Samme debut, én drøm, to skjebner

Kjære leser:  Vi er inne i en ekstraordinær tid, også for oss fotballsupportere. Vi savner kamper, men akkurat nå det er mye som er viktigere her i verden. Likevel, til alle dere som er inne på united.no den neste perioden: På grunn av situasjonen så legger vi i påsken ut absolutt alle nye saker på united.no åpent for alle å lese. Dette er en sak fra medlemsbladet United-Supporteren som normalt ville vært kun for medlemmer.

Merk: Denne saken stod første gang på trykk i medlemsbladet United-Supporteren høsten 2016. Vi har ikke endret på innholdet i saken, slik at det kan hende at enkeltspillere nå spiller for andre klubber enn de gjorde da saken ble skrevet den høsten.

– Det var helt sprøtt. Jeg forsøkte å ikke kikke bort på Paul Scholes som var min største helt. Jeg bryr meg ikke om hva folk sier om Lionel Messi eller Cristiano Ronaldo. For meg er Paul Scholes størst. Av alle. Og nå trente jeg sammen med ham.

Det gløder av øynene til 25 år gamle Daniel Lloyd-Weston der vi treffer keeperen på en liten og koselig italiensk restaurant i svenske Örnsköldsvik.

Daniel Lloyd-Hvem, spør du kanskje.

Det gjorde redaksjonen i United-Supporteren også for bare et par måneder siden. United hadde akkurat sikret seg Paul Pogba, for ny verdensrekord, og vi diskuterte mulige saker om rekordkjøpet.

10. oktober 2009 debuterte imidlertid franskmannen første gang for United, sammen med blant annet kjente navn som Jesse Lingard, Ravel Morrison og Will Keane.

Og Daniel Lloyd-Weston.

Men hva skjedde egentlig med keeperen som den lørdagen i oktober i 2009 hadde akkurat den samme drømmen som Paul Pogba? Svaret ble enda mer spektakulært enn vi trodde, og forteller mye om hvordan fotball-verdenen er.

For hver eneste Paul Pogba finnes det nemlig haugevis av Daniel Lloyd-Westoner.

Juni 2015 – seks år etter United-debuten:

Paul Pogba gliser.

Han har akkurat feiret ligagull nummer tre etter tre sesonger i Italia, og han har vært på banen i 35 av 38 ligakamper. Åtte mål er det også blitt, og som om ikke det er nok så kunne han akkurat også juble for sin andre strake seier i Coppa Italia, Italias svar på FA-cupen.

Om noen dager venter Champions League-finalen, mot Barcelona, og millionene strømmer inn på 22-åringens konto. Én ting er den offisielle lønna som netto er på 3,3 millioner pund i året, tredje mest i Serie A, kun bak Roma-legenden Daniele de Rossi og målkongen Gonzalo Higuain.

En annen ting er alle millionene som strømmer inn fra private sponsoravtaler. For andre år på rad kommer han også med på årets lag i Serie A. Senere får han også flere stemmer i FIFAs offisielle kåring av verdens beste spiller i kalenderåret 2015. Livet smiler.

Det gjør det ikke for Daniel Lloyd-Weston i England.

Ingen vil ha ham.

Han har måttet flytte hjem til foreldrene, er depressiv og nærmest suicidal etter et tøft år fullt av nedturer.

Når vi treffer ham i Örnsköldsvik er livet litt tilbake på beina igjen. Han har måttet legge opp, men har en flott kjæreste og jakter på jobb. Han ser frem til resten av livet igjen. Håpet er tilbake. Livsgleden er der også.

– Det var den uka Pogba kom

Akkurat som den var det da han var noen dager i United da Paul Pogba skrev under for United i oktober 2009.

– Jeg satt på benken for Port Vale i League Two da jeg plutselig ble kontaktet av United. Jeg var 18 år gammel, det var onsdag og jeg fikk beskjed om at jeg skulle møte opp hos dem fra fredag til mandag.

– Det var den uka Paul Pogba hadde ankommet, og jeg trente med ham, Jesse Lingard, Michael og Will Keane, Ryan Tunnicliffe og Ravel Morrison den fredagen. Paul McGuinness var manager, og jeg fikk beskjed om at jeg kom til å stå i en bortekamp mot Crewe lørdag formiddag. De la til at jeg også kom til å være involvert i en Manchester Senior Cup-kamp mot Oldham mandag kveld.

– Vi tapte den kampen mot Crewe, 2-1, en spesiell kamp for meg siden jeg hadde vokst opp som Crewe-spiller fra jeg var sju til jeg var 11 år gammel. Jeg hadde aldri sett de spille så bra, men kanskje var det nettopp fordi de møtte United. Målene de scoret i den kampen var utrolige, ett var et brassespark.

– Paul Pogba var utrolig. Han kunne gå av flere mann, og jeg husker at han dundret ballen i tverrligger fra langt hold i kampen. Jeg stod bare bak der og måpte av det jeg så.

– Jeg vokste opp i en fotball-tid da man skulle spille ballen ut til siden for å få et innlegg da man var så langt fra mål, men han skjøt altså, med innsiden, knallhardt i tverrligger.

– Jeg har faktisk forsøkt å kopiere det på trening senere, men jeg har aldri klart det.

– Ravel Morrison var også fantastisk. Han var en fyr som ikke bryr seg om hva han sier eller hvem han fornærmer. Han gjør som han vil og sier det han tenker, men jeg så også ting fra ham på treningsfeltet som jeg aldri hadde sett før.

– Paul Pogba er imidlertid den beste spilleren jeg noensinne har spilt med.

– En manager sa: «»Spark så høyt og langt du kan

– Jeg har aldri brukt føttene mine så mye som i den kampen, og det var noe ganske annerledes enn det jeg hadde opplevd i en del andre klubber på lavere nivå.

– En manager sa alltid til oss: «Får du ballen så skal du sparke den så høyt og langt du kan. Hver gang». Og det var ikke bare til meg han sa det. Han sa det til midtstopperne, backene, alle. Det handlet kun om å få ballen frem. Han ville ikke se en kortpasning, og måtte vi heade så var det samme beskjed der: «Head ballen så langt opp du kan. Jeg bryr meg ikke så lenge du bare få den så langt frem som mulig.»

– Heldigvis for meg så var det å bruke beina en av styrkene mine, og kanskje var nettopp det noe United hadde lagt merke til. Victor Valdes var nemlig et av forbildene mine da han var i Barcelona, og da vi så ham på TV så sa faren min alltid: «Se hvordan han bruker beina. Det må du også trene på».

– Derfor gjorde jeg også det, bare for at jeg til slutt ble eldre og skjønte at ingen av managerne på lavere nivå ønsket at jeg brukte beina som ham.

– Familien min hadde ikke så mye penger, men før den kampen så kjøpte de et måneds-abonnement på MUTV, for å se kampen. Jeg husker jeg så kampen der etter at jeg kom hjem, og at kommentatoren, det var vel Paddy Crerand, sa at «Uniteds keeper ser veldig komfortabel ut med ballen i beina».

– Det holdt for meg. Det gjorde dagen komplett, eller rettere sagt dagen, uka og måneden komplett. Jeg var også ganske komfortabel på det nivået.

– Etter kampen ba de meg så om å møte opp på trening søndag også, og da var det trening med reservene. Ole Gunnar Solskjær var manager, Ben Amos var keeper, Gabriel Obertan, norske Joshua King og også Da Silva-brødrene var med. Nivå-forskjellen var stor.

– Jeg hadde klart meg ganske så bra med U18-laget, men jeg husker skyteøvelsene på reservelaget. Jeg så ikke en gang avslutningene. Det var bang og rett i hjørnet fra Joshua King. Jeg slet. Stort. En annen ting var da vi varmet opp i en sirkel. En ting var det å få med seg føttene, men en annen ting var det å henge med bare med øynene. Det var så mye høyere nivå enn jeg var vant til.

– Jeg husker at en av Da Silva-brødrene sa han skulle kopiere Zinedine Zidanes mål for Real Madrid mot Bayer Leverkusen i Champions League-finalen i 2002, bare at han skulle treffe tverrliggeren i stedet. Så stilte han seg opp på kanten av 16-meteren, slo ballen 20 meter opp i lufta, tok den på hel volley og dunket den klokkerent i tverrliggeren.

– De andre gutta var bare: «Ok, du klarte det, flink gutt», men jeg bare: «Hæ? Så jeg akkurat det der? Klarte han det der? Selv ikke tryllekunstneren David Blaine kunne klart det der. Gjorde han det? Wow…»

– Plutselig var jeg der med Scholes, Neville, Giggs og alle

– Jeg skulle så være med i reservelags-troppen i kampen mot Oldham mandag kveld, men fikk beskjed om å møte til trening også mandag formiddag.

– Da jeg ankom mandag fikk jeg hilse på førstelagets keepertrener, Eric Steele, og beskjed om at jeg skulle trene med førstelaget. Det var riktignok landslagspause, men førstelaget? Plutselig tuslet jeg ut sammen med Edwin van der Sar, Gary Neville, Ryan Giggs, Paul Scholes, Michael Owen, Anderson. Jeg ble ganske så stum. Ante nesten ikke hvor jeg skulle gå eller se.

– Husk at jeg vokste opp som United-fan. Jeg dro på alle hjemmekamper med faren min, og det var i en tid da United var best, med Scholes, Giggs, Beckham og hele den gjengen som de store heltene. Så var jeg plutselig der. På samme bane som mange av dem. Det er faktisk ganske sprøtt første gang.

– Jeg var sammen med keeperne, Van der Sar, Tom Heaton som nå er i Burnley og i landslagstroppen og Tomasz Kuzczak. Det var egentlig en ganske rolig økt. Jeg husket at vi snakket i 40 minutter. Van der Sar hadde sett en kamp i helga, og de analyserte og diskuterte bevegelsene til keeperen, at han gjorde det slik, men at om han hadde tenkt annerledes så ville noe annet skjedd og det ville trolig vært bedre.

– Senere ble slike analyser vanlig også blant andre keepere, men det var første gang jeg opplevde det.

– Jeg turte imidlertid ikke å si noe. Det blir litt som at om jeg hadde vært uenig så hadde jeg nok hatt feil. Uansett hva de sa så var nok det sannheten og riktig.

– Samtidig forsøkte jeg ikke å kikke altfor mye over på Paul Scholes, som hadde vært den største helten min i alle år, men han skuffet ikke på trening den dagen. Uansett hvilken pasning han fikk så la han den død. Pasningsfoten og overblikket var skremmende. Skremmende god.

– Og hva skulle jeg kalt ham om vi pratet? Gud? Eller at du er Sir Paul Scholes og står over dronningen? Det er vel det jeg burde sagt.

– Jeg må også få si at selv om mange etter hvert vitset om Anderson, noen mener nok også at han ikke var så god, men la meg si det sånn: Han VAR god. Jeg husker også skytetreningen der. Jeg kom ikke en gang i nærheten av skuddene til Michael Owen. Alle satt i hjørnet. Van der Sar stoppet vel noen av dem, Tomasz Kuszczak også og Tom Heaton reddet vel én eller to, men jeg reddet ikke et eneste skudd.

– For å si det sånn: Om jeg ikke var helt klar over at jeg ikke var god nok for nivået etter å ha trent med reservene, så visste jeg det veldig godt etter den treningen med førstelaget. Jeg var vant til å trene på League Two-nivå, men her skjønte jeg med en gang at jeg ikke var god nok.

– Så satt jeg på benken mot Oldham den kvelden, men selv det var ganske uvirkelig. Kampen ble spilt i Hyde, og på den ene siden av meg satt Ole Gunnar Solskjær – mannen jeg forgudet som en helt – mannen som hadde gitt meg et av de beste øyeblikkene i hele livet mitt da han stakk frem tåa i Champions League-finalen i 1999.

– Jeg var nemlig i Italia med faren min på ferie den gangen, sju år gammel. Hele utestedet var fullt av Bayern-fans, men selv om jeg var liten så skjønte jeg hva som foregikk. Så scoret Sheringham. Så kom tåa til Solskjær. Faren min kastet meg så høyt i lufta at jeg holdt på å smelle opp i taket.

– Jeg skal innrømme at de øyeblikkene var så spesielle at det ikke er så lenge siden jeg var inne på You Tube for å se avslutningen igjen, og selv da måtte jeg holde tårene tilbake.

– Ja, jeg vet at det høres litt sprøtt ut, men det er sant.  Jeg vil alltid være takknemlig overfor Solskjær for det øyeblikket, og nå satt han ved siden av meg.

– På den andre siden satt Mike Phelan, og ute på banen herjet Obertan og Da Silva-brødrene. Det ble litt som «Hvordan skjedde egentlig dette? Jeg er jo i Port Vale i League Two?».

– Etter kampen, da vi var tilbake på Carrington, fikk jeg så beskjed fra Richard Hartis om at de mente at jeg ikke var klar for nivået, men det visste jeg allerede selv. Hvis jeg skulle hatt noen som helst sjanse til å få kontrakt med United så var det en reservelags-kontrakt, men nivået der og på førstelaget var på et helt annet nivå enn jeg var vant med, sier Lloyd-Weston til United-Supporteren.

Fikk nei fra United, City, Liverpool og mange

Det var imidlertid ikke det første avslaget i karrieren.

Selv om han akkurat hadde fylt 18, hadde han allerede forsøkt seg i Crewe, Manchester City, Liverpool, United (en gang tidligere i seks uker), Stoke, Leicester, WBA og Scunthorpe. Cardiff og Luton hadde også tilbudt ham kontrakt underveis, men han valgte i stedet WBA og Port Vale.

Åtte klubber og åtte avslag, selv om han hadde fire år bak seg i Crewe fra han var sju til han fylte 11, og også tre år bak seg i Stoke før de måtte ta valget: Gi ham lærlingekontrakt eller vrake ham?

Da ble valget å vrake ham.

Han var også ett helt år i WBA før de sa nei.

– Det var tøft å få sånne beskjeder da man var liten, men etter hvert ble man litt immun mot det. Man lærte at det var slik fotballen fungerte, og derfor tok man det ikke voldsomt innover seg, selv om håpet om å få et ja – og lykkes – alltid var der. I fotballen blir man «slått ned» 99 ganger av hundre, men man drømmer hele veien om den ene andre gangen.

20. september 2011:

Michael Owen hadde scoret to og Ryan Giggs en gang da United ledet 3-0 ved pause på bortebane i ligacupen mot Leeds. På benken satt 18 år gamle Paul Pogba, og ved pause klappet han Giggs i hånda, og tuslet utpå til en 45 minutter lang debut på Uniteds førstelag.

Etter at Lloyd-Weston ble frigitt i 2009 hadde det franske supertalentet hele tiden utviklet seg i United-trøya, og i februar 2011 ble han tildelt draktnummer 42 i United før han satt på benken på A-laget, for første gang, da Crawley ble slått i FA-cupen.

I mai 2011 var han så sentral da United ble første lag i historien som gikk til topps i prestisjetunge FA Youth Cup for 10. gang. Alle skjønte at det bare var et spørsmål om tid før han debuterte på A-laget, og mot Leeds fikk han omsider sjansen.

Pila pekte videre nedover

Daniel Lloyd-Weston dro tilbake til reservebenken i Port Vale da United sa nei til ham i 2009.

– Da jeg kom tilbake til Port Vale etter de dagene i United så husker jeg at fansen lurte på om jeg kom til å bli den første spilleren de solgte for mer enn én million, men det gikk ikke helt slik.

– Jeg fikk aldri spille førstelagsfotball for dem, men ble leid ut til Nantwich Town, på nivå sju. Det var en liten klubb med en grusom og kald bane. Det var en del eldre spillere der, og alle stakk i baren for å drikke øl etter kamp.

– Da jeg dro tilbake til Port Vale fikk jeg også vite at den nye manageren der ikke ville ha meg. Han likte ikke å ha unge spillere i stallen sin.

– Cheltenham i League Two ville imidlertid ha meg, og jeg satt på benken for dem samtidig som jeg spilte reservelagsfotball. Jeg elsker Cheltenham, og har bodd der tre ganger hittil i livet. Jeg spilte også bra på reservelaget og treninger, og tilbakemeldingene, da jeg spurte om ny kontrakt, var at de likte meg. De likte at jeg presset førstekeeperen til å prestere, og han gjorde det også bra. Sånn sett var det rett at han spilte.

– Så var det meningen at jeg skulle spille i siste ligakamp den sesongen, men like før kamp fikk jeg beskjed om at så ikke skjedde. To dager etter ga de meg så beskjed om at jeg ikke fikk ny kontrakt.

– Det var ingen forklaring annet enn at «det visstnok ikke fungerte». Litt senere på sommeren skjønte jeg imidlertid noe mer. Da hentet de Jack Butland på lån fra Birmingham.

3. juli 2012:

– Det er skuffende. Jeg synes ikke han respekterte oss.

Ordene tilhørte Sir Alex Ferguson, og kom etter at Paul Pogba vraket United til fordel for Juventus.

Bare noen måneder etter at det andre stortalentet, Ravel Morrison, ble kastet på dør, hadde United mistet sin andre juvel.

Pogba hadde riktignok fått tre innhopp i ligaen, tre ligacup-kamper og så spill i Europa League, og han hadde fått et så bra kontraktstilbud som United følte de kunne gi til en spiller som var så tidlig i karrieren sin.

Franskmannen og agent Mino Raiola ønsket imidlertid mer, av både spilletid og penger, og da Sir Alex foretrakk høyreback Rafael sentralt på midtbanen i stedet for Pogba i en ligakamp mot Blackburn, så åpnet det seg et sår som aldri lukket seg.

– Skammelig, har Pogba senere uttalt seg om laguttaket.

Like etter hentet Sir Alex også Paul Scholes tilbake, og fra da av var United egentlig sjanseløse i kampen om å beholde Pogba.

Tjente 300 pund i uka

Mens Paul Pogba forhandlet med både United og Juventus, og hadde et ønske om en ukelønn på 150.000 – 200.000 pund tjente Lloyd Weston på det meste, i hele karrieren sin, 300 pund i uka.

– Da er ikke reiseutgifter inkludert. Ingen klubber fra League Two eller ned dekker sånt. Penger var alltid en utfordring, sier han, og det er ikke vanskelig å forstå det da månedslønna aldri var større enn 1.200 pund.

Samtidig som Paul Pogba forlot England til fordel for Italia, så tok også Lloyd-Weston turen sørover i Europa. Til Hellas, øya Lesbos og klubben Kalloni, uten at pengeproblemene ble mindre av den grunn.

– Jeg spilte ett år for greske Kalloni på nivå to, for reservelaget deres. Jeg elsket øya. Jeg hadde vært der før så jeg kjente også noen, og selv om Lesbos er den tredje største øya i Hellas så kjenner likevel alle hverandre. Spiller du for fotballklubben så vet alle hvem man er, og man er som en stor fisk i en liten dam.

Ukelønna var 250 euro, men kun det. Ingenting mer. De pengene skulle dekke alt. I starten virket det imidlertid bra nok, og en gang fikk han en konvolutt.  I den lå det 3.000 euro. Dessverre ble det ikke mange slike konvolutter.

– Jeg ble kåret som «kampens viktigste spiller» mange ganger, men til slutt skyldte de meg over 2.000 euro.

Da hjalp det ikke at klubbdirektøren plutselig møtte opp, klaget på resultatene og fastslo at alle måtte gå ned 30 prosent i lønn.

– Jeg hadde ikke penger til å betale regningene mine så jeg måtte reise. Jeg skulle gjerne blitt, jeg likte meg der og nivået er undervurdert, men man kan ikke leve uten penger.

Juli 2013:

Paul Pogba gliser. Igjen. Denne gangen foran fotografer. Med VM-trofeet i armene.

Han har vist verden at det var rett å dra til Juventus, og har utviklet seg masse i Serie A. Debutsesongen ble kronet med ligagull, han spilte seg inn på laget midtveis i sesongen, og scoret noen strålende mål.

Det ble lite ferie, men hvem bryr seg om det her han nå står med VM-trofeet etter å ha ledet Frankrike til seier i U20-VM som lagets kaptein. Han ble også kåret til turneringens beste spiller, og scoret på sitt straffespark i den avgjørende straffekonkurransen i finalen mot Uruguay.

Se høydepunkter fra VM-finalen for U20-landslag her:

Nye nedturer

Daniel Lloyd-Weston ble gradvis litt mer desillusjonert som fotballspiller, men etter returen fra Hellas fikk han trene med barndomsklubben Crewe, samtidig som han fikk spilletid i lavere divisjoner.

– Først fikk jeg sju måneder hvor jeg spilte alle kamper for Leek Town på nivå sju. Det handlet mest om å gjøre det som måtte til for å bli i fotballen. De siste tre månedene av sesongen var jeg så i Market Drayton, et annet lag på samme nivå, mens jeg forsøkte å få meg en kontrakt et annet sted.

En ukes opphold hos League 1-klubbene Hartlepool og Brentford endte imidlertid med negative svar. Igjen.

Juli 2014:

Paul Pogba ser tomt ut i lufta. Alt blir ikke til gull. Tyskland har akkurat slått Frankrike 1-0 i VM-kvartfinalen.

Bastian Schweinsteiger er en av de første som kommer bort til ham. Han gir unggutten en klem, men den klemmen, erfaring og tittelen «beste unge spiller i mesterskapet» er det eneste han sitter igjen med. Ikke noe sølvtøy.

Trøsten får være at det ble et nytt ligagull med Juventus like før VM, og at han for første gang ble tatt ut på årets lag i Serie A.

Fikk sjansen på C-landslaget

Paul Pogba avsluttet sesongen med et tomt blikk i Rio de Janeiro, men for Daniel Lloyd-Weston endte 2013/14-sesongen endelig med jubel.

Herefords nye manager kjente Lloyd-Weston fra tiden de hadde sammen i Port Vale, og hentet ham til klubben. Dermed ble det mye spilletid på nivå fem, i Conference-ligaen, rett under League Two.

Lloyd-Weston spilte cirka 30 førstelagskamper den sesongen, ble kåret til årets spiller i klubben og også kalt opp til det engelske C-landslaget.

– Jeg ble bedt om å møte på managerens kontor, noe som ofte ikke er en god ting, men ble helt stum da han fortalte om uttaket. Vi møtte Jordan på bortebane, jeg spilte de siste 20 minuttene og vi vant 1-0.

– Det var en spesiell opplevelse, og jeg merket kanskje litt av det Wayne Rooney og de andre stjernene merker når de er ute. Det var i alle fall mange som lurte på hvilke fotballspillere det var som tuslet rundt der med engelske treningsdresser, humrer han.

– Sesongen ble også en «rysare». Vi måtte vinne i siste kamp samtidig som Chester ikke kunne vinne sin kamp. Det var eneste måte å overleve på.

– Vi tok ledelsen i 2. omgang, men motstanderen utliknet. Fem minutter før full tid gjorde vi så 2-1. Samtidig kom rapportene om at Chester ledet 2-1, så det hjalp ikke. Vi var på vei ned.

– Vår kamp var ferdig, vi stod ute på gresset og ventet på å høre fra Chester-kampen. På tribunene var det om lag 4.000 mennesker, og 1.500 av dem var vel Hereford-fans. De stod med radioer og mobiltelefoner. Jeg snudde meg mot dem for å spørre hva stillingen er, men så eksploderte det plutselig. 30 sekunder før slutt hadde Salisbury utliknet.

– Folk stormet banen, alle jublet, det var helt vilt. Det er en 12 minutter lang video på You Tube av alt som jeg har sett flere ganger.

Se øyeblikket da Hereford-spillerne forstår at de ikke rykket ned

Jobbet på Sainsburys for egen lønn

Samtidig var det nok av nye eksempler på at livet på lavere nivå i England er ganske så annerledes fra hvordan det er på toppnivå med United.

– Underveis i den siste kampen tuslet noen av direktørene rundt på tribunen for å samle inn penger blant fansen. De sa det var for å redde klubben. Da jeg satt meg på bussen etter kampen kom direktørene så inn med innsamlings-boksen, gratulerte oss og sa at «her har vi samlet inn penger fra fansen. Det er bare å forsyne seg». Alle kastet seg over koppen for å ta det de kunne, men jeg var mest flau.

– Jeg husker også en annen hendelse. Som profesjonell fotballspiller stiller man opp mye for lokalsamfunnet. Man møter gjerne opp på sykehus, skoler og sånne ting.

– Vi ble en gang bedt om å reise til den lokale butikken, Sainsburys, for å samle inn penger. «For hva», spurte jeg? Svaret var at det var for at klubben skulle overleve, noe som betød at de ville at vi skulle dra dit, pakke posene til folk og samle inn penger som så skulle brukes til å betale lønna vår.

– Hadde det vært Unicef eller kreftforskning eller hva som helst annet skulle jeg med glede pakket pose etter pose, men her handlet det altså om å gjøre dette slik at jeg selv skulle få lønn. Det ble som profesjonell tigging.

– Det var ikke alle som ville det, men jeg gjorde det.

– Da vi kom så var ikke de som jobbet i butikken informert, ingenting var ordnet, så det endte opp med at de ga oss noen blomstervaser for å samle inn penger i. Det var fullstendig uprofesjonelt. Jeg har aldri vært så flau som jeg var akkurat der.

– Årsaken var selvsagt at Hereford slet fælt økonomisk. I slutten av januar kom styreformannen inn i garderoben og la all skyld på oss for at klubben ikke tjente nok penger til å betale oss. Han la til at dermed var ikke han heller interessert i å bruke ett pund mer på klubben.

– Jeg husker godt at jeg hadde 30 pund igjen på kontoen en dag, og valget stod mellom å fylle på bensin slik at jeg kom meg frem og tilbake til trening eller å spise mat. Jeg valgte bensin.

– Jeg mistet også leiligheten min, siden jeg ikke hadde penger. Redningen ble en liten seng i garasjen i et hus noen av spillerne bodde i. Til slutt skyldte Hereford meg 1.800 pund, men jeg så aldri noe til de pengene.

– Jeg var hatet i Southport

Manageren hans dro videre til Southport etter sesongen, og Lloyd-Weston ble med ham dit før 2014/15-sesongen. Da begynte imidlertid nedturene igjen.

– Jeg ble plutselig syk den sesongen. Jeg ble rammet av en merkelig greie, som jeg aldri hadde hørt om før, som gjorde at halve fjeset plutselig ble lammet. Jeg kunne verken smile eller åpne det ene øyet, og da var det umulig å spille.

– Men mens fansen elsket meg i Hereford, de hadde til og med en egen sang til meg, så hatet fansen meg i Southport.

– Det er ganske spesielt når egne fans, som egentlig skal støtte deg, er åpen på at de hater deg.

– Jeg har forresten hørt mye rart i karrieren. Det var blant annet en som sa at han håpet moren min fikk kreft. Det er helt vilt, og fullstendig meningsløst. For det første så blir jeg egentlig ikke særlig fornærmet av det, og for det andre så lurer jeg bare på hvorfor noen gidder å bruke opp oksygen på å si noe sånt. Smil i stedet…

Var ønsket i Salford

– Da jeg ble klar for spill igjen så hadde manageren fått sparken, og den nye manageren hentet i stedet inn spanske David Raya fra Blackburn på lån. Han var riktignok helt fantastisk, så den avgjørelsen var lettere å forstå. Jeg tror han kommer til å nå langt.

– Selv endte jeg i stedet i Salford på lån. Det gikk bra. Phil Neville ledet mange av treningene, Paul Scholes hadde kanskje litt tid til overs siden han også var innom treningene ganske ofte, og da måneden var over ville de forlenge låneoppholdet.

Det var bare et problem. Penger.

Southport så plutselig en mulighet til å tjene en ekstra slant, og satte seg på bakbeina. Enten måtte Salford betale eller så ble det ikke noe av.

– Hvis dere skal være så vanskelige på det så bør jeg få spille for Southport igjen lørdag, kontret Lloyd-Weston, og fikk positivt svar på det.

20 minutter før oppvarmingen skulle starte den påfølgende lørdagen fikk han likevel følgende melding: Glem det, vi har leid inn en annen som skal stå i mål.

Den nye keeperen var imidlertid dårlig, så han kom inn på laget igjen, spilte bra, men borte mot Dover kombinerte han bra spill med en stygg tabbe.

– Uka etter hentet manageren så inn en 35-åring i stedet. Jeg spurte hva det betød for meg, og svaret var at jeg stod fri til å finne meg en ny klubb.

Nok et slag i ansiktet, altså.

Hadde 30 pund igjen på kontoen

Han dro videre til miniputtene Newcastle Town og senere til Worcester. Problemet med sistnevnte var at de holdt til to timer unna bostedet hans. Lønna var 150 pund i uka, og det skulle dekke reiseutgifter, leie av leilighet, mat og andre regninger.

Etter forsesongen skjønte han at han fort at han økonomisk og tidsmessig ikke kunne dagpendle til Worcester høsten 2015.

Derfor flyttet han til Cheltenham for å komme seg nærmere klubben, han begynte å studere på universitet og så for seg en bedre fremtid. Sammen med kjæresten.

Så gikk alt galt.

– Jeg ble skadet, og da fastslo de raskt at det var uaktuelt å betale meg. Dermed ble jeg frigitt.

– Det betød samtidig at kjæresten min, etter seks år, forlot meg. Jeg hadde dermed mistet fotballen, kjæresten og leiligheten. Jeg måtte avbryte studiene, og reise hjem for å bo med foreldrene. Alt var mørkt. Det var en knalltøff periode i livet mitt, både som fotballspiller og personlig.

Det var så tøft at han ble depressiv og suicidal.

Sommer 2016:

Paul Pogba skriver under på kontrakten som gjør ham til verdens dyreste fotballspiller, og returnerer til United for en ukelønn på om lag tre millioner kroner.

– Ikke misunnelig på Pogba

På restauranten i Örnsköldsvik, der Daniel Lloyd-Weston møter Supporterklubben, er fotballkarrieren over.

Han fikk sjansen i svenske Gälivare like etter nyttår, ble raskt kaptein og tjente 9.000 kroner i måneden i den hardtsatsende 2. divisjonsklubben. Håpet om Premier League var dødt, men kanskje kunne han nå Allsvenskan, slik kompisen Lloyd Saxton hadde gjort det med GIF Sundsvall? Kanskje kunne han fortsatt leve av fotballen?

Etter et fotball-liv hvor han hadde slengt seg selv rundt omkring i nesten 20 år, så merket han det imidlertid i ryggen.

24 år gammel fikk han dermed beskjed fra legen: Du må legge opp. Du kan ikke gjøre dette mer. Skiveprolapsen i ryggen kan bli bedre, men vil aldri forsvinne.

– Legen sa at påkjenningen på ryggen ved å fortsette som keeper var som om man tok en hammer og dunket løs på en geleklump, og da var det lite poeng i å krangle om det.

– Da jeg dro til Sverige så håpet jeg fortsatt på et liv uten stress og mange av de erfaringene jeg hadde hatt som fotballspiller, men jeg har det uansett bra. Jeg har funnet en kjæreste her, og blir gjerne i Sverige også videre. Jeg elsker livet her, og håper jeg kan finne meg en jobb som personlig trener.

– Misunnelig på Paul Pogba?

– Nei, faktisk ikke. Folk snakker mye om overgangssummene og lønningene, men man må være realistisk. Verden er slik at man er verdt så mye penger man genererer, og Paul Pogba og Premier League genererer enormt med penger.

– For min del så tror jeg alle nedturene til slutt påvirket meg. Det har vært flere nedturer enn oppturer, og sånn er det for de fleste.

– Jeg elsket fotballen. Den betydde alt, og moren min har fortalt meg at hvis jeg spilte dårlig da jeg var liten så snakket jeg ikke med noen. Da kompisene mine dro ut på byen i ungdommen så dro jeg på treningssenteret. Jeg ofret alt, men det var ikke nok. Jeg har opplevd mye, også masse som jeg ikke kan snakke om, men det er vel bare å innrømme at fotball-livet mitt ikke helt endte slik jeg forestilte meg det som liten.