– Angret alltid på Real Madrid-nei

Få kjenner Manchester United bedre enn Andy Mitten. Som mangeårig sjef for United We Stand og etter et langt liv som United-supporter følger han United verden rundt. Han bor delvis i Barcelona og delvis i Manchester, og jobber som journalist for flere store fotballblader, deriblant FourFourTwo og United-Supporteren. Han skriver fast for både united.no og United-Supporteren.

Av: Andy Mitten (oversatt av Dag Langerød)

David de Gea tuslet opp for å motta sin andre strake pris som «Spillernes årets spiller» i United. Kanskje var han litt blendet av alt lyset – eller modellkona til Anders Lindegaard – men han ga lite annet i retur enn et «takk», og han sa ingenting om fremtiden. Til tross for fire år i Manchester er engelsken hans fortsatt ikke den aller beste, og det passet ham nok godt akkurat nå.

Det er vel egentlig bare Antonio Valencia – høyrebacken fra Ecuador som heller sier at han er fra Peru enn å gi et intervju – som har sagt mindre enn De Gea i løpet av spanjolens fire år i United, så ingen kan i alle fall kalle ham hyklersk. Ingen kan heller anklage ham for å kysse United-logoen den ene dagen og så levere inn overgangssøknaden dagen etter. De Gea har latt prestasjonene tale for seg, og vi kan egentlig ikke ta ham på det. Valencia har forresten blitt beordret til å lære seg engelsk av Van Gaal.

Jeg har skrevet det før, men De Geas lagkamerater tror fortsatt at han kommer til å dra. Samtidig er det deres mening. United begynner imidlertid også å tro det samme, selv om de har tilbudt ham 200.000 pund i uka – fire ganger mer enn hva han nå tjener – og 70.000 pund mer enn hva Real Madrid har tilbudt ham.

Ingen kontrakter er underskrevet, men i Madrid tror de at De Gea kommer til Bernabeu. Men, hva er egentlig greia med Madrid? Ok, familien hans er derfra og moren hans liker ikke å fly – så å bo i Manchester er sånn sett ikke ideelt. De Gea hadde også veldig hjemlengsel i sitt første år i Manchester, men han er etablert nå – mye grunnet støtten han har fått fra klubben og supporterne. Det samme gjelder også for andre spillere – og manageren.

Før hans gærne, men herlige tale på tirsdagens prisutdeling har Van Gaal fortalt venner hjemme i Nederland hvor overrasket han har vært over støtten. Han vet at kravet i en toppklubb kun er seirer, men han har jo ikke vunnet alt denne sesongen.

Det er ingen sjanse for at Radamel Falcao eller Angel Di Maria ville blitt møtt med samme støtte om de hadde prestert som de har gjort i Madrid. Likevel har begge blitt ulykkelige i United, selv om det først er nå på tampen av sesongen det har skjedd med Di Maria. United tror fortsatt at de kan hente det beste ut av ham neste sesong, men PSG er definitivt interessert, og de ble sinte da Memphis Depays agent fortalte at de kom til å få Depay, bare for så å ringe United og si: «Hvis dere ikke reagerer nå så drar han til Paris».

Van Gaal ga dermed grønt lys, og 16 timer etter agentens telefon til United var Depay klar.

Støtten fra United og fansen er noe De Gea bør huske mens kjæresten hans fortsetter å hviske inn i ørene hans hvor deilig en varm august-kveld kan være i Madrid. Sannheten er jo at de august-dagene også inneholder evigvarende trafikk-køer. Samtidig er det hjembyen hans vi snakker om.

Alle United-spillere lar seg imidlertid ikke friste av Madrid.

I 1950 forsøkte en Madrid-født advokat å hente de tre beste spillerne i den colombianske toppdivisjonen, Alfredo di Stefano, Hector Rial og Charlie Mitten. De var tre av stjernene som ble hentet til Colombia mot store lønninger da landets fotballforbund brøt med det internasjonale fotballforbundet.

Charlie, min grandonkel, dro fra å være en stjerneving i United på 11 pund i uka, til å bli en stjerneving for Santa Fe i Bogota for 100 pund i uka.

En respektert colombiansk historiker kontaktet meg nylig, og lurte på om jeg visste at «onkelen din var den best betalte fotballspilleren i verden i 1950?».

Jeg visste ikke det, men jeg visste at Bernabeu hadde forsøkt å hente ham og nylig dro jeg til Bristol for å møte Charlies sønn, John, som selv har spilt profesjonelt for Newcastle, Leicester, Coventry og Exeter. Han var også en glimrende cricket-spiller for Leicestershire.

John er i 70-åra nå, men selv om kroppen hans ikke lenger er hva den var så er minnet hans det.

– Jeg husker mer av selve hverdagen i Bogota enn selve fotballen pappa spilte, sa han.

– Barna i Colombia hadde ikke sko, noe vi aldri hadde opplevd maken til før. Vi bodde i et stort hus med fire soverom, og hadde også en hushjelp. Pappa kjørte rundt i en amerikansk bil, en Studebaker, og vi følte oss som konger på slottet.

– Jeg husker at Santa Fe-formannen inviterte oss til eiendommen sin oppe i fjellene en gang, og pappa pleide å kjøre med våpen i bilen – i tilfelle det ble problemer. På presidentens eiendom så vi imidlertid både hester og appelsin-trær – noe jeg heller aldri hadde sett før. Det var fantastisk.

Det var imidlertid ikke like fantastisk for tanta mi og Charlies kone. Hun slet med hjemlengsel.

– Vi reiste tilbake til Manchester etter seks måneder, mens pappa ble der i ett år, forklarer John.

– Pappa kom for å si farvel og ønske oss god reise på båtturen hjem fra Cartagena, som var et godt stykke fra Bogota. Det var jeg, mamma og søsteren min Susan og broren min Charlie (som også ble profesjonell fotballspiller). Jeg kikket ned på kaia, og så pappa som vinket farvel. Så snudde han seg og gikk 200-300 meter bort langs kaia uten en eneste gang å snu seg tilbake. Jeg tror han synes det var for vondt at vi skulle dra. Båtturen med båten Reina do Pacifico tok to uker før vi var i Southampton. Der ble vi hentet av en fyr jeg ikke kjente og fraktet hjem til Manchester hvor vi bodde i et kommunalt hus i Stretford.

– Vi bodde hos et par som het Jack og Alice helt til pappa kom hjem etter ytterligere seks måneder. Jeg husker at hagen var liten, men at den var full av journalister da pappa kom hjem.

At Charlie Mitten returnerte til England var store nyheter, men for John handlet det kun om å få hjem pappa.

– Han hadde kjøpt pistol med hylster til meg og broren min, men han ble utestengt fra all fotball i seks måneder siden fotballforbundet mente han hadde brutt United-kontrakten da han dro til Colombia.

– Det eneste pappa sa til meg om det hele var imidlertid at han angret på at han ikke dro til Real Madrid. Han hadde snakket med Bernabeu, som han omtalte som en meget smart advokat. Pappa sa imidlertid nei til tilbudet, selv om det hadde gitt ham mye mer penger.

– Da jeg spurte ham om det samme en del år senere, sa han: «Jeg dro ikke dit siden mamma ikke ønsket å dra til Spania. Hun hadde hjemlengsel, og ønsket seg til Manchester».

– Pappa spilte så litt amatørfotball for et lag i Salford, og flere hundre kom for å se på siden han hadde vært stjerne på United. Så kom Fulham på banen, og betalte United 20.000 pund for ham – en stor sum på den tiden. Harry Catterick og Bobby Robson, som var blant lagkameratene hans, pleide å komme over for å drikke te, og vi var på Craven Cottage hver eneste uke.

Charlies karriere fortsatte med suksess, men ble langt i fra like suksessrik som den kunne blitt i Madrid. Han ble også en såpass god manager at han ble Newcastle-manager i 1958. Det eneste han angret på i livet var imidlertid Real Madrid.

Så er spørsmålet om David de Gea også kan si nei til Madrid? Hvis han gjør det, la oss virkelig håpe at han ikke kommer til å angre på at han ble værende.