United ville tilby Ronnie kontrakt

Ole Gunnar Solskjær, Ronny Johnsen, Henning Berg, Erik Nevland, Joshua King og Ronnie Håland. Noe som skurrer?

Vel, ikke nødvendigvis. 

Du bør definitivt dra kjensel på de fem førstnevnte. De utgjør nemlig kvintetten med norske spillere som har førstelagskamper for Manchester United.

Men allerede høsten 1992, knappe fire år før Solskjær og Johnsen ankom Old Trafford som de første med norsk pass, kunne nettopp Ronnie Håland blitt den første norske spilleren i United.

Historien hans er definitivt noe utenom det vanlige

United var interesserte

Sammen med United-Supporteren drar 39-åringen fra Os ved Bergen tilbake til «The Cliff».

Det er første gangen han er her siden han trente med de kommende Premier League-mesterne i en alder av bare 15 år. Som tenåring fikk nemlig stortalentet muligheten til å vise seg under et treningsopphold i United.

I løpet av den uken imponerte Ronnie så mye at United i utgangspunktet ønsket å tilby den unge nordmannen kontrakt.

– Det dukker opp noen minner nå, smiler Ronnie så snart han er innenfor de digre metallportene og speider utover Uniteds gamle treningsanlegg i Lower Broughton Road.

– Der parkerte Sir Alex Ferguson, og like ved siden av stod Bryan Robsons doning. Som tenåringer flest på den tiden hadde jeg Robson som min favorittspiller. Det var ingen over, ingen ved siden av. Derfor kommer jeg aldri til å glemme da Robson kom inn i garderoben på «The Cliff», håndhilste på hver av de nye spillerne som var der den uken og ønsket oss velkommen til klubben. For første og eneste gangen i mitt liv ble jeg starstruck, humrer Håland.

Før han legger til med litt mer alvor:

– Et slikt minne glemmer du rett og slett aldri. Det var stort den gangen, og det er nesten like stort å se tilbake på i dag. Så jordnær, så hyggelig og likevel kanskje den aller største stjernen i United på den tiden. Det underbygget i alle fall alt jeg har hørt om United som en stor familieklubb, mimrer Ronnie.

Tidenes konfirmasjonsgave

Mimringen stanser imidlertid ikke der. Den går enda lengre tilbake i tid, til slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet da Ronnie spilte midtbane for et lag med en særdeles talentfull generasjon fra Os.

Ronnies lag vant stort sett alt av turneringer og kretsmesterskap i Hordaland i flere sesonger og 15-åringen var også aktuell for U16-landslaget.

Da han stod konfirmant våren 1992, hadde familien derfor klekket ut en glimrende idé. I stedet for å gi Ronnie penger til å kjøpe moped slik mange jevnaldrende gjorde, ønsket de at han skulle få et minne for livet, et treningsopphold i United.

Dermed kontaktet faren Supporterklubben.

Hans Lokøy startet Manchester Uniteds skandinaviske supporterklubb sammen med Per Harald Larsen i 1981. Lokøy husker godt henvendelsen fra Ronnies far.

– Det var jo ganske andre tider den gangen, men vi var likevel litt usikre på hvordan United ville reagere på en slik forespørsel. Vi sjekket litt rundt og fikk bragt på det rene at Ronnie var et stort talent. Det var en forutsetning for at vi i det hele tatt kunne spørre United om et treningsopphold, forklarer Lokøy til US.

Han ringte til Eric Harrison, som igjen snakket med Sir Alex Ferguson. Svaret kom etter noen uker. Ronnie var hjertelig velkommen til «The Cliff».

Trente med førstelaget

I oktober 1992 dro Ronnie og faren derfor over til Manchester.

– Da jeg kom til United var jeg egentlig ikke så bekymret for om jeg skulle mestre nivået. Alt jeg tenkte på var å løpe ut på gresset for å spille fotball og ha det gøy. Sånn tenker en 15-åring. Verden var ikke så full av bekymringer den gangen, smiler Ronnie.

Han legger likevel ikke skjul på at det første møtet med «The Cliff» var spesielt.

– Før den første morgenøkten lå alt utstyret på plassen jeg hadde fått tildelt. Alt var vasket, brettet og lagt klart til meg. Det var egentlig ganske absurd med tanke på hva jeg var vant til hjemmefra. Men for all del, det var en fantastisk følelse. Rett og slett kult, om jeg kan bruke et så banalt ord, ler Ronnie.

Han trente først med Uniteds 16- og 17-åringer, sammen med blant andre Terry Cooke som også var et storlatent på den tiden.

«Class of 92» med Gary Neville, David Beckham, Paul Scholes og Nicky Butt holdt til på nabofeltet.

– Jeg hadde fått med meg at de hadde vunnet FA Youth Cup noen måneder i forveien, men visste egentlig fint lite om dem. Jeg ble fortalt at det var en spesiell generasjon og jeg kunne se at de var gode. Jeg husker godt var hvor intens treningen deres var. Det var ikke vanskelig å høre stemmen, eller rettere sagt brummingen, til Eric Harrison på feltet, humrer Ronnie.

Men de mange nye inntrykkene, nye med- og motspillere, nye omgivelser og nye trenere gjorde at det tok litt tid før Ronnie slapp seg løs sammen med Terry Cooke & co. 

– På de første øktene gikk det ikke så veldig bra. Jeg var nok litt nervøs og ikke så fokusert som jeg burde vært. Men så ble jeg ganske irritert på meg selv og tenkte: «Ronnie, nå er du her. Du får trolig bare denne ene muligheten. Nå må du vise hva du duger til». Jeg og et par andre juniorer ble tatt opp og fikk trene med førstelaget. Da ba jeg faren min holde seg unna med kameraet på sidelinjen slik at jeg kunne tenke 100 prosent på fotballen, forklarer han til US.

– Lekte med Ferguson jr.

Og på treningen med førstelagsgutta gikk det bektrakelig bedre for Ronnie.

Etter en kort oppvarming endte Ronnie på samme lag som Ryan Giggs i en spilløvelse. På motstanderlaget var blant andre Darren Ferguson, managager Alex Fergusons sønn. Etter hvert som det gikk bedre og bedre økte selvtilliten til Ronnie. Han slo den ene tunnelen etter den andre på Ferguson til Ryan Giggs sin grenseløse begeistring.

Og det er ikke Ronnies egne ord. Da Hans Lokøy senere spurte Eric Harrison om hvordan Ronnie hadde klart seg svarte Harrison at Darren Ferguson sikkert syntes det var greit da Ronnie dro.

– Han lekte med Darren, forklarte den legendariske ungdomstreneren.

– I dag hadde det jo vært kjekt å ha de minnene foreviget på film, men jeg er ikke i tvil om at jeg spilte bedre siden jeg kunne fokusere på selve fotballen og ikke tingene rundt, forklarer Ronnie til US.

Selv om det har gått 24 år siden han hospiterte med United, er det mange inntrykk og minner som har brent seg fast i netthinnen hos 39-åringen.

– Jeg husker hvordan det luktet i garderoben og i klubbhuset. Jeg minnes også hvordan bordsettingen var i kantinen, der juniorene spiste for seg og a-lagsgutta hadde plassene helt inne i et hjørne. Jo lenger inn i hjørnet du satt, jo høyere opp i hierarkiet var du. Helt innerst satt Ferguson selv og Bryan Robson og det var vel greit nok. Paul Ince hadde lyst til å sitte der, men jeg vet ikke om han fikk lov, ler Ronnie.

– Og så husker jeg at flere av juniorene gikk rundt på garderobeanlegget og sang på «We are the Pride of All Europe».

Viktig del av historien

United hadde fått en litt småvrien start på den første Premier League-sesongen i 1992/93, men noen uker etter at Ronnie trente med klubben, kom en franskmann med oppbrettet krage og fryktinngytende målteft.

Resultatet kjenner alle.

United vant ligaen, så seg aldri tilbake og Eric Cantona ble en legende. Men Ronnie smiler bare når Cantonas navn blir nevnt.

– Det hadde jo vært stas å få hilst på Cantona, men for meg var Bryan Robson den største fastholder Ronnie.

Selv om United flyttet til nye og hypermoderne fasiliteter på Carrinton ved millenniumsskiftet, mener Osingen at «The Cliff» er en viktig institusjon. Mye av sjelen til United var der. Hvor mange har ikke stått under taket på den gamle tribunen, speidet på talenter og sett treninger. Anlegget er en viktig del av historien. Det som gjør United så store er nettopp historien, og «The Cliff» vil altid forbli en viktig del av den, forklarer Ronnie.

Skulle vært engelsk

«Frankie Valli and the Four Seasons» landeplage fra 1975, «Oh, What a Night», runger fremdeles på Old Trafford som en hyllest til Ole Gunnar Solskjær og hans uforglemmelig scoring mot Bayern München på Camp Nou i 1999.

Men 11 år tidligere, da Frankie Valli fremdeles sang med en kraftfull falsett som om et velrettet Cristiano Ronaldo-frispark skulle ha truffet hans edlere deler, hadde gruppen en annen slager, nemlig «Ronnie».

«Ronnie, Ronnie, Ronnie how can you go? I am regretting, but can’t stop forgetting, because
you were my first love», lød refrenget. 

Nå var sangen riktignok en ulykkelig kjærlighetssviske tilegnet en jente som het Ronnie, men hvem vet, kanskje den kunne blitt en slager på Old Trafford den også?

– Nja…Ronnie smiler beskjedent.

Men faktum er at han imponerte såpass under oppholdet i United at klubben hadde lyst til å skrive kontrakt med talentet fra Os.

Det var imidlertid bare et problem.

Ronnie var norsk og ikke engelsk.

«Dersom Ronnie var engelsk ville vi nok skrevet skoleguttkontrakt med ham. Vi ville fulgt utviklingen nøye et års tid, og det er store sjanser for at han ville blitt tilbudt lærlingekontrakt neste år, forklarte den legendariske ungdomstreneren i United, Eric Harrison til US for 24 år siden.

– På den tiden var det vanskeligere med EØS-regler og tilpasninger fra det norske til det engelske skoleverket. Det var veldig hyggelig av Harrison å si det han gjorde. Jeg kunne definitivt gå fra «The Cliff» med hevet hode og vite at jeg kunne forsvart en plass i juniortroppen, sier Ronnie i dag.

Takknemlig for minnene

Det er 24 år siden Ronnie var på «The Cliff» som spiller. Nå er han tilbake som turist.

Elven Irwell krenger seg fremdeles pliktskyldig forbi Uniteds gamle treningfelt. Mye vann har rent forbi Irwells mudderbrune bredder siden den spede unggutten kjørte tunnell på Darren Ferguson til Ryan Giggs sin grenseløse begeistring.

Det er heller ikke fritt for at noen, selv blant dem som har blitt kjent med Ronnie de siste årene, blir overrasket over denne historien.

For 39-åringen fra Os har sjelden snakket så mye om oppholdet i United i 1992.

– Jeg hatet oppmerksomhet den gangen, og egentlig gjør jeg det fremdeles. Jeg så vel først og fremst på opholdet i United som et privat minne som på en måte var min egen private opplevelse. Jeg følte aldri noe behov for å fortelle andre om det, men nå har jeg blitt noen år eldre og kan se ting i perspektiv. Jeg skjønner at jeg fikk oppleve noe helt spesielt som praktisk talt ville vært umulig for en norsk unggutt i dag om ikke du da ikke har et ekstremt talent. Derfor er jeg veldig takknemlig for minnene og det var en veldig fin gest av Hans Lokøy og Supporterklubben. Jeg fikk utvilsomt en opplevelse for livet, forteller Ronnie.

– Det var jo en ganske fin historie, og Ronnie gjorde en god figur i Manchester. Det fikk jeg selv bekreftet av Eric Harrison etterpå. Men det er jo som Ronnie selv sier, helt andre tider nå. For oss var det veldig hyggelig å kunne være en døråpner inn til United og ikke minst å gi Ronnie et minne han sikket aldri vil glemme, sier Hans Lokøy.

– Kjøper pub i Salford

Det var ikke bare gjensynet med «The Cliff» som begeistret Ronnie Håland.

Da han bodde på puben «The BeeHive» i Holland Street bestemte han seg like godt for å kjøpe puben som var til salgs.
– BeeHive er en lokal Salford-pub i hjertet av området av Uniteds nedslagsfelt. Det er en typisk arbeiderklasse-pub, litt utenfor allfarvei men med tonnevis av sjarm, forklarer Ronnie. Han fikk forklart av de forrige eierne at flere av Uniteds spillere opp gjennom årene har gjestet puben som også er et Bed & Breakfast.
– Det er kort og godt en rød pub i et rødt område og det bygges mange nye leigligheter i nærheten. Dette blir spennende, sier den ferske pubeieren.

Harrisons vurdering av Ronnie:

Dette var Eric Harrisons vurdering av Ronnie etter treningsoppholdet i United i 1992.

– Ronnie åpnet uken litt forsiktig, det var tydelig at selvtilliten sviktet noe. De første par øktene gjorde han ikke mer enn høyst nødvendig med ballen, og ga den fort fra seg til medspillere. Men det er forståelig tatt i betraktning at forholdene var fremmede for ham. Etter hvert økte selvtilliten og han viste t han er et stort talent. Han er rask, teknisk god og viste fin fotballforståelse. Darren Ferguson er glad for at han er borte, Ronnie lekte med ham på treningen!

Dersom Ronnie var engelsk ville vi nok skrevet skoleguttkontrakt med ham, vi ville fulgt utviklingen nøye et års tid, og det er store sjanser for at han ville blitt tilbudt lærlinjekontrakt neste år.