– Det finnes ikke en mer populær spiller i fotballen enn den jordnære iren. Han er profesjonell til fingerspissene, og en av disse stille og undervurderte heltene som er en klippe på suksessfulle lag.
Ordene tilhører Sir Alex Ferguson og ble brukt til å beskrive Denis Irwin i biografien Managing My Life».
«Mr Reliable» var ofte betegnelsen som ble brukt på Irwin, backen som praktisk talt aldri spilte en dårlig kamp for United.
Bare noen uker etter FA-cupfinalen 1990 ble Irwin Manchester United-spiller etter å ha imponert som høyreback for Oldham i FA-cupens semifinale mot United. Det første oppgjøret endte 3-3 og også i omkampen på Maine Road måtte det ekstraomganger til.
Mark Robins’ fulltreffer etter 114 minutter sørget for 2-1 til United og en knust Wembley-drøm for Oldham og Irwin.
Skjønt, Irwin skulle få oppleve mange kamper på Wembley i årene som kom, men da som Manchester United-spiller.
Daværende styreformann i Manchester United, Martin Edwards, ble enig med Oldham-ledelsen om kjøpet som Sir Alex Ferguson senere omtalte som et av hans beste gjennom tidene, pris, prestasjoner og ikke minst antall kamper tatt i betraktning.
Martin Edwards bekreftet i et intervju med United-Supporteren at Irwin kostet 700 000 pund og ikke 625.000 som mange oppslagsverk oppgir, men for United var det uansett meget god butikk.
Iren regnes som en av Manchester Uniteds beste sidebacker gjennom alle tider. Irwin spilte sin første sesong i United som høyreback, men ble flyttet over på venstrebacken da United kjøpte Paul Parker sommeren 1991.
Han var taktisk dyktig, rask, taklingssterk og pasningssikker, og han var i besittelse av to presise innleggsføtter. Lenge ble han også ansett som klubbens beste frisparktaker.
Allerede i sin første sesong var Irwin med å vinne et stort og ettertraktet trofé, nemlig Cupvinnercupen da United slo Barcelona i finalen i Rotterdam med 2-1.
Året etter vant United ligacupfinalen mot Nottingham Forest i en sesong som likevel dessverre huskes mest for at United mistet ligagullet på målstreken til Irwins gamle klubb Leeds.
Nettopp derfor rangerer Irwin Premier League-trofeet i 1993 som den gjeveste pokalen av dem alle, inkludert Champions League i 1999.
I løpet av sine 12 sesonger i United vant Irwin hele syv ligatitler. Han vant FA-cupen flere ganger, ligacupen, cupvinnercupen, den europeiske supercupen og ikke minst Champions League, i tillegg til Intercontinentalcupen som ble en del av klubb-VM i 2005.
I 2002, da han var 36 år gammel, forlot Irwin United. Irwin fortsatte karrieren i Wolverhampton og hjalp klubben til opprykk etter seier i Play Off-finalen på Wembley mot Sheffield United.
Hans siste sesong endte imidlertid med nedrykk, uten at det skal ta noe av glansen fra en fantastisk karriere.
Juryen uttaler: Kun åtte spillere har flere kamper for United enn den sindige og rolige iren og United har simpelthen ikke hatt en bedre venstreback. Det sier det meste om hvilken enestående back Sir Alex Ferguson og Manchester United hentet sommeren 1990. Irwin var med å omdefinere backrollen ettersom han gang på gang stormet i angrep og bidro med både mål og målgivende pasninger. Han var også fast eksekutør på både straffer og frispark en periode. Irwin vil bli husket som en av de mest pålitelige spillerne i United-historien, men som sjelden stjal rampelyset. Ferguson selv kalte Irwin en undervurdert helt som var en klippe på flere av hans suksessfulle lag. Juryen kunne knapt vært mer enig med skotten.
17: Tommy Taylor
United-debut: 7. mars 1953
Karriere i United: 1953 – 1958
Kamper + mål: 191 + 131
Les spillerprofilen på united.no
United-fansen har fått oppleve mange store målscorere gjennom tidene. Wayne Rooney har klubbrekorden for flest mål, Ruud van Nistelrooy banket inn mål på bestilling i Premier League, mens Denis Law, Dennis Viollet og Jack Rowley alle satte ulike scoringsrekorder i United-trøyen.
Men ingen av dem var mer effektiv enn Tommy Taylor.
Faktisk er det ingen United-spillere (av de med mer enn ti kamper for klubben) kan matche målsnittet til Taylor.
Taylor kunne skilte med hele 0,69 mål i snitt per kamp i United-trøyen, og de 16 målene på det engelske landslaget på 19 kamper ga ham et snitt på 0,84 mål per landskamp.
Det er all grunn til å tro at Taylor, som på grunn av sin nådeløse effektivitet ble kalt «Den smilende bøddelen», ville blitt tidenes toppscorer i United om det ikke hadde vært for tragedien i München 6. februar 1958.
Lite i fotball er vitenskap, og det er umulig å faststlå imaginære hendelsesforløp i fremtiden, men Taylors effektivitet var så ekstrem at vi likevel tillater oss å leke med en tanke.
Hadde Taylor fått ytterligere fem sesonger i United, og vist et lignende scoringssnitt som han gjorde i United-karrieren før tragedien i München inntraff, hadde scoringsrekorden i United tilhørt han og ikke Wayne Rooney. Taylor ville gjort det på tre færre sesonger og et betydelig antall kamper mindre enn Rooney, og han ville bare vært 31 år.
Det er med andre ord ingen overdrivelse å si at det ikke bare var en av Manchester Uniteds, men også en av Englands beste angrepsspillere gjennom alle tider, som omkom i München 1958.
Sir Matt Busby var kjent for å få frem unike talenter, men Busby visste også å bruke penger de gangene han så åpenbare forsterkninger, og Taylor ble et eksempel på det.
Unggutten fra Yorkshire sin overgang til United i 1953 ble da også omdiskutert.
Overgangsbeløpet for den 21 år gamle angriperen var nemlig ny klubbrekord for Manchester United, og hele 12.000 pund høyere enn den forrige rekorden, som fire år tidligere var blitt betalt for John Downie.
I tillegg var beløpet 29.999 pund bemerkelsesverdig.
Men det hadde sin forklaring.
Manchester United og Barnsley var enige om en overgangssum på 30.000 pund, men United-manager Matt Busby var redd for at et så høyt beløp ville få negative følger for hovedpersonen. Uniteds skotske sjef ønsket for all del å unngå at prislappen skulle få den lavmælte og beskjedne Taylor til å føle seg tynget av ekstra forventningspress, og foreslo av den grunn en reduksjon i kjøpssummen til 29.999 pund.
Barnsleys forhandlingsleder, og klubbpresident Joe Richards, forsto dilemmaet og godtok forslaget uten innvendinger. Pundseddelen som plutselig var blitt til overs, gikk isteden i lommen til serveringsdamen, som pliktskyldigst hadde fylt opp forhandlingspartenes tekopper underveis.
Real Madrid-legenden Alfredo Di Stefano omtalte Taylor som Magnifico, og Taylor har av mange som så ham spille, enten de var eksperter, fans eller medspillere, blitt beskrevet som den beste spissen Manchester United og England har hatt.
Tommy Taylor rakk bare å vinne to ligamesterskap med United, men som en helt sentral spiller på Busbys-lag som ble revet bort, er det all grunn til å tro at merittlisten ville blitt uendelig mye lenger om det ikke var for tragedien i München.
Juryen uttaler: Kun 13 spillere i Manchester Uniteds rikholdige historie har scoret flere mål enn Tommy Taylor. Likevel er det umulig ikke å tenke på hvor unik Taylors statistikk hadde vært om ikke München-ulykken inntraff i 1958. I forhold til sin samtid var Tommy Taylor trolig tidenes beste spiss i Manchester United. Det sier egentlig alt man trenger å vite om den beskjedne, men særdeles effektive kraftkaren fra Yorkshire. Taylor var en spiller som trolig hadde blitt nevnt i samme åndedrag som Bobby Charlton, George Best og Denis Law om det ikke var for München-ulykken. Så god var han og derfor fortjener han en sterk 17. plass på vår liste.
Hele lista hittil:
17. plass: Tommy Taylor
18. plass: Denis Irwin
19. plass: Roger Byrne
20. plass: Ole Gunnar Solskjær
21. plass: Nobby Stiles
22. plass: Johnny Carey
23. plass: Jack Rowley
24. plass: Paddy Crerand
25. plass: Peter Schmeichel
26. plass: Steve Bruce
27. plass: Charlie Roberts
28. plass: Michael Carrick
29. plass: Billy Meredith
30. plass: Edwin van der Sar
31. plass: Alex Stepney
32. plass: Nemanja Vidic
33. plass: Dennis Viollet
34. plass: Norman Whiteside
35. plass: Eddie Colman
36. plass: David de Gea
37. plass: Gary Pallister
38. plass: Joe Spence
39. plass: Ruud van Nistelrooy:
40. plass: Martin Buchan
41. plass: Tony Dunne
42. plass: Steve Coppell
43. plass: Mark Hughes
44. plass: Patrice Evra
45. plass: Andy Cole
46. plass: Brian McClair
47. plass: Arthur Albiston
48. plass: Harry Stafford
49. plass: Sandy Turnbull
50. plass: Sammy McIlroy
Plassene 20-19: – Han er selve definisjonen på lojalitet
Plassene 25 – 21: – En gigant som trolig var Fergusons beste kjøp
Plassene 30 – 26: – Han hadde en pasningsfot bare Paul Scholes kunne matche
Plassene 35 – 31: – Var en del av tidenes beste stopperpar i United
Plassene 40 – 36: – Trolig den beste Premier League-spissen til United
Plassene 45 – 41: – En spiller du simpelthen er nødt til å elske
Plassene 50 – 46: – En av de viktigste personene i Uniteds historie
