Jonny Evans skulle vært Uniteds lagkaptein nå, og vi skulle aldri solgt Danny Welbeck.
Av: Paul McGuinnes Fortalt til: Lars Morten Olsen
Hei, igjen alle sammen. Denne gang tenkte jeg å fortelle om juniorspillere jeg har trent som har fått en god karriere et annet sted enn i Manchester United. Noen av disse skulle jeg ønske klubben aldri hadde solgt.
Danny Welbeck er kanskje det klareste eksempelet. En god og anvendelig spiller, en type som United trenger, i stedet ble han solgt altfor billig og til en rival!
Jonny Evans og Darren Fletcher fikk mange gode år i United, men vi skulle ikke solgt dem fordi typer som dem er selve blodpumpen i et lag.
Nylig var jeg på Turf Moor og så Burnley mot Hull. Der var det tre spillere jeg har jobbet med, og som har fått en bra karriere.
Den første er Tom Heaton.
Han var med da jeg tok U12-laget til USA og vi vant Dallas Cup. Tom var ikke alltid førstevalg, men han bare jobbet målbevisst i alle år og nå er han en av de beste keeperne i Premier League. Han er også en flott fyr med en bra familie som har støttet ham hele veien.
I Toms tilfelle vil jeg ikke si det var en stor tabbe å selge ham, fordi han hadde gode keepere foran seg i køen med Edwin van der Sar som førstekeeper. Jeg tviler på om Tom hadde fått den samme fine progresjonen om han hadde blitt værende fordi han neppe ville fått særlig mange sjanser.
Solgte Keane for billig
Robbie Brady og Michael Keane spilte også i den nevnte kampen. Robbie har godt over 30 landskamper for Irland, han kan brukes i flere roller, og jeg mener United kunne hatt bruk for ham nå.
Annonse
En glimrende mann å ha på benken fordi han kan spille i minst tre posisjoner. Michael var aldri stjernen i laget og hadde en mye tregere utvikling enn tvillingbror Will. Will var atletisk og teknisk, mens Michael ikke hadde den rette kroppskoordineringen og var litt «stygg andunge».
Han vokste, men uten de samme musklene som Will. Han hadde heller ikke samme naturlige talent som Will, men det Michael hadde var bøttevis med besluttsomhet! Han var ikke klar for full trening, og vi ba ham om å fortsette på skolen og komme inn på ettermiddagene for trening på egenhånd sammen med en trener, som regel meg.
Michael og jeg hadde en rekke øvelser, og sakte, men sikkert så vi at gutten ble både sterkere og bedre teknisk. Jeg synes vi solgte Michael både for tidlig og for billig.
Mitt tips er at han forlater Burnley til sommeren for et stort beløp.
Han er blitt koblet til Arsenal, Chelsea, Everton, til og med Manchester City. Hvem vet, kanskje United «tar en Pogba» og henter Michael tilbake?
Han har i hvert fall sterke følelser for United.
– Will var bedre enn Harry Kane
Will er en spisstype lik Teddy Sheringham. Jeg satt på tribunen i Preston da han fikk den alvorlige kneskaden under en U19-landskamp, en skade som holdt ham ute i over et år. Will spilte spiss på England U19 og hadde Harry Kane til venstre for seg. Bare for å illustrere hvor god Will var:
Annonse
Harry var ikke i nærheten av nivået til Will!
Will fikk en ny skade denne sesongen og har vært uheldig, men jeg sier til ham, for vi har god kontakt, at fordi han er en sånn type spiller er det meget mulig han er på topp når han er 28-30 år sånn som Sheringham var.
Schweinsteiger er ikke i nærheten av nivået til Fletcher, og det er bare trist at klubben lot Fletch og Jonny gå.
Paul McGuinness
Et annet brødrepar jeg hadde under meg var Jonny og Corry Evans.
Jonny var alltid det største talentet av dem. Jonny var dessuten en smart gutt og veldig voksen for alderen. Før han og hele familien flyttet til Manchester brukte han å fly tur-retur Nord-Irland for kamper.
Etter en kamp i Derby kjørte jeg ham til Manchester flyplass, en biltur på to timer. Det var som en voksen-konversasjon. Han var en herlig gutt, og burde absolutt vært Uniteds lagkaptein nå. Han kom til United som 11-åring, han kjenner klubben og ville vært ideell som kaptein.
Dessverre mistet han tillit under Louis van Gaal, og ble nok litt frustrert over måten United plutselig skulle spille på.
Vi skulle også beholdt Darren Fletcher. Schweinsteiger er ikke i nærheten av nivået til Fletcher, og det er bare trist at klubben lot Fletch og Jonny gå.
Faren til Jonny og Corry heter Jackie og han er stor United-fan. Jeg kjenner ham godt, og vi har god kontakt.
Et annet foreldrepar jeg kjenner godt er moren og faren til Danny Welbeck. Snille mennesker som jobber mye i frivillige organisasjoner. De har takket meg kanskje hundre ganger for hva jeg har gjort for Danny, og jeg må innrømme at jeg føler litt ekstra for ham. Det er fordi jeg hadde jobben som hovedansvarlig for alle lag fra U9 til U16 da Danny kom til United som 8-åring. Da jeg ble U18-trener var han akkurat gammel nok til å spille for det laget også. Jeg trente altså Danny fra han var 8 til han var 18, 19 år og det var et privilegium å følge utviklingen til denne fine gutten. United skulle aldri ha solgt ham!
Vi kunne signert Woodgate, men droppet ham da Wes skrev under.
Paul McGuinness
Danny kom fra samme gaten som Wes Brown.
Da jeg så Wes første gang var han 13 år og spilte for Manchester Boys.
Annonse
Wes var et supertalent og en rekke klubber jaktet på ham. Jeg var sjef for alle Uniteds speidere i Manchester-regionen og det var mitt ansvar at United fikk signaturen hans.
Jeg husker jeg tenkte «wow, for en ansvarsfull jobb!» fordi det var speidere fra andre klubber der også. Wes hadde et unikt talent, og hvis han ikke hadde fått alle disse skadene ville han hatt minst 80 A-landskamper for England. Han spilte sammen med Jonathan Woodgate. Vi kunne signert Woodgate, men droppet ham da Wes skrev under.
Wes er bare en av flere solide midtstoppere jeg har hatt gleden av å trene som alle har fått fine karrierer.
Hør bare: Michael Keane, Jonny Evans, Gerard Pique, Ryan Shawcross, og Craig Cathcart.
Husk at vi hadde Ferdinand og Vidic på førstelaget så det var veldig vanskelig for en junior å klare nåløyet den gangen.
Evans lå alltid foran Shawcross, derfor var det forståelig at klubben lot Shawcross gå. Cathcart var glimrende med den siste, avgjørende taklingen, ikke så ulik Brown.
Cathcart var lagkapteinen på juniorlaget, og det var litt synd at han aldri fikk sjansen på førstelaget. Det var synd og skam at Pique gikk, men jeg tror La Liga passet ham bedre enn Premier League, og han ønsket jo hele tiden også å returnere til Barcelona.
James Chester skal heller ikke glemmes.
13 spillere i EM
Han var aldri den raskeste, ikke den høyeste, men en av de aller beste til å lese spille i tillegg til glimrende spenst. Han kan ta denne Bobby Moore-taklingen (mot Pele i VM 1970, red.anm.), utrolig dyktig til å time taklingen i rett øyeblikk.
Han var en av Wales’ beste spillere i EM 2016, og det gledet meg stort.
Det var 13 spillere i EM som kom fra Uniteds akademi, og ingen klubb, selv ikke Barcelona, kunne matche det.
Annonse
Det faktum at jeg har trent alle disse 13 gjorde meg umåtelig stolt, og det er en sann glede å se hvor langt de har nådd.
Kieran Richardson har også fått en god karriere etter United. Han var ekte Cockney-gutt med full av selvtillit. Mange klubber var ute etter ham, og derfor var det uvisst om vi klarte å få kloa i ham.
Vi hadde ham på prøvespill en ukes tid da faren hans ringte meg. Han begynte samtalen med «Hva har dere gjort med gutten?».
Jeg ble bekymret og trodde det var noe galt, inntil faren sa at Kieran elsket altfor vi gjorde og det var til oss han ville komme. Det var et stort øyeblikk for meg. Kieran var så «cocky» at vi måtte holde ham nede litt. Jeg husker vi hadde en internkamp og for å gjøre det ekstra tøft for Kieran så satte vi Ben Collett til å markere ham. Ben, som måtte legge opp på grunn av skade, var knallhard og vår beste høyreback.
Ben var på ham hele tiden uansett hvor fort Kieran løp. Etter en halvtime snudde Kieran seg og skrek på bred Cockney-dialekt: «F*** hell man, he is a f*** robot». Etter det kalte vi Ben bare for «robot», og det er sørgelig at han måtte legge opp på grunn av en grusom takling fra en Middlesbrough-spiller i reservelagskamp.
Phil Bardsley var ikke mer enn tolv år da han ble med på kampene med alle United-trenerne inkludert Sir Alex.
Paul McGuinness
Phil Bardsley var ekte Salford-gutt.
Han vokste opp like ved det gamle treningsfeltet The Cliff. Den gangen var treningsfeltet stort sett åpent, og Phil hang rundt og fulgte treningene fra han var seks, syv år.
Han hadde ikke noe spesielt talent, men han trente godt og hadde hele Salford i ryggen. Det var tradisjon at alle trenerne med støtteapparat spilte kamp fredag ettermiddag i innendørshallen.
Vi spilte for gøy, men alle ville vinne så det var høy intensitet. Phil var ikke mer enn tolv år da han ble med på kampene med alle United-trenerne inkludert Sir Alex.
Vi ga ham ingen spesialbehandling bare fordi han var liten. Det gjorde ham tøff, og samtidig ble han en del av familien. Til å være en som overhodet ikke var blant de beste på aldersbestemt, har han hatt en enestående karriere.
Ron-Robert Zieler har VM-gullmedalje med Tyskland og flere landskamper.
Han var en lovende keeper, men jeg tror han slet litt med kulturforskjeller fra sitt hjemland, og han hadde lenge Ben Amos foran seg i køen. Likevel tror jeg oppholdet i United hjalp ham til å få den fine karrieren han siden har fått med Hannover og nå Leicester.
Riktig innstiling
Til sist vil jeg nevne Joe Dudgeon, fordi han er et flott eksempel på hva du kan klare med riktig innstilling. Han var aldri den beste, og da han kom opp mot sin 16-årsdag måtte vi ta en avgjørelse om han skulle få kontrakt eller ikke. Alle trenerne var samlet for et møte for å avgjøre Dudgeons framtid, og det var flertall for ingen kontrakt.
Mark Dempsey derimot tok ordet og sa at vi MÅTTE gi Joe kontrakt. Han hadde trent på blokkerende innlegg kvelden før, og Joe hadde blokkert 30 på rad!
Han fikk kontrakt og spilte sesongen etter venstreback på U18-laget, og utviklet et herlig samspill med Robbie Brady. Joe spilte blant annet for Hull, men var uheldig med skade og måtte legge opp. Han er nå trener på Manchester City sitt akademi uten at jeg vil holde det imot ham.
Det er hyggelig å høre at spalten min her i United-Supporteren blir lest.
En annen hyggelig sak er at jeg ble invitert av Den Norsk Trenerforeningen for å holde et foredrag. Det foregikk i Prioritet Serneke, et imponerende anlegg like utenfor Göteborg.
Når disse linjer skrives er jeg på oppdrag for FA på det nasjonale fotballsenteret St. George’s Park. Selv om jeg ennå ikke er i fast arbeid, er det inspirerende å bli sendt ut på slike jobber.