10 år siden ulykken

Jimmy Davis ble bare 21 år gammel. Tidlig om morgenen den 9. august 2003, krasjet den lovende United-spissen inn i en trailer. Han ble erklært død på stedet. En lovende fotballspiller var ikke mer.

Under bringer vi en sak som tidligere i uken sto på trykk i The Independent. Den er skrevet av Sam Wallace, og baserer seg på et intervju med Davis’ tidligere lagkamerat i United, Danny Webber.

——————————————————————————————–

– Jimmy var død, men jeg bare fortsatte å ringe ….

Danny Webber, spissen som for 10 år siden mistet sin lagkamerat, minnes den skjebnesvangre tiden.

Danny Webber smiler ved minnet om den eneste gangen han og bestekameraten, den avdøde Jimmy Davis, spilte sammen for Manchester Uniteds førstelag. De hadde vært et profilert og målfarlig radarpar på juniornivå, og nå, i november 2001, hadde Sir Alex Ferguson for første gang gitt Davis sjansen på øverste nivå. Anledningen var et ligacupmøte med Arsenal på Highbury.

United stilte langt ifra med sitt sterkeste mannskap. Paul Scholes dukket ikke engang opp. Senere innrømmet han å ha trosset Ferguson ved denne anledningen.
Arsène Wenger derimot, sendte blant andre utpå Sylvain Wiltord, Ray Parlour, Edu og Kanu, og Arsenal vant kampen 4-0.

– Jimmy glemte støvlene sine!

Webber og Davis var begge 19 år gamle og henrykt over å få spille.
– Jimmy glemte støvlene sine, minnes Webber.

– Det var debutkampen hans, og så hadde han glemt støvlene sine! Dermed måtte han spille i mine. Jeg hadde nemlig med meg flere par.

– En time før kampen sa han til meg: ‘Webbs, alvorlig, hvor er støvlene mine?’, og jeg svarte: ‘Jim, jeg har dem ikke. Gå og sjekk i bussen.’

– Jeg fikk mer panikk enn ham. Han sa: ‘Hva skal jeg gjøre?’, og jeg svarte: ‘Jeg vet ikke, Jim.’

Men jeg hadde disse nye Adidas Predator-støvlene med meg og sa til ham: ‘Du er nødt til å spille i disse.’

– Han hadde de bredeste føttene i hele verden, og fordi «Preds» er ganske smale, måtte han væte dem først.

Fredag ​​er altså 10-årsdagen for Davis’ død. Han omkom, 21 år gammel, da bilen hans krasjet inn i en lastebil på motorveien M40 i Oxfordshire. Han var utlånt til Watford og på vei sørover i de tidlige morgentimene for å se dem i sesongåpningen. Selv var han skadet og kunne ikke spille. Likskuet etter ulykken fastslo at han hadde vært godt over promillegrensen.
Webber, som nå er 31 år gammel og går mot slutten av fotballkarrieren, har utelukkende gode minner om sin beste venn og spisspartner:

– Bare bra, bare positivt, sier han om den saken.

Hele United-troppen deltok i Davis’ begravelse, og året etter, i mai 2004, ble de overrakt FA-cuptroféet mens de bar t-skjorter med navnet hans påtrykket.

Webber er ikke i tvil om at Davis ville ha fått en god karriere. Nå, ti år senere, spiller Webber for Accrington Stanley. Det har ikke bestandig vært lett for ham å bære på vekten av kameratens død.
Webber spilte også for Watford på tidspunktet da Davis omkom. Det gjorde han i kjølvannet av å ha takket nei til en forlenget avtale med United etter en låneperiode på Vicarage Road den foregående sesongen. Som den Manchester-gutten han er, hadde han umiddelbart innledet vennskap med Redditch-fødte Davis da de som 13-åringer begynte å spille sammen i Uniteds ungdomsavdeling.

Han husker spenningen ved å være lærling i United på slutten av 1990-tallet. Det var i de tider da Ferguson hadde bygget opp et lag av unge spillere før de store pengene kom inn i bildet i forbindelse med utstedelse av proffkontrakter til 17-åringer. Davis bodde i en såkalt «dig», hos en hybelvertinne i Salford. Den befant seg like rundt hjørnet fra Uniteds gamle treningsanlegg, The Cliff. Webber på sin side, måtte ta to busser hver morgen for å komme seg til trening.

– Om morgenene satt vi og fulgte med når Becks og Scholes ankom, sier han. – Stemningen var elektrisk. Siden vi var så tett innpå  gode spillere og fantastisk fotball, lærte vi mye. Jim pusset Teddy Sheringhams støvler. Til jul ble han tipset av Teddy mens han fortsatt sto i dusjen. Pengene ble gjennombløte!

Både Webber og Davis spilte for det engelske juniorlandslaget, og begge fikk proffkontrakter av United.

– Det er ingen tvil i min sjel om at Jim ville ha fått en veldig god karriere, sier Webber.

– Han hadde fortsatt tre år igjen av kontrakten med United. Riktignok er det umulig å si hvordan det ville ha gått, men han hadde alt som skulle til for å takle det. Han hadde rett og slett alle egenskaper som må til for å bli en toppspiller.

Webber var med Davis i timene før han døde. De spiste middag sammen på hotellet hvor Davis bodde i Watford. Men siden han var skadet og ute av stand til å spille dagen etter, kjørte Davis etterpå tilbake til hjemstedet Redditch. Etter en utekveld der tok han beslutningen om å kjøre tilbake til Watford i morgentimene, og da skjedde ulykken.

Tidlig samme morgen, ble Webber oppringt av Watfords daværende daglige leder, Terry Byrne, mannen som senere skulle ta seg av David Beckhams karriere.
Over telefonen ble Webber bedt om å komme inn for å signere registreringspapirene. Da han ankom og så to politibiler på parkeringsplassen, skjønte han at noe var alvorlig galt fatt.

– Jeg så det på ansiktene til Terry og sjefen min, Ray Lewington. De holdt tilbake mye følelser, sier Webber.

– De forsikret meg om at jeg ikke hadde gjort noe galt. Men så kom den ene politimannen inn og sa at Jims bil hadde vært innblandet i en ulykke.

– Da begynte jeg å ringe ham. Jeg ringte og ringte og ringte, i håp om at han ville plukke opp telefonen. Man håper ikke at slikt skal skje noen, men likevel tenker du: ‘Har noen stjålet bilen hans?’

Tårene rant. Det var fryktelig. Øyeblikket der du innerst inne vet, men fortsatt lever i håpet om å få svar fra den andre siden av telefonlinjen.
Klokken 12.00 annonserte klubben hva som var skjedd, og kampen ble avblåst.

– Mens Terry fortalte om ulykken til guttene i garderoben, var jeg ikke klar over hvor sterke bånd Jimmy hadde knyttet til folk. For selv om de bare hadde kjent ham i kort tid, vil jeg si at minst 80 prosent av dem var i tårer, mens samtlige tilstedeværende var fullstendig knust. Det var en fryktelig, fryktelig tid.

Webber spilte resten av sesongen med en vest påtrykket «Davis 11» under spillertrøyen. Han innrømmer at han følte sorgen «som noen hadde plassert en sekk på ryggen min».

– I duell med forsvarsspillere tenkte jeg med meg selv: ‘Men i himmelens navn, han der kan jeg jo lure av selv i søvne.’  Men jeg gjorde ikke det. Og hver gang jeg scoret et mål rev jeg av meg trøyen, og det føltes som det største trykkventilutslippet noensinne.

– Det kom til det punktet at når jeg gjorde et intervju ble jeg alltid spurt om Jimmy. Etter bare noen måneder husker jeg at jeg svarte skarpt tilbake mot en eller annen.
– Jeg sa: ‘Jeg vil ikke ha noen flere spørsmål om dette. Jeg har ikke lyst til å fortsette med å fortelle deg det jeg fortalte deg i forrige uke.’

– Inntil da hadde jeg prøvd å sette opp et tappert ansikt.

At Davis var over tillatt promillegrense, passer ikke inn med den kameraten Webber kjente ham som.

– Fremdeles, den dag i dag, forstår jeg det ikke, sier han.

– Og jeg tenker heller ikke på det slik. Jeg ser det ikke på den måten. I hodet mitt er det ikke en gang en faktor. Det er som det er. Om det er et slikt fokus folk ønsker seg, så blir det deres egen sak. Alle som kjente Jim blåser i det. Ikke var han av typen som tok sjanser, og ikke drakk han. Han levde et rent liv.

Deres tidligere lagkamerat i Uniteds ungdomsavdeling, Marek Szmid, er nå tilbake i klubben som velferdsansvarlig, og en viktig del av jobben er å lære klubbens akademispillere å mestre livet.

Webber har fortsatt Davis’ trøye hengende på veggen. Han har også beholdt vesten han skaffet seg som minne om sin venn, og et brev fra Davis mor, Jenny.

– Jeg tenker på ham hver dag, og det er bare positive, gode minner, sier Danny Webber.