– Etter all sannsynlighet reddet det livet til faren min

Denne artikkelen er hentet fra medlemsbladet United-Supporterens femte utgave fra 2015/16-sesongen. Vi har hentet den frem igjen siden Viollet ville blitt 89 år den 20. september. Bli medlem her.

Rachel Viollet er ikke i tvil om at hennes far Dennis Viollet ble sterkt preget av ulykken.

United-Supporteren treffer henne i hennes imponerende flotte leilighet i Studio City som hun deler med sin kjæreste og katten Charlie. Selv om Rachel ble født fjorten år etter ulykken vet hun at personligheten til faren ble endret med krasjet.

– Er det 6. februar i dag?

Dette gjorde at han og Matt Busby ikke lenger delte samme syn på saker og ting, som igjen førte til at Viollet ble solgt da han var 28 år og på høyden av karrieren.

De sjelelige arrene satt dype, og han snakket heller motvillig om dagen som for all framtid forandret ikke bare klubben Manchester United, men også alle de som overlevde München-tragedien.

– Jeg husker en gang, jeg tror det var i starten på 1990-tallet, da han spurte moren min idet han våknet «er det 6. februar i dag?». Noe det var. Han fikk alltid fikk denne merkeligere, vonde følelsen rundt den tiden på året. Han var introvert og han ble alltid veldig stille den datoen. Han var ikke typen som snakket om sine følelser eller om noe plaget ham. Han ble heller aldri helt komfortabel med å fly, forteller datteren.

Dennis Viollet var ikke alene om å bli redd for å entre et fly etter ulykken.
De fleste av de overlevende tok andre transportmidler hjem da de omsider ble skrevet ut fra sykehuset i München. Albert Scanlon satte seg aldri i et fly igjen, selv ikke da 1958-laget var invitert til Moskva for Champions League-finalen i 2008.

Viollet og de andre i United-selskapet ante ingenting om hvilken skjebne som ventet dem da de reiste mot Beograd tidlig i februar 1958. Viollet scoret kampens første mål etter bare to minutter, det ble 3-3 mot Røde Stjerne og dermed var United var klare for semifinalen i Europacupen (tilsvarende dagens Champions League) for andre året på rad.

Som takk for bragden nikket Matt Busby anerkjennende da kaptein Roger Byrne på vegne av laget etter banketten spurte om guttene kunne få lov til en tur på byen. Rachel Viollet er klar på at hun ikke hadde sittet der hun sitter hvis det ikke hadde vært for at hennes far testet utelivet i Beograd denne februarnatten.

– Han har ikke fortalt så mye detaljert om turen til Beograd, men jeg vet at han delte rom med Harry Gregg på Majestic Hotel, og at Matt Busby ga spillerne lov til å ta en liten fest. Etter all sannsynlighet reddet det livet til faren min. Det har han selv fortalt meg. Han var nemlig en del av den faste gjengen som spilte kort under bortekampene. På denne flyturen satt kortgjengen satt bak i flyet. De spurte om pappa ville være med, men han var så sliten etter turen på byen at han takket nei. Han gikk framover i flyet for å sove. I dag vet vi at de som satt bak i flyet døde, sier Rachel Viollet stille.

– Fikk andre prioriteringer

Hun mener at faren hennes inderlig godt forstod at han var en av dem som trakk vinnerloddet på rullebanen i München. Grovt regnet var det 50/50 som overlevde eller døde.

Dennis Viollet fikk leve videre, og så på det som at han hadde fått livet i gave for andre gang.

– Først og fremst ble han mye mer flink til å nyte livet. Etter krasjet verdsatte han hver eneste dag han fikk. Moren min har fortalt at han etter flyulykken sa han ville leve livet til det fulle, noe han også gjorde. Til meg brukte han å si: «Dette er ingen generalprøve. Livet er her og nå. Grip dagen og nyt livet.»

– I boken «Manchester’s Finest» er hans gamle lagkamerat John Doherty sitert på at flyulykken påvirket Dennis Viollet på flere måter enn han var villig til å innrømme overfor seg selv. Tror du Doherty har rett i dette?

– De to var gode venner. Selv om jeg ikke vet akkurat hva Doherty refererte til så hadde han nok rett. Fotball var ikke lenger det fulle fokuset til pappa etter krasjet. Fotball var fortsatt viktig, men for faren min var det å være lykkelig mye mer viktig. Han fikk rett og slett andre prioriteringer. Noen slet med å motivere seg for fotballen. Jeg tror Bobby Charlton gjorde det en stund. Andre følte skyld for at de hadde overlevd. For faren min var det nok en blanding av følelser. Han ble mer rett på sak. Han dvelte aldri lenger over noe, og ble etter ulykken flink til å reise seg raskt når han møtte motbakke.

Selv om Dennis Viollet ifølge datteren ikke så på fotballen som like viktig som før, leverte han varene på banen. Noen, som Ken Morgans og Albert Scanlon, fant aldri tilbake til samme form som før flyulykken, mens Viollet faktisk hadde en stigende formkurve.

I den første sesongen etter flyulykken scoret han 21 ligamål, og sesongen etter der gikk det enda bedre for måljegeren.

– 1959/60 ble hans beste sesong i karrieren. De 32 ligamålene han scoret er klubbrekord for Manchester United den dag i dag. Selv om laget slet og endte som nummer ni, ble han altså toppscorer i hele ligaen. Dette til tross for at han gikk glipp av seks av de syv siste kampene med skade.

Selv om arrene på sjelen satt dypest, fikk Dennis Viollet også alvorlige fysiske skader. Han lå fortsatt fastspent til flysetet da Harry Gregg fant ham i en blodpøl på rullebanen. Gregg, som reddet flere menneskeliv, fikk dratt sin romkamerat i sikkerhet vekk fra det brennende flyet. Kuttet i hodet var stort og dypt og da Viollet nesten førti år senere fikk svulst på hjernen ble det antydet at det var slaget han fikk i hodet i München som kan ha utløst svulsten.

– Det er meget mulig, selv om vi ikke vet helt sikkert, sier datteren tankefullt.

– Men det jeg vet er at svulsten kom nøyaktig på samme sted som der han fikk hodeskaden i krasjet. Da han ble syk og ikke hadde hår så jeg for første gang arret i hodet hans. Jeg ble sjokkert over hvor stort og stygt det var. Etter krasjet sa faktisk legene at han muligens aldri kunne spille fotball igjen fordi hodeskaden var så alvorlig.

Da Rachel Viollets pappa kom ut fra intensivavdelingen ble han lagt på avdeling 256. Der lå også Ken Morgans, Bobby Charlton, Ray Wood og Albert Scanlon – de som var utenfor livsfare.

22. februar ble han skrevet ut fra Recht de Isar-sykehus, men bodde på hotell i München i ennå noen dager for å kunne komme til regelmessige kontroller ved sykehuset. 6. mars, nøyaktig en måned etter krasjet på Münchens rullebane, var Viollet tilbake til Manchester.

Etter et par ukers hvile fikk han beskjed av legene at han kunne trene så hardt han bare ville. Selv om laget heltemodig nådde FA-cupfinalen, pekte formkurven i ligaen rett ned etter flyulykken. Laget som hadde styrt mot tredje strake ligagull vant bare en av fjorten ligakamper etter 6. februar. Gode råd var dyre for det reservespekkede mannskapet, og Rachel Viollet antyder at flere, inkludert hennes far, ble hentet tilbake for tidlig. Hans første kamp var i 0-4-tapet for Wolverhampton 21. april.

– Comebacket var altfor tidlig. Han var langt fra frisk nok til fotball, sier hun bestemt.

Flere av de overlevende har fortalt United-Supporteren tidligere at Munchen-ulykken var tabubelagt emne. Albert Scanlon berettet til oss for noen år siden: «Det var som om det aldri hadde skjedd en tragedie. Jeg følte for å snakke ut om det, men det var ingen terapi den gangen og vi måtte bare holde tyst om ulykken.» Scanlon, Ray Wood, Jackie Blanchflower og Johnny Berre var blant dem som ble meget bitre på klubben for mangel på oppfølging både menneskelig og økonomisk.

– Faren min ble aldri bitter, er det klare svaret fra Rachel Viollet.

– Det var ikke hans måte å være på. Han ble heller ikke bitter da han brått og mot sin vilje ble solgt til Stoke. Han visste ikke en gang om det, og ble faktisk bare fortalt at transferen var gjort.

Overraskende United-exit

Dennis Viollets overgang til Stoke i nest øverste divisjon i januar 1962 er et aldri så lite mysterium i United-historien. Dette var altså mannen som halvannet år før hadde satt en klubbrekord som ennå står, og som noterte ikke ueffent syv mål på sine 13 siste United-kamper.

Han hadde også tatt over kapteinbåndet etter Bill Foulkes. Det som gjør det enda mer merkelig er at stallen var ennå tynt besatt etter tragedien. Dette innså også Matt Busby som syv måneder etter Viollets avgang kjøpte Denis Law (uten at noen har angret på det). Svaret på gåten ligger kanskje idet som Rachel Viollet sier innledningsvis, at hennes far fikk andre prioriteringer.

– Det er riktig at det var uenigheter mellom dem. Det var personlige ting i livet til faren min som ikke falt i så god jord hos Matt Busby. Men faren min var ikke den eneste som forandret seg etter ulykken, også Matt forandret seg. Han slet kanskje mer med skyld enn noen andre, og ble mer distansert som person. Det ble en kløft mellom faren min og Matt. Jeg vet at min far var skuffet over måten alt endte på. Han hadde tross alt vært 13 år i klubben, og var en av dem som hadde overlevd flytragedien, forteller Rachel Viollet.

Årene i United og med Busby Babes var de som betydde mest for Dennis Viollet, skal vi tro hans datter rett.

Likevel ville han ikke vært Stoke-tiden foruten. I hans første fulle sesong ble han toppscorer med 23 fulltreffere. Samme sesong rykket de rød/hvite opp i toppetasjen for første gang på ti år. Vel oppe benyttet Viollet sjansen til å si takk for sist da han scoret i sin første hjemmekamp mot moderklubben.

Viollets navn ble sunget på Victoria Ground, og i en tid der det var kutyme med testimonialkamp etter ti år i samme klubb, ble Uniteds ligamester fra 1956 og 57 beæret med inntektskamp etter kun fem år i Stoke.  

– Han fikk fem flotte år i Stoke, og han stortrivdes der. Han fikk spille med legenden Sir Stanley Matthews og ble god venn med ham. I Stoke fikk han til og med testimonial, og etter at han døde oppkalte de en gate etter ham der, Dennis Viollet Avenue. På en måte virket de enda mer takknemlige i Stoke for hva han utrettet. Han ble virkelig elsket der i byen. Testimonial etter bare fem år forteller en del. Det er mulig Stoke ga ham testimonial fordi de mente han burde fått det i United, jeg vet ikke, undrer Rahel Viollet.

Uansett hersker det ingen tvil om at Dennis Viollet er en av Uniteds store målscorere gjennom alle tider. 

Bare fire spillere i klubbhistorien har flere mål enn Viollet. Kun Denis Law og Jack Rowley står med flere hat tricks enn Viollets ni, inkludert de fire han satte inn mot Anderlecht i 1956.

Hans 179 mål på 293 kamper gir et snitt på 0,61 mål per kamp, bare Tommy Taylor og Ruud van Nistelrooy har et bedre snitt. I 1957 scoret han flest mål i Europacupen. Likevel er det liksom ikke helt «schwung» over Dennis Viollets navn.

– Selv om Dennis Viollet oppnådde mye, er det mange som mener at han var undervurdert. Er du enig, og i så fall hva tror du er grunnen?

– Det er et godt spørsmål. Han er nummer fem på listen over Uniteds mestscorende, ble ligamester to ganger og satte scoringsrekorden i 1959/60. Scoringsraten hans også en av de beste. Likevel er han undervurdert altså, undrer datteren, og har noen teorier om hvorfor.

– Kanskje er det fordi han bare fikk to A-landskamper for England? Noe som mange for øvrig mener var galt. En annen årsak kan være at han forlot United rett før storlaget klubben fikk på 1960-tallet. Eller kanskje var det fordi fotball var en sjeldenhet på TV den gangen, spør Rachel Viollet retorisk før hun fortsetter:

– Spillerne fikk ikke den eksponeringen den gang. Hadde dette vært ti, femten år senere tror jeg historien hadde sett helt annerledes ut. Pluss det faktum at etter München-tragedien så hadde media, forståelig nok, mest fokus på de som hadde mistet livet.

Dennis Viollet derimot hadde fokus helt andre steder. Han hadde fokus på å gripe dagen og nyte livet. Såpass hadde tragedien på Münchens rullebane i hvert fall lært ham…