Nettredaksjonen på united.no vil den neste dagene dele sine minner fra 2011 og sine ønsker for det nye året med dere.
Først ut er Dag Langerød, med sitt United-minne fra 2011.
Jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg våknet opp på staselige James Hotel i Chicago. Klokka var 08.15 lokal tid . 15.15 i Norge. Og som vanlig under USA-turneen begynte jeg dagen med å surfe på Internett fra senga. United-nyheter, twitter og Facebook.
Et par minutter etter skrev en Facebook-kompis følgende status:
– Nå smalt det noe jævlig i Oslo Sentrum. Herregud!
Det var nok til å få liv i tabloidjournalist-genene mine igjen.
– Hva hadde skjedd?
Og dessverre – bare noen minutter etterpå – skjønte man at noe fryktelig galt hadde skjedd. Jeg ble liggende i senga. Med twitter som nyhetsformidler. Og en liten stund etterpå kom det den ny melding.
– Det skytes på Utøya, stod det.
– Hæ, tenkte jeg?
– Hva er det som skjer, spurte andre.
Det hele virket for utrolig til å være sant, og for å være helt ærlig så klarer jeg fortsatt nesten ikke å fatte at det virkelig har skjedd.
Men det var sant.
Amerikanske TV-stasjoner begynte nå også å rapportere fra Norge, men det var twitter som var raskest. Og dessverre – det var ikke en tøysemelding om skyting på Utøya.
Det var sprøtt å være på den andre siden av jordkloden.
Jeg hadde jo flere jobber å gjøre den dagen. Én av dem var et møte med Ji-Sung Park og Patrice Evra. De skulle bake pizza for oss.
Og jeg innrømmer det gjerne – sjeldent har en jobb – uansett hvor liten den har vært – føltes mer meningsløs enn akkurat den jobben.
Men sannheten er at livet i USA gikk videre. Få hadde fått med seg det som skjedde i Norge. Og selv etter at de hadde hørt om det, så fortsatte livene som vanlig. Akkurat som det gjør det i Norge når noe går galt et annet sted i verden.
Patrice Evra smilte mens han fortalte at han aldri hadde laget pizza før. Han var overrasket over at det var SÅ lett. Jeg fikk høre at Evra, som skal være en kløpper til å lære seg språk – faktisk hadde begynt å lære seg koreansk – for enklere å kunne kommunisere med Park.
Men hjemme var 77 mennesker drept.
Det føltes meningsløst.
Park fortalte meg riktignok at jo, han ville bli i United. Han ville skrive under på den nye kontrakten. Det var en blank nyhet, siden Sir Alex Ferguson dagen før hadde sagt at klubben ville tilby sørkoreaneren en kontrakt.
Likevel føltes det helt meningsløst å stille spørsmålene og ta bildene.
– Hvem faen er interessert, tenkte jeg.
– Dette betyr jo ingenting.
En kompis advarte meg dagen etter mot å skrive for mye om United fra USA. Han mente at stemningen i Norge var så spesiell at det ville være lurest å la være. Jeg var ikke i Norge, det var umulig å føle den stemningen som var her, men jeg bestemte meg likevel for å skrive det som da var som ganske så meningsløse saker. Jeg tenkte at folk kanskje hadde et behov for å tenke på noe annet. Uansett hvor meningsløst.
Men midt oppi det meningsløse, så ble jeg faktisk også ganske så stolt.
Liverpool varslet tidlig at de ville stille med sørgebånd for å minnes de døde i en treningskamp like etter, og hjemmefra begynte jeg å få henvendelser i mailboksen min:
– Hva gjør United, var spørsmålet.
– De MÅ stille med sørgebånd de også, fastslå andre.
Jeg snakket med United. Eller rettere sagt – de kontaktet meg. Ett døgn etter katastrofen hadde alle fått med se hva som hadde skjedd i Norge. Michael Owen og Anders Lindegaard brukte twitterkontoene sine for å komme med støtteerklæringer til Norge.
Men United stilte ikke med sørgebånd i Chicago.
Det fikk noen til å se rødt. Jeg fikk mailer fra noen som mente at det var fryktelig svakt. Hvorfor gjør ikke vi det når Liverpool gjorde det?
Personlig fikk jeg inntrykk av at United ikke gjorde noe der og da siden de oppholdt seg så langt unna. Hadde de vært i Europa ville de gjort som Liverpool. Det føltes også som om de var litt usikre. Det er nesten fælt å skrive det, men katastrofer og tragedier skjer i stort omfang rundt om kring i verden. Hele tiden. De sa det ikke direkte, men det virket litt som om United var redde for å skape en presedens – og hva skulle de gjøre hvis en selvmordsbomber sprenger seg selv og hundre andre i et mer belastet sted i verden, og et par av de døde var United-fans?
Samtidig fulgte United godt med.
De fikk tidlig meg seg at United-fan Marte Ødegården var blant de skadde, og markedssjefen Jonathan Rigby tok kontakt.
– Kan du komme til hotellet vårt, sa han.
– Vi vil gjerne at Marte skal få en signert drakt av oss.
Noen dager senere fikk jeg en mail. United ville gjerne invitere Marte og familien over til Manchester når hun ble frisk igjen. De understreket at United selv er en klubb med en tragisk historie, og at de de gjorde dette av en eneste grunn: å hjelpe en United-fan som hadde det tøft.
Hjemmefra fikk jeg fortsatt klagemailer fra fans som sa seg flaue over at United ikke gjorde noe, men United ville selvsagt ikke ha publisitet rundt saken. Jeg kunne derfor ikke si sannheten til de som klaget. Men inni meg var jeg stolt over United.
Selv om jeg nok aldri kommer til å gjøre noe mer meningsløst enn det var å være med Evra og Park på pizzabaking den 22. juli.
For spesielt interesserte: Her er bildene og saken fra pizzabakingen.
PS. United mintes til slutt ofrene etter katastrofene også offentlig. Det skjedde med ett minutts stillhet før de slo MLS All Stars 4-0 i New Jersey.
