Ingen kjente Ryan bedre

Onsdag morgen kom den triste nyheten om at Dennis Giggs, Ryans bestefar, hadde gått bort.

US-redaktør Lars Morten Olsen fikk et unikt intervju med en åpenhjertig  Dennis Giggs på våren i 2014. Allerede den gangen led Dennis Giggs av leukemi, men tok seg likevel tid til å snakke om Ryans oppvekst, karrieren i United og familien.

Dette er hans historie om barnebarnet Ryan, tidenes mest meritterte United-spiller.

Av Lars Morten Olsen

Du har Roald Dahl, Anthony Hopkins, Tom Jones, Dylan Thomas, Billy Meredith, John Charles osv, men kanskje er Ryan Giggs den største waliser av dem alle.

Dennis Giggs har i et kvart århundre gang etter gang takket nei til intervjuer. Han har aldri sett poenget. Og dessuten stoler han ikke på pressen.
Vi treffer bestefar Giggs i skyggene av to tusen år gamle Cardiff Castle. Murene som har sett alt og hørt alt.

Nesten alt.

For nå skal de også, sammen med United-Supporteren, få høre historien til 78-åringen som er mannen på kloden som står Ryan Giggs nærmest. Vi setter oss i hotellets kafé. Dennis Giggs ber om en helt enkel vanlig kopp kaffe. Han nipper til koppen og retter seg opp. Nå skal han fortelle sin historie om barnebarnet Ryan.

Wilson eller Giggs?

– Vet du om forvirringen rundt Ryans etternavn?, spør han.
Joda, at Ryan først het Wilson, men tok morens etternavn Giggs da foreldrene ble skilt visste vi. Men det kan vel ikke kalles forvirring.
– Forvirring? Dennis Giggs smiler hemmelighetsfullt.
– Da Ryan flyttet til Manchester med sine foreldre skrev hans far ham inn i skolebøkene som Ryan Wilson. Han insisterte faktisk på det. Både fødselsattesten og pass dokumenterer imidlertid at Ryan aldri har hatt noe annet navn enn Ryan Joseph Giggs, men fordi faren skrev gutten inn i skolen med sitt eget etternavn, ble Wilson hengende ved, forteller Dennis.

I offisielle årbøker fra Manchester United opp til og med 1989/90 står det Ryan Wilson, men fra og med 1990/91 er navnet endret til Ryan Giggs.

Dennis forklarer videre

– Lynne – min datter – giftet seg aldri med Ryans far, så hverken hun eller Ryan har noen gang hatt navnet Wilson. Til og med da Ryan spilte for England på aldersbestemt sto det Wilson i lagoppstillingen. Merkelig, fordi spillerne måtte vise pass og om folk hadde sjekket passet ville de sett at Ryan faktisk het Giggs.

Faren satt i fengsel

United-legendens forhold til sin far er i dag så godt som ikke-eksisterende. En forklarende årsak til det kan være at det aldri ble lagt noe grunnlag for en sterk relasjon mellom far og sønn da Ryan ble født. Faren satt nemlig i fengsel under Ryans første leveår.
– En av mange grunner til at Ryan og jeg har et så godt og sterkt forhold er at han bodde hos meg og min kone til han var nesten syv år. Både min datter Lynne og Ryan bodde hos oss, røper han.

Morfar Dennis og hans kone bor i det samme huset i Cardiff nå som da Ryan Giggs bodde der. For en mann som jobbet i ulike avdelinger i det britiske politiet i 32 år, var ikke Dennis Wilson noe ideal på drømmesvigersønnen.

Fem rugby-landskamper for Wales er kanskje vel og bra, men det veier lite opp mot handlinger som balanserte på linen mellom rett og gal side av loven. Etter at han slapp ut fra fengsel fikk han tilbud om å spille for Manchester-klubben Swinton Lions, og Ryans mor følte trolig et sterkt press for å flytte med.

– Ryan gråt sårt da han måtte flytte. Han forstod ikke hvorfor. Han ønsket bare å bo hos oss. Det var veldig traumatisk, foteller bestefaren.

Selv om Ryan Giggs flyttet fra mannen som var morfar og hadde fungert som pappa, beholdt de det fine forholdet.

For både besteforeldre, Ryan Giggs og hans mor var julen årets høydepunkt, men noen råflotte gaver var det ikke snakk om. Lynne Giggs hadde to jobber for å få endene til å møtes, mens faren ikke skal ha vært av den mest nøysomme.

– Hver jul kom Ryan og Lynne og feiret jul her. Vi kjøpte alle julegavene. Også de som var fra Lynne til Ryan. Ryans far tok alle pengene og sløste dem. Han ga aldri gutten en julegave, hevder Dennis Giggs.

Ryan Giggs mormor og morfar stilte opp så godt de kunne. Da Giggs som 13-åring fikk tilbud om å være med sin klubb Deans FC til en stor aldersbestemt turnering på Isle of Wight var det ikke noen selvfølge at han kunne dra. Hver spillers foreldre måtte spytte inn egenkapital og Ryan Giggs mor hadde rett og slett ikke råd.

– Ryan var ikke en type som ville spørre om penger, men min kone skrapet sammen noen pund hun hadde lagt til side. Ryan fikk reist med laget og ble kåret til turneringens beste spiller. Jeg kan love at Ryan var stolt!

Bestefar Dennis var også den som fulgte opp unge, lovende Ryan så godt han kunne – distansen 300 kilometer unna tatt i betraktning. Da Ryan Giggs kom til cupfinalen med Salford Boys kom imidlertid hans far for en sjelden gangs skyld til kampen. Dessverre for Ryan Giggs (og hans far) ble det tap.

– Han skjelte ut Ryan etter noter! Foran både lagkamerater og deres foreldre. Ryan gråt, stakkar.

– Solgte historier

Det skal ikke mer til enn et google-søk så finner man intervjuer av Danny Wilson om sin sønn Ryan. Morfar Dennis mener å vite at hans gamle «svigersønn» har tatt seg godt betalt for historiene han utleverer til den britiske pressen. Dennis Giggs og Danny Wilson bor begge i Cardiff. En by med 345.000 mennesker, men de har ikke støtt på hverandre eller vekslet et ord på årevis.

– Poenget er at han vet ingenting om Ryan. Den mannen har aldri kjøpt et par fotballsko til Ryan. Aldri en drakt, ikke så mye som et par sokker. Likevel forteller han historier om Ryan som folk kjøper. Ryan fortalte meg for en stund siden at han hadde kontaktet ham for å få penger. Jeg sa til Ryan «du skylder ham absolutt ingenting, men han er din far så gjør det du føler for selv.» Jeg har ikke spurt, men så langt jeg vet ga han ingenting til faren. Hittil tror jeg Ryans far har solgt syv, åtte historier om Ryan til pressen. Virkelig stygge historier som folk kjøper! Alle som kjenner Ryan vet hvilken person han er, så hvorfor skal noen som ikke kjenner ham fortelle historier som om de de gjorde det?, spør han.

Dennis Giggs var imidlertid en som kjente Ryan Giggs godt. Bedre enn noen annen mann i verden. Under oppveksten så han guttens sterke sider likeså mye som de svake sidene. Han var et typisk balltalent. Han representerte skolen i rugby og basketball så vel som fotball.

Rotekoppen Ryan

– Selv om Ryan hadde flyttet til Manchester, så fulgte vi ham hele veien. Ryan var en veldig stille gutt. Han var ikke den som ropte høyest, ikke opptatt av drakter.

Ifølge Dennis Giggs er ikke barnebarnet Ryan typen som sitter hjemme og pusser medaljer og beundrer sine egne drakter han har spilt med i store kamper.

– Veldig mange drakter og effekter er lånt ut til museet på Old Trafford. Jeg har noen få drakter og caps fordi spesielt i begynnelsen var han ganske håpløs med sånne ting. Jeg husker hans første landskamp for Wales mot England. Etter kampen ga han drakten til Jack Barmby som han hadde spilt sammen med på England. Jeg sa til ham etterpå i spillertunnelen «Er du gal? Gi bort din aller første Walestrøye?», men Ryan bare smilte og trakk på skuldrene, ler han.

 Selv om Dennis Giggs er en stor beundrer av barnebarnet Ryan, mener han på ingen måte at United-legenden er feilfri. Blant annet skal Ryan Giggs være nokså vørsløs med viktige papirer.

– I landskamper i Storbritannia må man alltid vise pass før man går på banen. Jeg husker godt da England spilte Skottland i guttelandskamp på Old Trafford. Ryan hadde glemt passet, og jeg kjørte i hui og hast og hentet det. Jeg fikk snakket meg forbi vaktene, og gitt Ryan passet mens spillerne sto i tunnelen klar for å gå på banen. Han er håpløs med sånne ting. Jeg tror jeg har vært på tinghuset og hentet nytt fødselssertifikat til ham syv ganger fordi han har forlagt det, humrer bestefaren.

Har tro på manageren Giggs

Dennis Giggs sier det var spesielt å se barnebarnet som Manchester United-manager, om enn bare for fire kamper. Han har tro på at Ryan Giggs vil lykkes som trener eller manager.

– Selv om Ryan er stille, er jeg ikke i tvil om at han vil ha det i seg til å bli manager for Manchester United eller en annen klubb. Spillerne fikk gjennomgå etter tapet for Sunderland, og Michael Keane sa til meg at Ryan hadde en fantastisk pep-talk før Hull-kampen. Jeg har god tro på at Ryan vil lykkes som assistentmanager under Van Gaal. For å være ærlig fikk Ryan aldri noen særlig sjanse til å vise sine kunnskaper som trener under David Moyes.

Men det er først og fremst som spiller Ryan Giggs har skapt seg et navn. Talentet var noe helt unikt, og guttens besteforeldre på morssiden gjorde sitt ytterste for at barnebarnet ikke skulle føle seg utenfor.

 – Jeg husker da han kom inn på det engelske skolelandslaget for første gang. Det var samling på berømte Lilleshall. Antrekket var viktig, så vi kjøpte helt nye klær til ham. Dressjakke, bukse, slips og skinnende nye sko. Det første Ryan Giggs måtte gjennom var prøvespill. Etter å ha klart det, kom han med i troppen. Da han hadde nådd også det målet ble Ryan Wilson, som det engelske fotballforbundet feilaktig kalte ham, utnevnt til lagkaptein. Jeg så hver eneste guttelandskamp han spilte for England. Jeg stakk alltid 20 pund i lommen hans så han kunne unna seg litt ekstra. Ikke for å skryte, men jeg så tidlig at talentet hans var noe helt ekstraordinært. Jeg så det spesielt da han kom på guttelandslaget fordi han da spilte med og mot virkelig gode spillere. Den første kampen var på Wembley mot Belgia, deretter spilte de mot Tyskland. Sterke motstandere, men likevel var han den beste spilleren på banen i begge kamper, sier han.

Også for Manchester United så Dennis Giggs at barnebarnet skilte seg ut i positiv forstand. Sir Alex Ferguson beskrev siden Giggs løpesett på den lyriske måten som en «cocker spaniel som svever over bakken og snapper etter flyvende løvblader i farten».

– Etter at Ryan hadde skrevet under for United kjørte jeg hver gang det var hjemmekamp fra Cardiff og hentet Ryan hver lørdag morgen, og dro på The Cliff. Han spilte da for hva som den gangen ble kalt B-laget, som i praksis var gutt/ juniorlag hvor førstelagsspillere også kunne spille på hvis de for eksempel var på vei tilbake etter skade. Alex Ferguson sto som regel og observerte alt fra vinduet i sitt kontor på det gamle treningsfeltet. Det Ferguson da så var en uslepen diamant. En diamant han han hadde til hensikt å slipe og polere, så Ryan Giggs en dag kunne bli en spiller som laget kunne bli bygget rundt. Ryan har fått mye kritikk av Fergie, men bare for Ryans eget beste. Jeg traff ham nylig og takket for alt han hadde gjort for Ryan. Fergie ville ikke høre snakk om det, og sa at det riktige var hva Ryan hadde gjort for ham! Jeg innrømmer at jeg ble stolt da jeg hørte det. Jeg satt ved samme bord som Fergie da Ryan ble kåret til Årets Spiller i England, og Fergie var like stolt som Ryan selv, sier Dennis Giggs.

Og legger til:  

– Mot slutten av karrieren la Fergie sin lit til Ryan, men jeg vet Ryan måtte tåle mye kjeft tidlig i karrieren. Jeg brukte å vente utenfor garderoben og husker Incey (Paul Ince) kom ut og sa

«Dennis, du skulle høre hvordan gutten din får gjennomgå der inne. Sjefen dreper ham!»

Pengene, berømmelsen, legende og super-stjerne-stempelet som Ryan Giggs har fått, har ifølge hans morfar ikke endret barnebarnet det minste. Giggs har vært Unicef-ambassadør i en årrekke, og nylig var han i Sør-Afrika og takket ja til å bli ambassadør for New Laureus-prosjektet, som har som motto å bruke sport som verktøy for sosiale endringer.

Utrolig stolt

– Han er den samme gutten. Jordnær, høflig og stille og reflektert. Aldri brautende eller en som skryter av egne bedrifter. Noen vil kanskje påstå at han mangler selvtillit, men det er jeg ikke enig i. Da hadde han aldri kommet dit han er i dag. Ryan er en berømt fotballspiller, men for meg er han først og fremst mitt barnebarn. Jeg har elsket ham fra den dagen han ble født, og hadde elsket ham akkurat like mye om han hadde vært en postmann eller vanlig kontorarbeider, sier Dennis Giggs.

Likevel er ikke bestefaren redd for å innrømme at han er umåtelig stolt over alt Ryan Giggs har oppnådd som fotballspiller. Tretten ligagull, to Champions League-medaljer og en rekke cupmedaljer og personlige utmerkelser. 

– Det er vanskelig å forklare, men for en som er en fotballmann selv er det veldig spesielt å se sitt barnebarn spille i store kamper og på store arenaer som Wembley, Luzhniki eller Camp Nou. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg har grått under mange av Ryans kamper. Av ren og skjær stolthet.

Stolt har Dennis Giggs også vært de hundrevis av gangene han har hørt «Ryan Giggs running down the wing. Feared by the blues, loved by the Reds». Eller «Giggs, Giggs will tear you apart again».

– Selvsagt, men jeg har hørt motsatt også. Spesielt for noen år siden da enkelte supportere plutselig begynte å kritisere ham. Og jeg innrømmer at jeg ikke er så flink til å takle det. Det var en gang på MUTV som folk ringte inn og ga – etter min mening usaklig kritikk. Jeg klarte ikke å høre på mer og ringte inn og sa akkurat hva jeg mente, humrer Giggs.

Han blir alvorlig igjen og fortsetter:

– Jeg skulle ønske de som klager Ryan virkelig tenkte etter hva han har gjort for fotball og United. Tenk på alle kampene han har spilt, tenk på alle medaljene han har bidratt til at vi har vunnet, og likevel klager folk! Jeg synes det er vanskelig å akseptere. Jeg innrømmer at kritikken påvirker meg. Jeg har lyst til å svare tilbake, men som regel bare svelger jeg det, sier han.

Selv ikke Ryan Giggs’ egen bestefar hadde tippet at fotballkarrieren varte så lenge som det gjorde. I 24 sesonger spilte Giggs for Manchester United på øverste nivå, og noterte totalt 963 obligatoriske United-kamper. Pluss 64 A-landskamper for Wales og fire matcher for Storbritannia under Sommer-OL 2012.

– Han har vært 110 prosent dedikert for sin jobb gjennom hele karrieren. Ta for eksempel da Laurent Blanc var i United. Blanc fortalte Ryan at han dro på en fitness-camp i Italia noen uker hver sommer. Ryan ble nysgjerrig og dro med ham. Da var Ryan bare 29 år, men tenkte allerede mange år fram og på hvordan karrieren kunne forlenges. Han dro dit helt privat og for egen regning. Han reiste dit siden også, selv om han kanskje ikke elsket det. Roy Keane sa til meg at jeg burde ikke være så stolt av Ryan for at han hadde vært på den fitness-campen, for hvis det hadde stått en taxi utenfor hadde Ryan reist hjem etter én dag, ler Dennis Giggs.

Han tar den siste slurken med kaffe. Blir alvorlig igjen, og sier at hvile og restitusjon mellom kampene var en nødvendighet de siste årene.

– Det er selvsagt flere ting som har hjulpet Ryan til å få så lang karriere. Yoga-treningen er velkjent, og han har alltid tatt godt vare på sin kropp. De siste sesongene har det imidlertid vært hardt for Ryan. Etter hver eneste kamp de siste to, tre årene har han etter hver kamp måtte legge beina i isbad i over en time. Etter det var det på med stillongs. Under dressen hadde han alltid stillongs. Kampene og tempoet i kampene tæret veldig på beina hans de siste årene, og det var grunnen til at Fergie lot ham hvile mellom kampene.

Visste det var slutt

Selv om Ryan Giggs spilte totalt 22 kamper i sin siste sesong, var det ikke så tett mellom kampene de siste ukene. Før avskjedskampen mot Hull 6. mai, hadde han ikke spilt siden Bayern München-oppgjøret i Tyskland uker før.

I Premier League hadde ikke Giggs spilt siden Crystal Palace borte i slutten av februar.

– Ryan håpet på ett år til, men innerst inne visste han nok at 2013/14 var den siste sesongen. Ryan sa det aldri direkte til meg, men jeg fikk en sterk følelse av at Hull-kampen ville bli hans siste. Grunnen var at han ba meg komme opp for kampene mot Sunderland og Hull. Jeg lider av leukemi og får ganske så tøff behandling av og til, og hadde vært gjennom noen harde behandlinger før de to kampene. Ryan ringte meg og spurte om jeg klarte å komme på de to kampene hvis han sørget for bil og sjåfør. Jeg kjente på kroppen og takket ja. Da Ryan ikke var i troppen mot Sunderland var jeg ganske så sikker på at han ville spille sin avskjedskamp mot Hull. Jeg så førstelagsdebuten mot Everton i 1991, og jeg så den siste kampen over 23 år senere. Dennis Giggs kikker på baksiden av forrige utgave av United-Supporteren. Et bilde fra Ryan Giggs’ første kamp.

 – Jeg er så stolt. Stolt og takknemlig.