«Akkurat nå er vi på vei mot 98 poeng. Det kan vi takke De Gea for»

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver med jevne mellomrom ned sine meninger om det som skjer med United.«»

Her er hans betraktninger etter 2-1-seieren på London Stadium.

West Ham 1-2 Manchester United

En perfekt søndag.

Jeg vil kalle det det, selv om en av rivalene våre også tok tre poeng samme kveld.

Selve kampen:

Jeg likte hvor høyt vi presset i deler av kampen. Av og til var vi på West Ham før de var ute av egen 16-meter. Det er jo også akkurat den delen av spillet jeg likte så godt fra bortekampene mot noen av de beste forrige sesong, spesielt på Stamford Bridge, Anfield og Emirates – at vi kastet oss over dem, at vi turte, selv borte mot de beste.

Vi kontrollerte også kampen i store perioder, og seieren var etter min mening fortjent.

Vi var fantastiske i perioden rett etter at vi havnet under.

Cristiano Ronaldo viste igjen hvor stort register han spiller på. Jeg skal innrømme at jeg har latt meg imponere av ham, og jeg lot meg også imponere igjen av Bruno Fernandes – spesiselt de første 70 minuttene, frem til han ble sliten mot slutten.

Én ting var stolpetreffet, assisten til Ronaldo og det som skulle vært en ny assist til Ronaldo noen sekunder etter pause. Det andre er at han er en av dem som slår ballen mot farlige områder så ofte at Ronaldos bevegelser blir ekle for West Ham, og mange av innleggene endte i alle de cornerne vi fikk.

Aaron Wan-Bissaka revansjerte seg også etter det røde kortet i Sveits. Han var spesielt god før pause.

Så var det også nok av ting som ikke var optimalt i denne kampen, men sånn vil det ofte være. Det legger ikke noe demper på seiersgleden. Til en viss grad minner det meg mer på hvor stort potensial det er i denne gjengen.

Paul Pogba startet briljant med ball i beina, men ble mer og mer anonym desto lengre kampen varte.

Det var tydelig at Scott McTominay spilte sin første kamp etter operasjonen, og dessverre så ser Fred fortsatt ikke ut som den fantastiske spilleren han stort sett var for oss forrige sesong. Jeg ville så gjerne at Fred skulle være bra, at jeg kunne gi ham en god karakter på spillerbørsen vår, men slik gikk det ikke.

De fikk ikke kontroll defensivt de gangene West Ham kom, og Fred krydrer dessverre sitt spill med offensive feil som førte til overganger imot.

Jeg ble gretten på Harry Maguire.

En ting var feilen han slapp unna med tidlig, men som TV 2s Solveig Gulbrandsen viste på sin analyse så var det han som var all over the place før West Hams 1-0-scoring, noe som førte til den strukturfeilen i hele laget som Solskjær snakket om.

Når han så sendte to upressede pasninger utover sidelinjen på West Hams halvdel i 2. omgang så bannet jeg høyt der jeg satt i sofaen.

Jeg irriterte meg igjen over at vi ble så smale som vi ble med Shaw på venstresiden, men kanskje blir det slik når vi gir så stor frihet til Pogba/Sancho/Rashford foran ham på venstre kant.

Likevel, til tross for alt dette så ble det en solid nok bortekamp mot et lag jeg er ganske sikker på vil kunne skape trøbbel for flere av de beste denne sesongen.

Fra benken hadde vi så Sancho og Lingard, og i bakhånd har vi altså Marcus Rashford og Edinson Cavani. Victor Lindelöf var ikke i kamptroppen som enda et ekstremt viktig alternativ utover.

Declan Rice neste sommer?

Declan Rice ble nevnt av engelsk presse i deres oppsummeringer, men jeg er selv mer på linje med Manchester Evening News enn The Sun her. Han vil være en oppgradering, men jeg ser ham ikke helt som den ene defensive i et fremtidig 4-3-3.

Likevel, hvis du spør meg om det er rett å bruke 100 millioner pund på Declan Rice, så er svaret mitt nei.

Jeg ville pratet med West Ham hvis 50-60 millioner var et alternativ. Ellers ville jeg kikket andre steder.

LES OGSÅ: – Har United råd til ikke å kjøpe ham?

David de Geas oppreising

40 straffer på rad hadde altså endt med baklengsmål mot ham. Mark Noble hadde ikke bommet på en straffe på fem år. Selv hadde jeg resignert. Jeg hadde skrevet 2-2 på blokka. Hyllesten av Jesse Lingard hadde jeg slettet.

Så kan fotball være magisk.

Jeg hadde akkurat skreket meg hes etter Lingards scoring, men jeg kan love at det var nok igjen i kroppen til enda et vilt skrik utover nabolaget da De Gea reddet.

David de Gea er en bedre keeper nå enn han var på tampen av forrige sesong. De fleste har fått med seg at han ofret litt av ferien sin for å returnere tidlig til treningsfeltet og det har vi høstet enormt av.

Det kan faktisk nå argumenteres for at vi ser den De Gea som var verdens beste keeper for et United-lag som omsider kanskje har så mye kvalitet at vi kan kjempe om et ligagull.

Når han forrige gang var etablert som verdens beste så var det jo det etter at United var verdens beste, etter at Sir Alex hadde gitt seg.

Husk Adam Armstrongs gigantsjanse for Southampton kvarteret før slutt i den kampen på stillingen 1-1.

Husk Roman Saïss’ to sjanser fra kort hold på kort tid 20 minutter før slutt på stillingen 0-0 borte mot Wolverhampton.

Tenk strafferedningen søndag, som ga oss tre poeng i stedet for ett.

Hadde vi ikke hatt David de Gea kunne vi altså fort tapt både borte mot Southampton, borte mot Wolverhampton og kanskje bare fått ett poeng mot West Ham. Det som i verste fall kunne vært ett bortepoeng er altså i stedet sju. 

Bruno Fernandes aner fortsatt ikke noe om hvordan det er å tape borte i Premier League, og Uniteds rekordrekke på antall bortekamper uten tap på øverste nivå i England står nå på 29.

Alt dette skal David de Gea altså ha en stor del av æren for, og selv om Ole Gunnar Solskjær sa at keeperduellen først avgjøres når Dean Henderson er hundre prosent så vil det være galskap og dårlig ledelse, mener jeg, å på noen som helst måte frata De Gea den tilliten han nå har.

Når noe fungerer så bra som De Gea nå gjør så må han heller verne om det så godt man kan.

Jesse Lingards oppreising

To mål etter fire innhopp på totalt 67 minutter.

Det er faktisk enormt bra.

Alle husker også at han var en av Premier Leagues beste – også bedre enn våre mest produktive spillere – i våres i West Ham.

Selv om han fikk coronaviruset like før ligastart synes jeg at det har vært synlig helt fra første treningskamp at Lingard fortsatt har den selvtilliten han skaffet seg i West Ham og da er han på mange måter et fullgodt alternativ til de fleste United-tropper – også da alle stjernene er tilbake.

LES OGSÅ: Solskjær bekrefter at Jesse starter onsdag

Latterlig, Martin Atkinson og VAR

Vel, jeg skal gi Atkinson noe aller først.

Jeg tenkte litt på om Ronaldo bevisst løp inn i kneet til Coufal på den ene straffesituasjonen. Jeg tenkte også litt på om Ronaldo falt litt for mye som en sekk da Zouma taklet han på den andre.

Men det er jo derfor vi har VAR.

Den første klare: West Ham-spilleren satte ut kneet og lot det bli stående. Han hindret Ronaldo soleklart. Ronaldo løper der han sparket ballen, der det var ledig et øyeblikk før, Coufal er ikke i nærheten, han er grunnlurt, men slipper unna med det.

Det rokker ved alt jeg av rettferdighetssans i fotballen at verken dommer eller VAR reagerer på dette. Det er en klar feil når dommer ikke ser det.

Den andre klare: Ronaldo sparker ballen forbi, Zouma setter en hånd i ryggen på Ronaldo, bommer helt med taklingen, men det skal heller ikke være noe? Den er helt, helt uforståelig, og med tanke på de bildene de faktisk kan bruke så er det vanvittig at dommeren ikke bes om å se den på nytt.

Det er en klar feil når dommer ikke ser det.

Så skal det sies at VAR, i mine øyne, bommet fullstendig søndag.

Jeg så Brighton få en straffe etter at de selv dro ned en Leicester-spiller i den ene armen. Hva skjer naturlig da? Jo, den andre armen går i været. Denne armen traff så ballen og så fikk Brighton-straffe.

VARs konklusjon er altså at det å dra en spiller i armen med to armer er lov. Jeg hadde klikket i vinkel hvis vi fikk en slik straffe mot oss.

Er Solskjær en dårlig kampleder?

Jeg hadde denne diskusjonen i kommentarfeltet tidligere i uka. Noen vil ha sett diskusjonen der, men jeg må også nevne det her.

Jeg må også nevne at grunnen til at jeg eventuelt stoppet å diskutere er at jeg forsvant ut med coronaviruset midt i forrige uke. Jeg havnet dermed under dyna et par dager.

Det vi vet er at United forrige sesong var det beste laget av alle i 2. omgangene. Ingen tok flere poeng. Ingen scoret flere mål. Ingen lag hadde flere innbyttere som heller bidro med viktige scoringer.

Mot West Ham var det så innbytter Matic som sendte pasningen til innbytter Lingard som scoret vinnermålet to minutter før full tid.

United har spilt fem 2. omganger så langt i sesongen, og har vunnet alle denne sesongen. Målforskjellen er 10-2 på de fem 2. omgangene.

Alt dette er fakta.

Solskjær og United gjør selvsagt – som alle lag – sine taktiske justeringer i pausen, men de er det umulig for oss utenfor å vite noe om.

Det vi kan se på er hva som har skjedd etter bytter underveis i kampen. Hvis man ser på målene etter bytter i 2. omgang denne sesongen så viser de 4-0 til United. United har selvsagt en bedre stall enn de fleste andre, men det tyder ikke på en dårlig kampleder.

Så vet jeg at folk irriterer seg over det de føler ikke skjer, men jeg mener at det nesten utelukkende er resultatstyrt. Hvorfor beholde De Gea som keeper under straffene i Europa League-finalen? Det spørsmålet stilles først når vi tapte etter 11 straffer. Hvorfor ikke bytte tidligere i samme kamp? Det spørsmålet stiller først når de Solskjær heller stolte på ikke klarte å avgjøre. Hvorfor legge om til tre bak i pausen mot Young Boys? Det spørsmålet blir egentlig først aktuelt når det blir 1-1 og spesielt da Jesse Lingard så gir bort 2-1 på overtid.

Alt dette er også spørsmål som stilles etter tap.

Søndag så man det samme egentlig med West Ham. David Moyes byttet innpå sin straffespesialist. Smart, ville alle sagt om han scoret. Så bommet han. Dermed stilles det spørsmål ved hvor fornuftig det var.

Dette betyr ikke at Solskjær aldri gjør feil, men det betyr heller ikke at han nødvendigvis er en dårlig kampleder.

Jeg tror en sunn tilnærming er at managere både treffer og bommer i varierende grad med en masse ulike valg og avgjørelser som tas i løpet av en kamp, men står på at jeg synes mange av argumentene mot Solskjær som kampleder er mer basert på synsing sett fra tribunen eller sofaen enn det er på klare og veldig gode argumenter.

Hvor fornøyd skal vi være med ligastarten?

Veldig, veldig fornøyd, mener jeg.

For å sette det hele litt på spissen. Det er 10 år siden vi hadde en bedre ligastart poengmessig, da vi vant alle de fem første ligakampene.

Så har det ikke vært uten kamp. Wolves var vanskelig, Southampton var kanskje mest skuffende og mot West Ham måtte det jobbes hardt.

Vi tok imidlertid borterekorden, og står nå med 29 strake borte uten tap.

Samtidig har vi altså fått sving på sakene på Old Trafford nå med fulle tribuner. Jo da, både Leeds og Newcastle utliknet til 1-1 etter pause, men vi står med full pott og 9-2 i målforskjell etter to hjemmekamper.

Det er et godt utgangspunkt for det som kommer.

13 mål på fem kamper gir et snitt på 2,6 poeng per kamp.

Hvis vi holder det sesongen gjennom så ender vi på 98 eller 99 poeng. Jeg vet at vi ikke har møtt noen av de aller største rivalene, men det er poengnivået vårt så langt.

Det er stor forskjell på det og de 74 poengene vi tok forrige sesong.

Det eneste skåret i gleden så langt i sesongen er altså kampen i Champions League på kunstgress, med et rødt kort etter en drøy halvtime og hvor vi forærte motstanderen et avgjørende mål fem minutter på overtid. Les så den setningen en gang til, og så vil alle skjønne at det trolig var mer en freak match enn noe annet, selv om den igjen viste at vi – som andre – sliter etter tidlige røde kort imot.

Hva så med rivalene?

Man drømmer alltid om at alle de andre skal tape poeng, men et nytt City-poengtap lørdag betyr at de allerede ligger tre poeng bak.

Så får det heller være at Liverpool ser ut som Liverpool på sitt beste igjen, og at Chelsea er like solide som jeg fryktet at de kom til å være.

Jeg gjentar likevel: Vi har nå Aston Villa og Everton på hjemmebane.

City har Chelsea og Liverpool borte i sine to neste ligakamper – og møter PSG borte i midtuka mellom de to kampene.

Chelsea møter nevnte City og så Southampton hjemme, mens Liverpool har et godtgående Brentford borte i neste før de så får City hjemme.

Så er det selvsagt farlig å selge skinnet før bjørnen er skutt, men hvis vi gjør jobben vår så er det faktisk grunn til å kunne håpe på en serieledelse alene når vi kommer til neste landslagspause om to uker.

For positiv?

Med unntak av noen tidlige negative setninger tidlig ble dette mye positivt. Det mener jeg også at det må være, men det betyr ikke at det rikker noe ved min generelle forventning til sesongen.

Det er lov å håpe og drømme, men det er selvsagt for tidlig å konkludere med noe som helst.

Jeg tror for eksempel overhodet ikke på 98-99 poeng, selv om det ligger an til det akkurat nå. Hvis vi skulle klare oss over 80 poeng et sted så har jeg sagt at det høres ut som fremgang i mine ører. Det er jo det når vi forrige sesong klokket inn på 74.

Selv om jeg også drømmer om titler så er det også så få titler å dele ut at jeg ikke er blant dem som er så altfor opptatt av det. Jeg vil gjerne ha det for også å legge den diskusjonen død, men det viktigste er egentlig et høyere lavestenivå og enda mer stabilitet på et godt eller veldig godt nivå.

Får vi det så tror jeg mye av det andre (les: titler, forbedring) automatisk følger med, men hvor realistisk alt dette er vet vi mer om i løpet av to måneder – da vi har fått matchet oss videre i tøffe Champions League-kamper samtidig som vi har møtt noen av de beste lagene også i ligaen.

Det er imidlertid ingen tvil om at United ser sterkere ut enn på lenge, sterkere ut enn vi har gjort noen gang før under Solskjær. Derfor må det også forventes, mener jeg, at det også gjør seg synlig over en hel sesong. Det er det jeg vil måle mot når jeg konkluderer i mai.