Mange fryktet den dagen Edwin van der Sar la hanskene på hylla. Det handlet ikke nødvendigvis kun om at en epoke var over, men kanskje mer om den som ventet oss. Ingen av oss kan argumentere mot at Van der Sars erfaring og rutine gjorde laget, især forsvaret, til velsmurt maskin som gikk knirkefritt gjennom flere sesonger. Nå står man igjen med to unge løver som kjemper om hans plass. Begge med vinnermentalitet, begge med sulten, og begge med den intensiteten som skal til for å bli Uniteds nye nummer én. Men er denne rivaliseringen til lagets beste?
Det var mange som rynket øyenbrynene sine da United hentet inn Anders Lindegaard i januar 2011. En dansk målvakt som kun hadde ligaspill i Danmark og Norge på CV-en kunne umulig tilføre noe konstruktivt til United. Det var derfor mange som pustet lettet ut da det ble klart at David de Gea hadde signert for klubben for 17,8 millioner av dronningens valør, som også sendte De Gea på andreplass over tidenes dyreste keepere (Gianluigi Buffon koster Juventus 32,6 millioner pund i 2001). For så mye penger forventer man mye, uansett om spilleren er en 20år gammel spanjol uten kjennskap til hverken det engelske språket eller engelsk fotball.
Til tross for en lei start har De Gea spilt seg kraftig opp. Man sitter fortsatt igjen med flausene hans, og husker ikke nødvendigvis feberredningene eller det faktum at han såvidt er fylt 21år. Jeg skal si meg enig i at Anders Lindegaard virker som det smarte valget som keeper akkurat nå. Han har tro på egne ferdigheter, kjenner til fysisk fotball (han har spilt i Norge tross alt) og virker klarere for engelsk fotball enn sin spanske motpart. Problemet her er uansett at om man degraderer De Gea vil man også stoppe hans utvikling som keeper. David de Gea kommer til å bli en av verdens beste keepere, men spørsmålet er hvor lang tid man kan vente på at han slår ut i full blomst. Spesielt når du har en sulten danske som ved enhver anledning proklamerer at han ikke har kommet til Old Trafford for å pelle seg i nesa på benken.
Annonse
Resultatet har blitt en delt oppgave. Noen ganger står Lindegaard, noen ganger står De Gea. Jeg føler at dette er en katastrofal løsning. Det gir ingen kontinuitet hverken for keeperne, eller for forsvaret. Når vi i tillegg kan slenge på det faktum at forsvaret vårt, per dags dato, nærmest har okkupert alle sykesengene i Manchester-området, er det nærmest en umulig oppgave å komponere en forsvars-femmer (jeg inkluderer keeperen her) der alle er komfortable med hverandre. Jeg husker tilbake til da Fabien Barthez forlot klubben og løsningen ble en slags blanding mellom Tim Howard og Roy Carroll. 2004/2005-sesongen, da denne ordningen var aktuell, endte troféløs. Grunnen var da at forsvaret ikke hadde en fast keeper bak seg, ergo var det ingen spesiell trygghet de kunne lene seg på. Det har man ikke nå heller, da hverken Lindegaard eller De Gea har fått nok tid til å kunne stabilisere seg, og virkelig vise seg som sjef i de bakre rekker.
SIKKERHETEN SELV: Edwin van der Sar.
Ser vi tilbake på Uniteds mest suksessrike epoker finner du, som regel, én soleklar målvakt som stikker seg ut. Selv er jeg oppvokst i den epoken da det ikke fantes annet valg enn Peter Schmeichel i mål, og den tryggheten og disiplinen den store dansken utgjorde var utslagsgivende for at United var så suksessfulle da han spilte. Vi snakker her om den keeperen mange mener er tidenes beste. Kanskje ikke kun pga hans keeperferdigheter, men på måten han styrte forsvarslinja foran seg på. Men en slik autoritet som Schmeichel hadde kan bare utvikles gjennom kontinuitet. Vi snakker her om en keeper som kommer til å kjefte spillere huden full om de gjør noe feil, men samtidig kan orientere dem, og geleide dem gjennom spillets gang. Her trer også Van der Sar frem med sin rutine og «fotballhjerne». Jeg tør påstå at hverken Bruce og Pallister eller Vidic og Ferdinand hadde fungert såpass bra med hverandre om de ikke hadde hatt Schmeichel og Van der Sar bak seg. Det handler om å skape en aura, en trygghet, en slags ånd om at bak dem står en levende vegg som er villig til å ofre alt for laget. På lik linje med dem selv, selvfølgelig. Dette skaper selvtillit. Men det kan kun skapes ved at man har ett klart førstevalg mellom stengene på «Drømmens Teater».
Spørsmålet en uansett må stille seg er; David de Gea eller Anders Lindegaard?
Jeg har lenge brukt en liten metafor angående David de Gea som jeg ønsker å dele med dere: En solsikke er en sterk og flott plante. Den vokser seg stor og stråler for alle. For at solsikken skal vokse trengte den rikelig med vann, sol og pleie. Setter du solsikken innendørs vil den falle sammen, visne og, til slutt, dø. Solsikke vil uansett ha sine perioder der den ikke stråler like flott, og ser kanskje ikke like strålende ut hele tiden. Men på sitt beste er det ikke mange blomster som er like strålende som solsikken, mener jeg. David de Gea er en slags solsikke. Vi vet alle hvor god han kan, og ganske sikkert kommer til å bli, men det handler om å la det potensiale vokse. Lindegaard gjør ikke saken noe bedre ved å være såpass god som han er, men jeg mener at den spanske målvakten burde være, slik hans draktnummer tilsier, Uniteds nummer én.
Når De Gea ble hentet inn advarte jeg folk mot at dette kom til å skje. Han kom til å gjøre feil, han kom til å bli hengt ut, og han kom til å trenge masse tid på å utvikle seg. Hva vi har i David de Gea, hvilket jeg mener at vi ikke har i Lindegaard, er en keeper som potensielt kan dominere fotballverdenen de neste 10-15 årene. Han trenger tid til å gjøre England til sin egen personlige plattform, mener jeg. Han trenger å bli robust, sterkere i kroppen og mer dominant inne i boksen, men alt det vil komme med tid. «Rom ble ikke bygd på én dag», heter det, og en dominant keeper skapes heller ikke over natta. Lindegaard skal få sprenge så mye dansk dynamitt han bare vil, i realiteten er det flott å ha konkurranse bak der da det gjør begge to bedre, men jeg ser heller at vi dyrker frem en spansk general selv Hernán Cortés ville nikket i aksept til.
Vil du lese mer av Jonas, kan du også gjøre det på det ved å gå på bloggen han har sammen med Nicolas Berg på theprawnsb.blogspot.com. Bloggen har også en twitterkonto, @ThePrawnSB.
Annonse
Enig i eller uenig med bloggerne våre? Si din mening i kommentarfeltet nederst.
