Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver jevnlig om det som foregår i og rundt United. Her er hans betraktninger etter at Ole Gunnar Solskjær fikk sparken.
Mine tanker etter at Solskjær forsvant
At Ole Gunnar Solskjær forsvant ut var nå uungåelig, men han feilet i mine øyne bare med én stor ting som United-manager: Han var ikke god nok til å ta United helt til topps i fotballverdenen.
Han tok oss til semifinaler og en finale. Han tok United til 2. plass i Premier League, men han klarte ikke å få på plass stabile prestasjoner eller resultater som var nok til å kunne ta United det neste steget.
Annonse
Mitt største problem med det som nå skjer er at jeg sliter med å se at noen av de sannsynlige løsningene United virker å være interessert i er løsningen for å ta United helt til topps.
Et annet stort problem er at jeg ikke stoler på at eierne eller de som sitter med ansvaret er gode nok til å ta de rette avgjørelsene som igjen sender United til topps.
Sånn sett så er jeg redd for at det å kvitte seg med manageren ikke er et grep som på sikt bidrar til at United egentlig blir bedre.
Det er det vondt å skrive.
Det gir en ny manager, en ny start, nytt håp, men det er vanskelig å se en åpenbar og nå tilgjengelig løsning som skal sende United helt til topps igjen.
Stolte øyeblikk
Jeg kommer aldri til å glemme Solskjærs start i United.
Vi lå med brukket rygg etter Mourinhos tid i klubben.
Annonse
Så åtte strake seirer.
11 kamper uten tap.
Ett tap på de første 17 kampene.
39-13 i målforskjell.
Aldri hadde engelsk fotball opplevd en like bra start av en ny manager. Det var status etter hans første fire måneder i klubben.
United tok tredje mest poeng i 2018/19-sesongen etter at Solskjær kom inn. Vi senket PSG på bortebane med Greenwood, Chong, Dalot og Smalling på banen da Rashford satte inn seiersmålet.
Det var et øyeblikk for evigheten.
Etter at Sir Alex ga seg så hadde vi aldri scoret fem mål i én enkeltkamp i Premier League. Med Solskjær ved roret har vi gjort det jevnlig.
Annonse
Forrige sesong scoret vi flere mål enn vi noensinne har gjort etter at Sir Alex ga seg.
Bruno Fernandes kom inn døra på Old Trafford på tampen av januar 2020, og etter det tapte United ikke en eneste ligakamp ut sesongen. Til slutt sikret vi også Champions League-plassen på sesongens siste dag.
Jeg elsket hvor vi var på vei.
United tapte bare to av nesten 40 kamper på rad midtveis i forrige sesong. Plutselig reiste vi til Anfield, Stamford Bridge og Etihad og presset verdens beste lag på deres 16-meter – og fikk med oss resultater.
Vi ledet serien 12. januar forrige sesong.
Vi ledet serien igjen så sent som 19. september – for bare drøye to måneder siden.
Vi har knust Chelsea, lekt oss med Leeds, laget hakkemat av Roma, vi måtte ta i bruk kuleramma for å holde kontroll på alle målene mot Southampton og har tatt Pep Guardiolas City om og om igjen selv om han kanskje er verdens beste manager og City på sitt beste kanskje er verdens beste fotballag.
Det har vært så mange gode øyeblikk.
Med Solskjær har jeg for første gang siden Sir Alex igjen sett United som en reel utfordrer.
Med Solskjær tok vi først 3. mest poeng i hans første halve sesong. Så var vi 3. best i hans første hele sesong, og så var vi nest best forrige sesong.
Vi satte tidenes borterekord i engelsk toppdivisjon.
Annonse
Det tok over ett og et halvt år før Fernandes visste hvordan det var å tape på bortebane i Premier League. Det er helt vanvittig.
Det var fremgang. Det var håp.
Solskjær mislyktes imidlertid med å vinne et trofé som United-manager. Det er også en del av historien hans. Da vi røk mot Sevilla i Europa League-semifinalen 2020 så tenkte de fleste og i alle fall jeg at det trofeet var vårt.
Da vi røk mot Villarreal på straffer i Europa League-finalen så tenkte jeg i forkant langt på vei det samme.
Men det er én stor forskjell på Solskjærs managervirke sett opp mot det Moyes, Van Gaal og Mourinho gjorde.
Det laget nestemann overtar føles som et lag som ikke er altfor langt unna å være en reel utfordrer, hvis rett mann kommer inn.
Bruno Fernandes er allerede nevnt, en spiller som på sitt beste er verdensklasse.
Marcus Rashford har tatt store steg under Solskjær, Mason Greenwood har blitt voksen, Luke Shaw har blomstret og med unntak av at vi helst skulle hatt en sentral midtbanespiller i verdensklasse til så mener jeg at denne troppen, på papiret, burde kunne kjempe om de største trofeene.
Mange mener nå mye om Harry Maguire, men han var senest i EM en av verdens beste stoppere. Han har også hatt to gode år før denne sesongen som United-midtstopper. Tenk på nevnte Shaw forrige sesong.
Jadon Sancho er en klassespiller som kommer til å levere for United, det er jeg sikker på, Cristiano Ronaldo kommer til å score mål også videre, De Gea er verdensklasse igjen og også nå en straffeekspert og bredden virker å være større og bedre enn den har vært på lenge.
Så klarte ikke Solskjær å ta det neste steget, og da er det greit at han må gå. Det var uungåelig slik denne sesongen utviklet seg, og spillerne begynte å murre.
Jeg må likevel stille noen sentrale spørsmål, basert på hvem som rapporteres som mulige erstattere for nordmannen.
Annonse
Er Brendan Rodgers mannen som sender United foran Tuchels Chelsea, Klopps Liverpool og Guardiolas City? Jeg er skeptisk.
Jo da, i United vil han få bedre spillere og flere ressurser, men står Rodgers for en type fotball som kan sørge for at United fast slår de største rivalene? Jeg er høyst usikker når jeg ser på hva hans lag har levert over tid, selv om jeg igjen må understreke at jobben han har gjort med Leicester har vært veldig god.
Er Zinedine Zidane, som nesten ikke kan et ord engelsk og aldri har vært i England før og har vært lunken til å ta jobben, mannen som klarer det? Jeg er skeptisk.
Så elsker jeg alt jeg leser om Erik Ten Hag, men hans eneste erfaring utenfor Nederland er Bayern Münchens andrelag. Er han rett mann?
Er det han som står for de fantastiske resultatene til Ajax eller er det den vanvittig stabile Ajax-modellen og de overlegne budsjettene deres i Nederland som er hovedårsaken til det? Ten Hag ville vært ekstremt spennende, men for meg ville det vært litt «Solskjær-ansettelse» over det hele, at vi ga stafettpinnen til en fyr som kun har hatt suksess på lavere nivå.
Som sagt, han fremstår ekstremt spennende, men hvis man går den veien så må han i alle fall få tre-fire sesonger og lov til å prøve og feile før vi kan dømme ham ordentlig – og jeg er usikker på om vi som supportergruppe har den tålmodigheten som kreves.
Hvordan reagerer vi hvis vi mot slutten av hans andre sesong vinner én av ti kamper og spiller dårlig?
Julen Lopetugi har en fantastisk bakgrunn fra Porto, Real Madrid, Spania og nå Sevilla, men vil han klare å gå helt til topps mot Klopp, Tuchel og Guardiola med United? Han vant jo ikke ligagull med verken Porto eller Real Madrid.
Mauricio Pochettino virker å være det åpenbare alternativet, men akkurat nå virker det veldig spesielt å håpe og tro på at han mislykkes i PSG slik at han faktisk blir tilgjengelig senest neste sommer.
Kort sagt: Nesten uansett hvem som kommer inn så er det helt uten garanti for noe som helst, og sjansen for at vi igjen kommer til et punkt hvor det er frustrasjon over at vi ikke er best føles enormt stor.
Og uansett hvem som kommer inn så er Glazer-familien fortsatt eierne våre. De vil blande seg inn, som de gjorde med Solskjær. Richard Arnold vil trolig erstatte Ed Woodward som toppsjef, og det er snakk om at Woodward fortsetter som konsulent.
Den nye manageren vil altså måtte jobbe med de samme eierne og de samme sjefene som gang på gang nå har vist at de mislykkes.
De samme eierne som altså senest i sommer ga Solskjær ny kontakt, som senest i oktober ga assistent Mike Phelan ny kontrakt, men nå sender alle på dør.
De samme eierne som ikke var forberedt på det som skulle skje nå, som ikke hadde noen alternativ plan i bakhånd og virker å være mer opptatt av navn enn å ha en ordentlig visjon for Uniteds fremtid.
Som skrevet: Hva gjør eierne og ledelsen hvis United med ny manager i en ny fremtid vinner én av 10 kamper midt i hans andre sesong?
Kanskje treffer de gull.
Kanskje har de lært etter mange år, men det er bare å innrømme at jeg personlig sliter med å tro på en suksessfull United-fremtid med det eierskapet vi har og de lederne vi har.
Jeg sa det til min 15-årige datter lørdag kveld: «Beklager, jenta mi, men jeg er litt redd for at du ble United-supporter i feil tiår».
Min personlige drøm:
Litt forenklet så mener jeg at det er én grunnpilar i suksessen til Manchester City og Liverpool, og det er et ekstremt godt presspill.
Dermed er det den veien United må gå: Hvem i verden defineres som best til å lære bort presspill, og også kan håndtere en gjeng med stjerner i verdens største klubb?
DAG LANGERØD: Ansvarlig redaktør i Supporterklubben.
Her tar jeg gjerne imot innspill fra dere lesere. Hvem er best i verden på dette?
Jeg skal være dønn ærlig på at jeg ikke vet nok om ham, men dermed synes jeg rapportene om Ralf Ragnick inn som en mulig midlertidig manager var interessante, siden han defineres som gegenpressets gudfar.
Min personlige favoritt til å ta det videre ville så vært Maurico Pochettino. Ikke fordi han har vært fantastisk i PSG, men på grunn av det jeg så av ham først i Southampton og så i Tottenham. Det tok bare noen dager før de fremstod som helt nye lag, spesielt presspillet.
Jeg tror erfaringen fra PSG-jobben også bare gjør ham bedre som manager.
Håpet er at han ikke lykkes i Champions League med PSG, og dermed forsvinner ut derfra en gang i løpet av sesongen.
Om ikke Pochettino er tilgjengelig så er uansett det nevnte mitt hovedønske: Glem navn, tenk stil, tenk hvordan United skal se ut og se hva som har vært essensen i Citys og Liverpools suksess.
Så finnes det ikke mange Guardiolaer eller Klopper der ute, men mye viktigere enn navn er det altså at man velger et navn som vil ta med seg en bestemt stil – og den må, mener jeg, handle om evnen til å kunne sette opp et lag som kan levere et kollektivt, offensivt presspill på verdensklasse-nivå.
Jeg trodde som skrevet at det var mulig med Solskjær.
United slik vi har sett ut denne sesongen er jo milevis unna det United-laget han egentlig ønsker seg. Det United-laget som var på Anfield, Stamford Bridge, Emirates, Elland Road og Etihad forrige sesong og presset motstanderne på deres 16-meterstrek var nærmere det han drømte om.
Så forstår jeg fortsatt ikke helt hvordan det kunne kollapse som det gjorde.
Jeg har fått med meg at noen har mistet respekten for manageren Ole Gunnar Solskjær, men selv vil jeg tenke tilbake på enormt mange store opplevelser, at han bygget et bedre United og en tropp som nå faktisk skal kunne utfordre.
I tillegg vil jeg huske mannen Solskjær. Jeg elsker folk som kan oppføre seg, snakker med respekt og er opptatt av oss supportere. Solskjær var det. Han visste også hva Supporterklubben var. Han vet hva Red Army Oslo eller Red Army Kristiansund er. Han vet hvem vi i Skandinavia er, hva vi står for og alltid har gjort det.
For å være litt småslem: Mourinho gjorde ikke det. Han brydde seg egentlig ikke.
Solskjær har også alltid beskyttet spillerne. Han tok heller oppvasken på bakrommet, og jeg vet hvor hard internjustisen har vært. Selv da United lå på topp var Solskjær selv klar på at vi var langt unna på de fleste områder.
Solskjær gjemte seg aldri i dårlige perioder.
Innerst inne var og er han også en supporter, som alle oss andre.
1069 dager etter at han begynte som United-manager er det først og fremst oppturen – og det at han ga fra seg et United på et så mye bedre sted enn da han overtok – som jeg vil huske.
