Spytting, rasisme og væpnet ran

Denne saken stod på trykk i sesongens første utgave av medlemsbladet United-Supporteren. Supporterklubben møtte Crerand, snakket inngående med ham om 1967/68-sesongen, og har fått tillatelse til å presentere det hele i dagbokform.

Første del, som her er åpent for alle, handler om en helt spesiell sommer etter at United tok gull i 1966/67.

Les også: Del 2: 10-12 gærne fans på rommet
Les også: Del 3: – George kom, og da kom damene
Les også: Del 4: – Lamper laget av menneskehud

– Kommer du nærmere så dreper jeg deg

Av Paddy Crerand, oversatt og dramatisert av Dag Langerød

Lørdag 13. mai 1967:

Ja, jeg spyttet på ham. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke slå siden Bill holdt meg fast. Stoke-spiller Tony Allen er egentlig en kompis av meg, men taklingen var knallhard og han skjelte meg ut da vi kom oss på beina igjen. Da klikket det og derfor spyttet jeg. Dommeren så det ikke så jeg slapp unna rødt kort, men det var synlig på TV.  Jeg angret med en gang, men da var det for sent.

Søndag 14. mai:

Media er nådeløse. Stoke-kampen skulle være kampen vi feiret ligagullet vårt sammen med fansen, men nå er det kaos overalt. Gleder meg ikke til å møte Mr. Busby mandag.

Mandag 15. mai:

Ikke den kuleste dagen. Mr. Busby korsfestet meg for spyttingen. Han banner aldri. Han bruker ikke et eneste stygt ord, men likevel: Ingen kan få deg til å føle deg så liten som Mr. Busby gjør når han setter deg på plass.

Tirsdag 16. mai:

Skriver dette på flyet. Er på vei til USA. Deretter skal vi til New Zealand og Australia. Blir borte i sju uker. Mange kamper, men litt ferie også. Første gang vi reiser utenfor Europa på denne måten. Blir fantastisk å komme til steder jeg aldri før har besøkt, men Noreen er nok ikke like fornøyd. Sju uker er lenge. Heldigvis får hun svigermor på besøk fra Glasgow til å hjelpe med ungene. Patrick og Lorraine er jo bare 1 og 3 år gamle.

Kamp: Benfica – United 3-1

Torsdag 18. mai:

Ikke den beste tour-starten. Vi tapte i går. Mot Benfica. Eusebio scoret to, den ene på straffe etter at jeg handset. Heldigvis var det bare en treningskamp.  Følte egentlig at vi var bedre enn dem.

Fredag 19. mai:

Møtte en real drittsekk i dag. Traff Eusebio i heisen, og pratet litt med ham. Hyggelig fyr. Men så fort han gikk ut i sin etasje spurte heisgutten meg: «Du, hvorfor snakker du egentlig med niggere?». Faens idiot! Jeg hater rasister.

Lørdag 20. mai:

Media gir seg ikke. Ble forklart at de har ringt hotellet vårt flere ganger i forsøk for å få meg i tale om spyttingen. Kan bare tenke meg hva som står i avisene hjemme. Sikkert ganske ille. Håper Noreen og ungene overlever.

Kamp: Dundee – United 4-2

Onsdag 24. mai:

Fotball-interessen er ikke veldig stor her i USA. Cirka 20.000 så oss mot Benfica. I går var det under 10.000 mot Dundee. Lurer på om det noen gang kommer 100.000 på en fotballkamp her i USA?

Fredag 26. mai:

Landet akkurat i New Zealand, men spent på hvordan det gikk i europacupfinalen mellom Celtic og Inter. Fikk nummeret til lokalavisa Auckland Star. Damen jeg traff der skjønte ingenting da jeg spurte, men en annen overhørte samtalen og fikk forklart at hun hadde hørt at det visstnok «var første gang et britisk lag hadde vunnet den». Veldig glad på Celtics vegne, hadde jo mange år der tidligere i karrieren og moren min og svigerfaren var også til stede på kampen. Hadde likevel vært enda bedre om det hadde vært vi som hadde blitt førstemann som britiske mestere av europacupen.

Kamp: Auckland – United 1-8

Kamp: Christchurch – United 0-11

Torsdag 1. juni:

På vei videre til Australia. Ikke stor motstand på New Zealand. To kamper. 19-1 i målforskjell.

Lørdag 3. juni:

Ganske sprøtt. Jeg har aldri røyket i hele mitt liv, men turneen sponses av en tobakkprodusent. Det betyr at vi får tilsendt kartong på kartong med tobakk hver eneste dag. Alle rommene våre er nå fullstappet av tobakk. Kunne åpnet en tobakkforretning.

Kamp: Queensland – United 0-7

Kamp: Sydney XI – United 0-3

Torsdag 8. juni:

Faen. Det var den sommeren. En fyr falt på meg under gårsdagens treningskamp. Legene har kikket på det, og leddbåndene i kneet røk. Heldigvis er det to måneder til ligastart. De sier jeg skal rekke det fint.

Kamp: Victoria XI – United 1-1

Kamp: Northern New South Wales – United 0-3

Tirsdag 13. juni:

Brian Kidd imponerer meg. Scoret to i treningskampen mot Northern New South Wales i går. Bare 18 år gammel, men ser veldig bra ut. Ikke veldig verdensvant, kommer fra enkle kår, men kjemper om en plass i start-elleveren.

Torsdag 15. juni:

Jeg er overalt. På TV og radio og i aviser. Sånn er det å være skadet. Det er jo Bobby, George, Denis og de andre som er stjernene, men ingen av dem gidder å surre med reklame-greiene når de spiller. Derfor er det skadde meg som gjør alt.

Lørdag 17. juni:

Da har jeg opplevd det også. Å bli truet på livet med pistol. En fyr ranet rommene våre. Han kom løpende ut av det ene rommet da jeg kom gående. Jeg satte etter, ropte «Stans, din jævel. Så jeg kan drepe deg..» og så gjorde han det. Han stanset, snudde seg og rettet en revolver mot meg. «Kommer du nærmere så dreper jeg deg» sa han. Helt rolig. Jeg rakk ikke å bli ordentlig redd, men det var noe i måten han sa det på som fikk meg til å snu og løpe motsatt vei. Og det er bare å innrømme: På banen er jeg ikke den raskeste, men der og da løp jeg raskere enn jeg noen gang har gjort.

Søndag 18. juni:

Raneren kom seg unna, men fikk med seg et par hundre dollar. Fikk ranet tre rom.

Kamp: New South Wales – United 1-3

Mandag 19. juni:

Booket en telefon-samtale med Noreen. Greit å høre at hun har det bra. Jean, Matts kone, er flink med guttas kjærester og koner. Hun tar dem med ut på noe morsomt og sosialt i alle fall én gang i uka. Gjør det litt enklere å være borte.

Tirsdag 20. juni:

Skriver brev til Noreen igjen. Får ikke så mange i retur, men det er jo jeg som er borte. Vel, når hun blir gammel får hun i alle fall en del kjærlighetsbrev å bla gjennom og le av.

Kamp: Victoria State XI – United 0-4

Torsdag 22. juni:

Sprøtt. En fyr som hevdet at han var broren min forsøkte å komme inn i garderoben. Han møtte Matt på veien, og Matt ble skeptisk siden han ikke visste noe om at jeg hadde en bror. Jeg har aldri nevnt for ham at jeg hadde en bror som døde. Dette viste seg imidlertid å være svigerbroren min som hadde reist fra Glasgow for seks år siden og så aldri gitt lyd fra seg. Jeg snakket med ham, og ba ham om å kontakte de som var bekymret hjemme. Rimelig sprøtt ikke å ta kontakt med familien på seks år…

Kamp: South Australia – United 1-5

Tirsdag 27. juni:

Denis fikk alle til å glise i dag. Utenfor hotellrommene henger lister som kan fylles ut med hva man skal ha til frokost dagen etter. Denis klarte ikke å dy seg, fylte ut hele lista, ganget alt med seks og hengte den på døra til Jimmy. Jimmy skjønte ingenting da flere kelnere banket på med flere svære brett med mat til ham.

Kamp: Western Australia – United 0-7

Onsdag 28. juni:

Denis ikke like fornøyd i dag. Ble utvist i den siste treningskampen og også bøtelagt. Ikke at det hadde noe å si for kampen. Vi vant 7-0.

Torsdag 29. juni:

Hjemme i Manchester igjen. Skaden leger seg bra. Jeg kommer til å rekke ligastarten. Matt var fornøyd med touren. Spilte 12 kamper. Scoret 55. Slapp inn 11.

Vil du få med deg alt i det som blir en utrolig sesong?

For medlemmer: Del 2: 10-12 gærne fans på rommet