Your Way, José

Det var nesten noe symbolsk og vakkert da begravelsesfølget gjorde et kort stopp utenfor Old Trafford idet klokken passerte ti tirsdag formiddag.

Mens et liv, for en dedikert United-supporter, tok slutt, var en ny epoke i Uniteds historie i ferd med å starte.

I Europa Suite på Old Trafford, i det samme rommet som David Moyes og Louis van Gaal henholdsvis tre og to år tidligere offisielt hadde blitt presentert for omverden, satt over 100 journalister og ventet på José Mourinho.

Selvsikker på sedvanlig vis

– Velkommen til denne pressekonferansen som er noe spesiell siden det er første gangen på over 26 år at vi presenterer en ny manager for Manchester United, sa klubbens kommunikasjonsdirektør Phil Townsend 5. juli 2013.

Det var store sko David Moyes skulle fylle etter at Sir Alex Ferguson hadde trukket seg tilbake etter ligagullet i 2012/13.

For store, skulle det vise seg. 

Phil Townsend hadde rett. 5. juli 2013 var en spesiell dag. Forrige gang United hadde presentert en ny manager stod Berlin-muren fremdeles fjellstøtt, Sovjetunionen var fremdeles fem år unna å bli splittet og Margaret Thatcher styrte fremdeles Storbritannia med jernhånd.

På dagen tre år etter at Moyes ble presentert, kan man nesten være unnskyldt om man synes det som for tre år siden var en helt spesiell hendelse plutselig har blitt en del av Manchester Uniteds hverdag.

Men den tredje managerpresentasjonen på like mange år var likevel spesiell. På mange måter mer spesiell enn utnevnelsen av David Moyes.

Da Mourinho første gangen ble presentert som Chelsea-manager var han ulastelig antrukket i en kledelig dress. Det samme var tilfellet også i Inter, Real Madrid og da han returnerte til London og Chelsea. Et par minutter før den annonserte tiden ankom José Mourinho inn på podiet. Denne gangen iført en treningsdrakt.

Likevel var det den samme José Mourinho vi med årene har blitt vant til å se som møtte pressen tirsdag formiddag.

Den energiske, selvsikre, sågar tidvis arrogante José Mourinho. Han som skaper forventninger med krystallklare budskap. 

David Moyes var ydmyk. Særdeles ydmyk. Skotten brukte gjentatte ganger ordet «håp» om hva han trodde han kunne utrette med United.  Louis van Gaal snakket ustanselig om sin berømte filosofi og klamret seg tappert til all statistikk som kunne tolkes i retning av fremskritt for klubben under hans regime.

Jose Mourinho gjorde én ting klart umiddelbart. Han har kommet til United for å vinne. 

– Glem de siste tre sesongene. Jeg vil ikke at spillerne skal si at vi vil prøve å bli bedre enn forrige sesong. Bedre enn forrige sesong er nummer fire. Men målet er ikke å bli nummer fire. Jeg vil vinne alt. Vi kommer ikke til å klare det, men det er målet, sa Mourinho på pressekonferansen der han brukte ordet «Jeg» hele 91 ganger.

– Tenk på hva de andre har å bevise

Mourinho klarte ikke å dy seg og kom med små stikk til både sin gamle erkefiende Arsene Wenger og sin forgjenger Louis van Gaal.

– Det er noen managere som sist vant ligaen for ti år siden og noen har aldri vunnet den. Sist jeg vant ligamesterskapet var for ett år siden, ikke ti eller 15, så om jeg har noe å bevise kan man bare forestille seg hva de andre har, sa han selvsikkert.

Om en skal dømme ut fra hans første opptreden som United-manager kan vi trygt si at Mourinho leverte varene, for  bruke en noe slitt klisjé. Eller som engelskmennene noe mer passende pleier å si. «He ticked all the boxes».

Dette var det United-fansen trengte å høre. En ny manager som er i angrepsposisjon og som kan leve opp til United-fansens herlige motto. «Not Arrogant, Just Better».

Men bak sin selvsikre fasade er Mourinho en pragmatiker. Han er en som skal vinne og som har historien og statistikken på sin side til å bygge opp under sine ambisiøse mål.

Og han har vist gang på gang tidligere at han klarer å utrette mesterlige ting på kort sikt. Ligagull på første og andre forsøk i Porto. Ligagull på første og andre forsøk i den første Chelsea-epoken. Ligagull på første og andre forsøk i Inter. I Real Madrid og hans andre epoke i Chelsea måtte fansen vente to sesonger på ligagullet. I tillegg kommer Champions League-troféer og utallige cuper. 

Mourinho er en vinner og han får resultater på kort sikt. Men her ligger også noe av utfordringen. Det som er Mourinhos fremste styrke er også hans størse svakhet. Resultater kommer på kort sikt, men han har så langt aldri blitt lenge i en og samme klubb. For ham er resultater viktigere enn stil. Han vet hva han har i dag, men ikke i morgen. 

Sannhet i to versjoner

– Vet dere hvor mange akademispillere jeg har hentet opp? 49! Jeg har alle navnene her om dere vil ha dem, nærmest snerret Mourinho da han ble spurt om hans manglende satsing på egenrekrutterte spillere.

Lewis Baker, Dominic Solanke og Andreas Christensens navn står garantert på listen. Men det er forskjell på å slippe unguttene til i én kamp og å vise dem tillit over tid. 

Og Mourinho hadde definitivt ikke tålmodighet med verken Kevin De Bruyne  eller Romelu Lukaku. Sistnevnte ga riktignok Chelsea klingende mynt i kassen da han ble solgt, men De Bruynes overgang til Wolfsburg for rundt 200 millioner kroner kommer til å bli brukt mot portugiseren hver eneste gang Manchester Citys belgiske midtbanestjerne briljerer i den lyseblå drakten, særlig etter å ha kostet Uniteds erkerivaler omlag det tredobbelte av hva Chelsea solgte ham for.

Men kanskje blir dette unntaket der Mourinho har funnet klubben han kan lede i mer enn tre sesonger. Det er umulig å si. Kun tiden vil gi oss et svar.

David Moyes fikk en seksårskontrakt, først og fremst etter påtrykk fra Sir Alex Ferguson, for å få tid til å gjennomføre de endringene som var nødvendige. Vi husker med gru hvordan det endte.
Louis van Gaal endevendte troppen uten å være i nærheten av å vinne ligaen.

Mourinho sier spillerne må glemme de siste tre årene.  Lkevel ba han bare om fire nye spillere. De andre noen-og-tyve spillerne i troppen skal altså danne fundamentet i laget som Mournho vil ta tilbake til toppen av engelsk fotball. Til gjengjeld skal de fire nye spillerne være «spesialister» i sine posisjoner. 

Kanskje var utspillet et stikk og et spark bak til de andre etablerte United-spillerne om at han kun godtar det beste. 

For José Mourinho er en mester i å skape en oppfatning av at alle andre er mot han og hans lag med den hensikt å styrke samholdet. Akkurat slik Sir Alex Ferguson var en mester i å skape en «oss-mot-resten-av-verden»-holdning. Han gjorde det bevisst da han var manager i Aberdeen, blant annet ved å slakte pressen som brukte langt mer trykksverte på Glasgow-klubbene Rangers og Celtic.

For Mourinho må ha noen, nesten magiske, evner når han får en av italiensk fotballs største hardhauser, Marco Materazzi, til å tute som et barn fordi de skilte lag. 

Trolig var det fordi Materazzi visste Inter aldri ville bli den samme klubben igjen etter at Mourinho dro. For selv om Mourinho sjelden varer lenge i en klubb, setter han klare spor etter seg.

Kun tiden vil vise om han nøyer seg med å sette spor etter seg på Old Trafford eller om han kommer til å bygge veien som fremtidens Manchester United-buss skal kjøre på.

En buss som Sir Alex Ferguson så passende sa det, ikke venter på noen.

Manchester United har sikret seg en aggressiv og intens manager, noe klubben vegret seg for å gjøre med utnevnelsene av David Moyes og Louis van Gaal. Om Mourinho ikke leverer blir fallhøyden desto større, men det virker åpenbart at Old Trafford-jobben er en portugiseren han siklet etter lenge.

Er han rett mann på rett plass til rett tid?

Høyst trolig ja.

Vil ekteskapet mellom Manchester United og José Mourinho bli lykkelig og langvarig?

Det er umulig å si. 

I mellomtiden får vi feste setebeltene og gjøre oss klare til en berg- og dalbanetur utenom det vanlige.

For med José Mourinho ved roret er det i alle fall én ting som er garantert.

Det blir ikke kjedelig!