norwegian Reds asked me about the atmosphere, ticket allocations and United’s ownership. I spoke to people who’d travel 7, 8 and 9 hours by road to come to Oslo. Spoke to Reds who have followed United since the 1970s. Don’t try and call them glory hunters.
I’m sure Sir Alex Ferguson will get to hear the good reports of United’s trip. He always liked bringing teams to Scandinavia, even when he was at Aberdeen. Of course there are sponsorship and commercial angles, but let’s hope that he has an influence in bringing United back to Norway sooner rather than later. Ten years is too long. The Reds will come back over from Manchester – they much prefer a pre-season trip to Oslo over Shanghai – and the owners of the Destiny Bar will be happy. What’s to lose?
